COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 10. JULI: Nok en dag er gjennomført på den gedigne jazzfestivalen i Kongens by. Vi registrerer at kroppen ikke føler seg helt bekvem med situasjonen, og at hvileskjærene blir fler og fler og lengre og lengre.
Derfor startet vi pent i går, med utekonsert på Vandkunsten med den norske vokalisten Birgitte Soojin, sammen med bassklarinettisten Carl Petter Opsahl, trombonisten Jacob Munch Mortensen, sousaphoneisten (heter det det?) Henrik Silver og bassisten Hugo Rasmussen. Bassklarinett, trombone, sousaphone og bass, pluss vokal, er en relativt original instrumentsammensetning, men i Soojins vakre tolkninger av bl.a. negro spirituals og norske folkemelodier, så fungerer det. I starten fikk vi også bidrag fra Thomas Winkler, som også bidrar på platen «Swing Low» som kom ut i vår med den samme musikken og de samme musikerne. Soojin har en stemme som er litt mørkere enn de fleste, kvinnelige sangere man er vant til å høre, hun fraserer fint og hennes innlevelse i musikken er påfallende intens og intim. Med Hugo Rasmussen på bass, er jo det meste på plass, og sammen med de andre musikerne ble dette en hyggelig musikalsk start på dagen.
Etter noen hvileskjær, var det å innta Jazzhouse for resten av kvelden.
Først fikk vi med oss et heavy støyrelatert band utenfor med dyster vokal og heftig gitar, trommer og elektronikk, før vi forberedte oss for en av høydepunktene under årets festival (det andre kommer i dag).
Altsaksofonisten Andrew D’Angelo vokste opp i Seattle, hvor han møtte bl.a. Chris Speed og Jim Black, før han flyttet til New York i 1985. Her markerte han seg fort som en utmerket videreformidler av det Ornette Colemanske, og hadde en raskt stigende karriere, før han ble alvorlig syk.
Men nå er han endelig tilbake, med det han kaller Gay Disco Trio, og leverte et av de tøffeste settene jeg kan huske å ha hørt på lenge, sammen med bassist Trevor Dunn og trommeslageren Jim Black.
Jim Black er et monster bak trommene, og med Trevor Dunn som makker har D’Angelo et bakteppe det bare er å kaste seg ut i. Og jeg kan love at D’Angelo gjorde det denne kvelden. Det startet med en solid hyllest til Ornette Coleman, som nylig forlot denne verden, før vi fikk en hyllest til Jim Black, som D’Angelo hadde skrevet mens han lå på sykehus. Deretter fikk vi en låt som en kamerat skrev til han mens han var på det sykeste, og få trodde han ville komme levende ut av det. En nydelig ballade. Jeg noterer Ornette på blokka, og slik fortsatte det.
Plutselig roper D’Angelo, og saksofonkollega Mats Gustafsson ble ropt opp på scenen, og vi fikk et heidundrandes strekk med de to. Gustafsson kune etterpå fortelle at han var helt uforberedt på dette, men løste utfordringen på en strålende måte.
Andrew D’Angelo er på mange måter arvtageren etter salige Ornette Coleman. Hans måte å spille på har mange likhetstrekk med Ornette, så salt peanuts utskremte hadde ingen problemer med å utnevne han til den nye kongen!
Så fortsatte det med flere flotte sekvenser, og vi noterte Odean Pope Trio på blokka, før det altfor tidlig ble slutt, selv om publikum ville ha mer, mye mer. Men Andrew D’Angelo satte virkelig skapet på plass sammen med sine kolleger, som la lista svært høyt for Fire!Orchestra, som var neste band ut.
Nå har jeg hørt dette svenske monsterbandet en del gang, og siden sist er bandet strippet litt ned, og med noen nye medlemmer. Grunnstammen i bandet er fremdeles den samme, med saksofonist og bandbestyrer Mats Gustafsson, bassist Johan Berthling og trommeslager Andreas Werlin. I front får vi vokalistene Sofia Jernberg og Mariam Wallentin, og bak det hele finner vi bl.a. saksofonistene Anna Högberg, Mette Rasmussen, Lotte Anker og Jonas Kullhammar, trombonist Mats Äleklint, valthornist Hils Sofie Tafjord, trompetistene Niklas Barnö og Goran Kajfes, tubaist Per-Åke Holmlander og ei røys andre på gitar, trommer, elpiano og elektronikk.
Det braker løs med et typisk Fire!Orchestra-riff. Tungt og gjentagende, før Wallentin og Jernberg (to vokalister som passer perfekt til hverandre) kommer inn. Gustafsson leder an og dirigerer, spruter energi utover oss i publikum og de andre musikerne og leverer noen typiske Gustafssonske strekk som fascinerer. Anna Högberg leverer en fantastisk og energisk solo, før verdens beste trombonist, Mats Äleklint setter skapet solig på plass. Jonas Kullhammar setter an en solo på bass-saksofonen og festen er i gang.
Ett stykke ut i settet får vi en afrikansk sekvens hvor de to vokalistene briljerer og alt er bare såååå bra! «Livet är en fest», het en gang en låt av svenske Nationalteatern, en tittel jeg tenker på i det konserten tar av mot slutten, og alle musikerne gir det siste før det plutselig er over.
Men Mats er ikke den som gir seg uten sverdslag. De kommer inn igjen, og avleverer en eksplusjon av et strekk som vil sitte i øregangene noen dager. En fantastisk konsert, både fra Fire!Orchestra, og ikke minst fra Andrew D’Angelo og hans venner!
Etter dette var det rett og slett ingen grunn til at man skulle utsette kroppen og ørene for mer musikk denne dagen. Selv om kvelden fortsatte på Jazzhouse med et improsett oppe i baren, under ledelse av Lotte Anker.
Så da var det bare å hive seg på sykkelen, og prøve å manøvrere seg gjennom den feststemte København-natten uten å risikere livet.
Tekst og foto: Jan Granlie
