Konserter

Anni og Edith på topp

UMEÅ JAZZFESTIVAL, 28. OKTOBER 2017: Så var den siste offisielle dagen på Umeå Jazzfestival 2017 over. Eller egentlig avsluttes festivalen i kveld, med konsert i Studiojazz med 50th Edition Jazz Orchestra, som også åpnet programmet for salt-peanuts utskremte i går.

Umeås jazzmusikerliv har en lang og unik historie i Sverige. Men det var først på 60-tallet at musikere fra byen og regionen begynte å bli kjent både nasjonalt og internasjonalt. Navn som Berndt Egerbladh, Eskil Columbus, Sten Öberg, Lare-Göran Ulander, og ikke minst Lars Lystedt ble kjente navn iden svenske jazzen. Og senere har man fått, blant mange andre, saksofonistene Jonas Knudsson og Mats Gustafsson, I 50th Edition Jazz Orchestra har Knudsson fått i oppdrag å sette sammen historien om jazzen i Umeå til en konsert med musikk og musikere fra trakten til to konserter under årets jubileumsfestival.

Og mye av det vi fikk servert var også interessant. Ikke minst var det rørende å høre den 92 år gamle ventilbasunisten Lars Lystedt på scenen. Spennende var også møtet mellom Lars-Göran Ulander og Mats Gustafsson, og, som alltid, vokalisten Lisa Lestander sammen med Jonas Knudsson. Men det er klart at en slik konsert mest er ment for lokalbefolkningen og at man fikk sammensetninger av det lokale musikklivet som man husket fra mange år tilbake, som trommeslageren Sten Öberg, som har spilt på alle de 50 utgavene av festivalen, eller helt nye konstellasjoner. (I etterkant, etter søndagens konsert, bør det bemerkes at den konserten, som ble avholdt i det adskillig mindre lokalet Studiojazz, ble noe helt annet. Her var musikerne mer nedpå og avslappede, og hele settingen ble en helt annen, og mye hyggeligere. Vi fikk også noen nye, musikalske konstellasjoner, som både var spennende og morsomme. Og Lars Lystedt var igjen på plass med sin ventilbasun. En strålende avslutning på en fin festival).

I Studiojazz fikk vi en gedigen overraskelse med den norske kvartetten Pixel. For ikke siden Come Shine spilte der med blåserrekken til Trondheim Jazzorkester for flere år siden, har det vært en slik respons blant publikum. Og som min nabo ved bordet sa, det er ikke hver dag man ser og hører godt voksne damer klappe og juble hemningsløst etter en trommesolo!

Pixel bestå av vokalisten og bassisten Ellen Adrea Wang, saksofonisten (og vokalisten) Harald Lassen, trompeteren Jonas Vemøy og trommeslageren Jon Audun Baar. Musikken de fremfører er rytmisk og moderne jazz med en rekke pop- og rockeelementer, og med Wangs tekster og melodier gikk musikken rett hjem hos det rikholdige publikmmet. Selv synes jeg kansje mye av stoffet blir litt for likt, men i går fikk vi en del nye låter som var mer utfordrende enn en del av de eldre tingene. Spesielt synes jeg trompteren Jonas Vemøy leverte en rekke fine solier.

Derfra bar det opp trappen til Jazzlabbet for å høre den svenske vokalisten Anni Elfi Egecioglu (hovedbildet) og hennes Edith Södergran-program. Her har hun tonsatt dikt av den finland/svenske poeten i et slags elektronisk, musikalsk landskap som både er helhetlig og vel fundert. Egecioglu har tatt utgangspunkt i tekstene og laget musikk som passer perfekt til disse, og med musikerne Sigurdur Rògnvaldsson på gitar og elektronikk, Pauli Lyytinen på EWI, seksofon og elektronikk og Tuomas A. Turunen på piano og synth, ga hun oss et helt nytt bilde på forfatterens tekster. I tillegg fikk vi også noen smakebiter fra Karin Boyes forfatterskap med Egecioglus musikk.

Konserten ble en strålende time med ettertenksomhet og musikalsk nyskaping, og flere av tekstene har fremdeles, ca. 100 år etter at de ble skrevet, nesten skremmende aktualitet. Et høydepunkt, og platen «Edith» vil snart bli anmeldt her på salt-peanuts.eu.

Den svensk/dansk/britiske trioen Phronesis (bildet over) er en av den britiske jazzens største eksportartikler til europeiske jazzfestivaler nå om dagen. Med pianisten Ivo Neame, bassisten Jasper Høiby og trommeslageren Anton Eger fikk vi moderne, drivende triojazz slik vi har hørt det litt for mange ganger de senere årene. Men med Eger som et helt kraftverk bak trommene, piskes de andre musikerne fram på en effektiv og fin måte, slik at trioen på konsert blir adskillig mer interessante enn på plate.

Stjernenavnene på årets festival var nok møtet mellom den karibiske pianisten Omar Sosa, den italienske trompeteren Paolo Fresu og den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu. Men dette ble nok den største skuffelsen for meg under årets festival. Vi møtte tre musikere som jeg ikke syntes kommuniserte godt nok, og som virket som de var mest opptatt av vise seg selv fram.

Da var det adskillig mer givende å høre årets hedergjest, saksofonisten Fredrik Ljungkvist og pianisten Mattias Riberg (bildet over) og deres Carla Bley-program. Ljungkvist kjenner vi jo godt fra det norsk/svenske bandet Atomic, mens Risberg er mer ukjent, i alle fall for meg. De kom i fjor ut med platen «And Now the Queen – a tribute to Carla Bley», og det var i hovedsak låter herfra vi fikk høre. Vi fikk også en gjesteopptreden av vokalisten Lina Nyberg på en låt. Jeg tror dette var første gang jeg hørte Ljungkvist spille altsaksofon, som han trakterte sammen med sine sedvanlige instrumenter: klarinett, barytonsaksofon og tenorsaksofon. Konserten ble en fin time, hvor Risberg var den mer klassiske utøveren og Ljungkvist den med mest jazz innabords. Disse to verdenene møttes i Carla Bleys univers, spesielt i det universet hvor hun opererer i mindre formater. Og Lina Nybergs innhopp på «Jesus Maria» var vakkert!

Men dagens andre overraskelse fikk i i den lille klubben Soundgarden. Her møtte vi den norske fiolinisten Terese Lien Elvestad (bildet over) sammen med den islandske pianisten Anna Greta Siguardardottir, bassisten Josef Karnebäck og trommeslageren Oscar Mattsson. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde en tanke om at dette kom til å bli ren folkemusikk, men der tok jeg feil. Joda, det var mye folkemusikk i de låtene Elvestad hadde laget, blant annet den fine «Jotunheimen», men i første rekke var dette jazz som ikke ligger så langt unna det vi er vant til å høre fra for eksempel Ola Kvernberg. Moderne jazz med klare røtter i den norske folkemusikken, fint framført av en god og samspilt kvartett. Og den islandske pianisten er en musiker man skal merke seg.

På dette tidspunktet av kvelden begynte hodet å bli relativt fullt med musikk. Men vi rundet av med litt av Yemen Blues sin konsert, som var afroblues, funk og verdensmusikk som inviterte publikum til dans, men hvor bare noen få lot seg invitere til.

Og da var man allerede langt inn i søndagen, og jeg tror alle festivalgjestene var godt fornøyd med at man gikk over til vintertid denne siste natten på festivalen, for i dag er det ytterst stille i gatene i Umeå.

Og nå går turen videre til Tampere Jazz Happening i Finland, og dagsrapporter derfra vil følge i slutten av uken.

Tekst og foto: Jan Granlie