VOSSA JAZZ, FØRSTE DAGEN, FREDAG 12. APRIL 2019: Så er det fredag før palmesøndag igjen, og tid for vårens vakreste eventyr. En lang rekke av vakre øyeblikk foventer vi! salt peanuts* er selvfølgelig på plass på Vossevangen, der den 46. Vossa Jazz-festivalen åpnes.
Og åpnet vet vi at festivalen er når Jørn Styves neverlur løfter fram Per Indrehus’ «Heime på steinane». Etter at festivalsjef Trude Storheim har ønsket folk velkommen inn i Vossasalen, er det forfatteren Lars Saabye Christensen som holder årets åpningsmonolog.
«Jazz er de mjuke kantene sm slipes ned» hevder Saabye Christensen, det «… er de enestående øyeblikkene, … det er det å lytte som er jazz». «Jazz er oss … jazz er Voss». Og med det erklærer vi de 46. festivalleker på Vossevangen for åpnet! (JH)
Afrorock med Salif Keita
Årets konsert er en ønskereprise for mange. Tilbake i 1993, for 26 år siden var Salif Keita på Vossevangen. Konserten den gangen ble omtalt som en «konge-konsert», og det var tydeligvis med ønske om å gjenta suksessen at festivalen hadde booket ham med stort band til åpningskonserten.
«We are not amused», skal dronning Victoria ha sagt da en deltaker ved en middag på Windsor hadde fortalt om en noe vovet og upassende hendelse ved hoffet. Det samme må vi si her, salt peanuts* was not amused.
Bandet besto av eksellente musikere ved siden av Keita selv, som Bah Kouyate på vokal, Mamadou Diabaté på den afrikanske harpen, kora. Oumarou Diarra på trommer og Modibo Sissoko på bass, Den som kjenner litt til vest-afrikansk musikk kjenner igjen flere familienavn her fra noe som er nærmest dynastier av musikere i Mali.
Som et eksempel: Mamadou Diabaté er yngre bror av Toumani Diabaté, og de er begge sønner av Sidiki Diabaté. De er alle tre eminente koraspillere, far Sidiki var den første som lagde plate med kora-musikk. I familien fortelles det om minst 70 generasjoner – eller nær innpå 300 år—i en mannlig linje med koraspillere.
På 1970-, 1980- og 1990-tallet skapte vestafrikansk fusjonsmusikk, musikk som med utgangspunkt i lokale musikktradisjoner og amerikansk og europeisk populærmusikk skapte et nytt og levende musikalsk uttrykk. I dag er dette tilbakeskuende blikket mindre interessant.
Men vi blir absolutt presentert for flotte musikalske prestasjoner. Selv om Salif Keita ikke har den samme magnetiske tiltrekningskraften som den gangen i 1993, bidrar Bah Kouyate med et vokalbidrag som virkelig sitter i magen. Molobaly Kone har en glitrende teknikk på djembe, men det overskygges noe av en framføring som blir litt for mye showmanship. Oumari Diarra på trommer og Midibo Sissoko på bass er et solid grunnfjell av polyrytmer som det må være en utsøkt fornøyelse å lene seg mot.
Sterkest inntrykk etterlot nok Mamadou Diabaté. Han ga oss et lengre bidrag alene på scene med sin kora. Dette er musikk vi gjerne skulle hørt mer av. Mye mer av.
Dette ble litt for mye framsyning for et entusiastisk publikum av noe som trer i stedet for det opprinnelige. Det ble for denne anmeldser for mye av et slags varieté-show av det «eksotiske Afrika». Det er noe med et norsk yngre og middelaldrende publikum som utfører svevende bevegelser med kroppen i troen på at de er i kontakt med noe opprinnelig. For denne anmelder minnet det litt for mye om det europeiske publikummets møte på slutten av 1800-tallet med det man den gangen fikk presentert som «det ville Afrika», et Afrik som var en illusjon — en fiksjon skapt av en underholdningsindustri.
Det må også sies at kraften i afrorocken, som denne musikkformen gjerne ble kalt, har blitt kraftig utspedd siden den oppsto for om lag femti år siden. Men jeg ser heller ikke bort ifra at opplevelsen av denne konserten hadde vært annerledes om den hadde skjedd på et annet tidspunkt, som for eksempel «’Round about midnight». (JH)
Nunatakker og -bukker
Etter dette fikk vi med oss en god del av konserten til Karl Seglem i Gamlekinoen. Plata «Nunatak» som ble sluppet i fjor var på mange måter en av fjorårets aller beste jazzplater. Seglems svært så særegne musikalske fusjonsmusikk er ikke bare drivende god, men den er også usigelig vakker og stemningsskapende.
Emosjonell kommunikasjon slik bare kvalitativt god musikk kan være. Er det noen som ikke vil karakterisere denne musikken som «musikk med swing», så har de ikke skjønt hva «swing» fundamentalt sett er ment å være. This is the new rock!
Med Seglem på saksofon og bukkehorn, diktlesing og mer, Håkon Høgemo og Erlend Viken på hardingfele, Lars Jakob Rudjord på tangenter, Hallvard Gaardløs på bass og Kåre Opheim på trommer blir dette en vidunderlig reise i norske musikktradisjoner fortalt i en form og med et uttrykk som er moderne og godt framoverlent mot framtida. (JH)
Storløkken og Kaada
Tilbake i Gamlekinoen holder Ståle Storløkken hus sammen med John Erik Kaada, også han på diverse tangenter og Tor Haugerud på trommer. Mørkt, drivende, atmosfærisk, stort. Men etter en stund merker vi at hodet er for fullt av dronende, tunge ganger. Vi trengte noe mer luftig og lett. (JH)
Elina Duni Rob Luft
Vokalisten Elina Duni (hovedbildet) kommer opprinnelig fra Albania, man har de senere årene holdt til i Sveits, hvor hun har opparbeidet seg et ry som en lyrisk og poetisk kunstner hvor hun ofte benytter seg av hjemlandets folkemusikk sammen med mer «svevende» jazz. Den britiske gitaristen Rob Luft, eller luftgitaristen som han raskt fikk tilnavn som her på Voss, er en av de nye gitaristene fra brexit-øya, som briljerer med utmerket teknikk. Vi har hørt ham en gang tidligere, i Kulturkirken i København, hvor han spilte solo på en måte som ikke gikk hjem i våre ører, så vi var svært spente på hvordan dette samarbeidet vill forløpe.
Vi fikk egentlig det vi hadde ventet. Duni med en fantastisk stemme som skjærer seg gjennom marg og ben, og det er alltid eksotisk å høre henne synge på morsmålet. Og det er aldri nødvendig å forstå det hun uttrykker. Det er mer enn nok å oppleve hennes innlevelse og følelser i det å synge om livet i Albania og regionene rundt, på en scene på Voss i velstandsNorge.
Men jeg syntes kontrasten mellom hennes lyriske sang kombinert med Lufts tekniske gitarspill ble litt i meste laget. Det ble en slags avstand mellom de to, som ikke fungerte like godt hele veien. Så egentlig ville jeg nok ha foretrukket Elina Duni solo, da tror jeg musikken ville blitt mer ekte og ærlig, og opplevelse ville blitt sterkere. (JG)
Det var ikke bare nære på
Vi stikker også innom Stationen. Et lokale som virkelig fortjener å være en del av spillescenene under Vossa Jazz. I kveld holder Susanne Lundeng hus her, til et nesten fullt hus.
I fjor ga hun ut et strålende album, «Det va nære på». Og det er sammen med Nils-Olav Johansen på gitar og Erik Nylander på trommer vi får møte musikken til Lundeng i kveld. Et vakkert møte med det vi i all enkelhet kan kalle vakker musikk. (JH)
THE END
The End er et slags norsk/svensk superband innenfor den fritt improviserte musikken. Selv om mye av musikken de fremfører i utgangspunktet ikke er så frittgående, men at det finnes planlagte temaer som de fem musikerne spinner rundt på sin helt spesielle måte.
Vi møtte den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, som (nesten) alltid er en atombombe av energi når man plasserer en saksofon i hendene på han. Det samme kan sies om bergenssaksofonisten Kjetil Møster, som fungerer svært godt sammen med «udyret fra Umeå». En slags motsats til de to blir den svenske vokalisten Sofia Jernberg, som innehar verdens fineste stemme for denne type musikk. Hun er insisterende, lyrisk og råtøff der det trengs, og følger de to «råtassene» helt til døra.
Mange av temaene er skrevet av gitarist Anders Hana fra Stavanger. Han er ikke en av de norske musikerne som stikker seg mest fram i det norske, frittgående landskap, men han er en strålende gitarist med en strøm av gode ideer, som de andre musikerne får gleden av å beharbeide, harve over, improvisere rundt og skape nye veier å gå musikalsk. Og bakerst, eller til høyre på scenen finner vi en annen stavangermusiker, trommeslageren Børge Fjordheim, som hele tiden sitter helt ytterst på trommestolen og «peiser», dytter og presser de andre musikerne framover.
Settet ble en reise i et musikalsk univers ikke så mange av oss ønsker å tilbringe altfor lang tid i. Det er helvetes forgård, det er armageddon i kjelleren på Park Hotell og det er råtøffe energiutladninger vi koser oss i en korte perioder, som foreksempet dette settet, som avsluttet første dag av årets Vossa Jazz. (JG)
Tekst: Johan Hauknes (JH) og Jan Granlie (JG)
Foto: Jan Granlie
Salif Keita
Karl Seglem
Ståle Storløkken i samarbeid med John Erik Kaada
