Konserter

Amerikansk, slik det skal være, eller?

JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 24. MARS 2017: Etter å ha hørt det skandinaviske bandet til Snorre Kirk på JazzCup, bar det avgårde gjennom Københavns gater, for å få med med litt amerikansk godjazz på fredagskvelden. Og ingen skal si at salt-peanuts.eus gratisarbeidende medarbeidere ikke gjør en innsats for den litt for slunkne lønningsposen. Og er man ute på byen på jobb en fredag, så er man ute på byen på jobb en fredag.

På Jazzhouse denne kvelden var det omsider jazz igjen. Det vil si, det hender at det er solid jazz her, som i går, da Carsten Dahl Experience spilte, men da kom den konserten i knip med Alexander Von Schlippenbach med venner i Koncertkirken, så da ble jeg i stedet sittende hjemme …

Men i kveld hadde jeg bestemt meg for å få med meg Chris Lightcap’s Bigmouth. Nå er det kanskje ikke så mange som har full kontroll på hvem Chris Lightcap er, men her kommer en kort oversikt: Han er en amerikansk bassist og komponist, som kommer fra det kjente stedet Latrobe i Pennsylvania. Han er bosatt i Brooklyn, og er en del av det yrende jazzlivet i bydelen, og han har jobbet med musikere som Marc Ribot, Regina Carter, Craig Taborn, John Medeski, Tomasz Stanko, John Scofield, Mark Turner, Chris Potter, Sheila Jordan, Anthony Braxton, James Carter, Butch Morris, Ben Monder og Tom Harrell for å nevne noen få. Han har gjort fire plater i eget navn, hvorav den siste, «Epicenter», kom ut på Clean Feed i 2015. Konklusjonen på anmeldelsen på salt-peanuts.eu var at det var «en original, morsom, hyggelig og flott utgivelse fra bassisten Chris Lightcap, som vår utskremte mer enn gjerne ville høre på konsert i løpet av året!».

Og nå sto han her, på scenen på Jazzhouse, sammen med et stjernelag det er sjelden man får muligheten til å høre. Pianisten Craig Taborn, trommeslageren Gerald Cleaver og de to saksofonistene Tony Malaby og Chis Cheek, og alt lå an til en strålende avslutning på kvelden.

Og det ble bra! Veldig bra! Men allikevel var jeg ikke helt fornøyd da jeg forlot klubben etter et ekstranummer, for øvrig kanskje kveldens mest publikumsvennlige og spennende låt, som tenderte tett opp mot Jim Peppers «Witchi-Tai-To». Jeg følte i løpet av kvelden, at dette ble litt for mye en vanlig dag på kontoret for musikerne. Joda, Cleaver spilte upåklagelig trommer og Lightcap er og blir en spennende bassist. Men resten … Jeg synes faktisk at de godt kunne satset litt tøffere enn det de gjorde denne kvelden!

Pianisten Craig Taborn, som er en av de beste pianistene i den nyere jazzen, leverte et og annet helt ok kor på det akustiske pianoet, men da han beveget seg over på sitt Fender Rhodes, ble det rett og slett litt puslete, og de to saksofonistene, som i utgangspunktet ikke har verdens mest originale tone i hornet, noen av dem, ble rett og slett litt for anonyme. Nå skal riktignok Malaby ha for at han leverte noen tøffe solier i andre sett, hvor det formelig gnistret av saksofonen, men gjennomgående synes jeg det ble litt for ordinært. Og Chris Cheek, som jeg har hatt stor glede av å høre på flere plater den senere tiden, virket ikke helt på plass i sammenhengen.

Denne konstellasjonen har nå holdt det gående i 12 år som band. Derfor kan man nesten kreve at de leverer varene slik de skal når de er ute på turné i Europa. De vet at Europa er overbefolket av dyktige musikere som «gir jernet» hver eneste kveld de står på scenen, så derfor hadde jeg egentlig ønsket at de fem som hadde scenen på Jazzhouse til rådighet denne fredagskvelden hadde levert mer fra hjerte og hjerne, istedet for en litt for vanlig dag på kontoret.

Tekst og foto: Jan Granlie