JAZZEVIDENCE, ENERGIMØLLA (KONGSBERG), ONSDAG 18. november 2015:
Spørsmålet «Var du der da Mingus var i Aulaen?» er et spørsmål alle vi unge har stilt til de (noe) eldre gamlingene mange ganger – med ærefrykt i stemmen. Alle de som var der går med et adelsmerke i pannen, som en usynlig tatovering, «Mingus i Aulaen – Jeg var der!».
Om du er ennå yngre, eller ikke bosatt i Norge, sitter du kanskje nå og lurer på om Hauknes har mistet selv det lille han hadde. Men neida! Forhåpentligvis vil det bli klarere når du er ferdig med denne teksten.
Om du derimot kun er interessert i konsertreferatet fra den nevnte november-kvelden i 2015 på Kongsberg, kan du klikke her for å hoppe ned til siste del. Om du også er interessert i skribentens mentaltilstand, kan du bare fortsette å lese.
Mingus i Aulaen
Spørsmålet referer selvfølgelig til Oslo-konserten under den fantastiske Europa-turneen til Charles Mingus i 1964, som startet i Amsterdam 10. april, og som etter Hilversum den 11. fortsatte til Oslo den 12. april. Konserten i Universitetets Aula denne dagen var en åpenbaring for de unge jazz-entusiastene som var på plass i salen. På TV-opptakene som NRK gjorde av konserten kan vi kjenne igjen flere ansikter, bl.a. en pur ung Roald Helgheim, mangeårig jazzskribent i Dagsavisen og Dag og Tid. Espen Rud og Jan Erik Vold var der, Arne Nordheim, og utallige andre.
Men til stede var også en nær 19 år ung gitarist fra Lillestrøm, øst for Oslo, som på den tiden også lekte seg med det instrumentet som seinere skulle gjøre ham verdenskjent: kontrabass. Konserten gjorde et dypt inntrykk på denne unge mannen, som altså lyder navnet Arild Andersen.
Nå var ikke jeg der, av helt åpenbare grunner. Vel var jeg født, men som niåring i april 1964 visste jeg ikke hvem Charles Mingus var. Men jeg husker dagen. På den tiden visste jeg derimot godt hvem John Glenn var og kunne gjerne legge ut om Gemini-kapslenes forbedringer i forhold til NASAs Mercury-kapsel. Akkurat denne dagen, 12. april, husker jeg fordi da falt den ubemannede test-flighten til Gemini 1 kontrollert i Atlanterhavet. Min store helt i disse dagene var ikke Charles Mingus, derimot astronauten Ed White som ett år seinere i juni 1965 ble den første NASA-astronauten til å spasere i rommet, som del av Gemini 4-ferden. Og som døde i den forferdelige brannen i Apollo 1 i januar 1967.
Men når vi kom til Mingus i Njårdhallen i 1970, da var jeg på plass. Da var trippel-LPen fra natt-konserten med bandet i Paris 18./19. april 1964 en av mine favorittplater i samlinga. Og Mingus var en av mine nye helter, sammen med Miles og Coltrane.
Det var noe med det helt nye dette bandet brakte med seg i 1964, som ikke kunne være like sjokkerende i 1970. Turneen i 1964 framstår i ettertid som høydepunktet i Mingus’ karriere, og som et vannskille i norsk jazzbevissthet fordi den brakte med seg den helt nye amerikanske jazzen. En jazz som i 1970 var nesten å regne som mainstream.
Komponisten Arne Nordheim var til stede på konserten i Aulaen, og skrev i Dagbladet at «Et forunderlig collagetape bølget forbi. Her fant vi avtegnet stillferdig klagende minaret-sang, jazz-klisjeer, op-akkorder, heslige melodistrofer, håndgripelige rytmer og ortodoks beat. Alt blandet sammen til en putrende assosiasjonssuppe, hvor ironi, hån, glede, vemod, vidd, raseri og opphisselse bare glimtvis skilte seg ut fra grunnsubstansen. For alt lå der. Hele tida – og samtidig.» (Takk til formann Helgheim for sitatet.)
Seinere har mange av konsertene i Europa blitt utgitt, mange som bootlegs, noen som sirkulerende kopier mellom samlere, og etterhvert har flere enn denne Paris-konserten fått offisiell utgivelse. Den siste i så måte var Amsterdam-konserten 10. april som ble utgitt offisielt for et par år siden. Selv om jeg har alle de konsertopptak som sirkulerer, står Oslo-konserten allikevel i en særstilling. Og det er ikke bare personlige grunner til dette.
Ikke minst skyldes det at det er den eneste konserten hvor det har overlevd videoopptak. NRK gjorde opptak av konserten, men tapen ble seinere slettet som så mye annen jazzhistorie. På tross av dårlig kopi på det opptaket som har overlevd føler du noe av magien i Aulaen denne kvelden. Og ikke minst får du oppleve den surrealistiske situasjonen hvor Mingus setter seg ned og sier: «You sure have slippery floors here. I could break my neck. I could sue…», hvoretter han løfter bassen opp etter halsen og kjører halestøtta ned i parketten. Du kan se konserten på salt peanuts*-TV her. Gå til t = 30 min og nyt!
En annen grunn til at konserten er minneverdig, er at få dager seinere ble «Little» Johnny Coles sjuk og måtte avbryte turneen med Mingus. På den nevnte Paris-konserten en uke etter Aula-konserten var sekstetten redusert til en kvintett. På LP-coveret fra Paris-konserten er det et foto som viser at Coles’ stol var satt opp, med hans trompet stående klar. Her i Oslo får vi sekstetten slik Mingus hadde tenkt seg den.
Men ikke minst og for det tredje er konserten sentral fordi den altså ble et vannskille i den norske jazzbevisstheten. Et referansepunkt man stadig kom tilbake til. Den åpnet øyne som få andre konserter.
Som et eksempel: John Coltranes konsert i Njårdhallen et halvt år tidligere har aldri fått en tilsvarende posisjon. Begge musikerne hadde i året da alt skjedde i moderne jazz, fem år tidligere i 1959, gitt ut nøkkelalbum, Coltrane med «Giant Steps», Mingus med «Mingus Ah Um». Begge var i 1963-64 fyrtårn og ledere i utviklinga av den moderne jazzen. Men nedslaget i Oslo fire-fem år seinere var langt fra sammenlignbart.
Kanskje kan det skyldes at Coltrane i 1963 hadde beveget seg alt for langt fra det publikum forventet å møte. I beste fall kjente de Coltrane fra «Africa/Brass», men det var nok «Giant Steps» som var det allmenne referansepunktet i Oslo i 1963.
Hos Mingus er koplingen til utgangspunktet, til referansene, og ikke minst til swingens og bluesens tradisjoner synlige og forståelige. Eller i Nordheims terminologi, byggeklossene i grunnsubstansen er lett kjennelige. Vi ser elementene og reisverket, vi ser reisen Mingus har hatt fra «Ah Um»!
I 2014 ville Oslo Jazzfestival markere femti-årsdagen for denne konserten, og forsøke å gjenskape konsertens magi. Nesten naturligvis ba de gitaristen fra Lillestrøm om å forestå markeringen. Arild Andersen samlet en sekstett rundt seg med en sammensetning tilsvarende Mingus’ Jazz Workshop i 1964, fra venstre til høyre i bildet Bugge «Jaki Byard» Wesseltoft på klaver, Petter «Clifford Jordan» Wettre på tenorsaksofon, Arild «Mingus» Andersen på bass, halvveis bak ham, Gard «Danny Richmond» Nilsen, Klaus «Eric Dolphy» E. Holm på altsaksofon og bassklarinett og så Matthias «Johnny Coles» Eick på trompet. Konserten i Aulaen ble en gedigen suksess og har vært sendt i sin helhet på NRK. salt peanuts* anmeldelse kan du lese her.
Arild i Mølla
Denne onsdagen i 2015 kom Arild Andersen til Kongsberg med samme bandet, med noen endringer. Mathias «Coles» Eick var erstattet med Eivind «Johnny» Lønning og Bugge «Byard» Wesseltofts plass var overtatt av Erlend «Jaki» Slettevold.
Inntil i dag har jeg ikke villet høre prosjektet igjen etter den gåsehudskapende opplevelsen i Aulaen. Jeg ville la minnet få være ubesudlet. Men nå, nå bestemte jeg meg for at tiden var inne til å oppleve Arilds Mingus-i-Aulaen-prosjekt igjen.
Et stappfullt Energimølla på Kongsberg tok varmt i mot sekstetten. Fra de aller første toner var det åpenbart at bandet var sugent på å spelle. Musikken var den samme som i Aulaen. Det startet med Mingus’ «So Long, Eric» som i ettertid har fått en mytisk status. Skrevet til Dolphy fordi han hadde sagt klart i fra før turneen at han ville forlate bandet når turneen var slutt og bli igjen i Europa. Men den fikk en helt annen betydning da Eric Dolphy døde etter å ha falt i diabetes-indusert koma i Berlin bare såvidt over to måneder etter Oslo-konserten.
Allerede her viste sekstetten at den hadde noe å fare med utover å gjenskape en historisk konsert. Vi ser at samspillet mellom Gard og Arild har tatt flere syvmilssteg etter Aula-konserten. Det er så tett og stramt mellom de to at det gir åpenbare assosiasjoner til betydningen av de telepatiske kontakten mellom Dannie Richmond og Mingus i 1964-bandet. Men det er ingen kopi vi ser, det er en genuin rekreasjon av et sentralt element som gjennom det finner et moderne uttrykk, passende til 2015.
Det fortsetter med «Orange was the Color of her Dress, then Blue Silk», før Arild henter fram «Better Get Hit in your Soul» – som altså ikke ble spilt i Aulaen i 1964. Underveis tenker jeg at Eivind Lønning viser en storhet i (post-)bop-trompet-spillet sitt som er overveldende. Ikke visste jeg at han som ellers lever i et landskap av impro-orienterte extended techniques, hadde dette i seg. Eivind: Dette vil vi høre mer av!
Arild innleder med en medrivende vakker bass-solo, som leder over i «Haitian Fight Song». Bare så det er sagt, Arild Andersen bekrefter her sin betydning som bassist i internasjonal jazz. Jeg er sikker på at Charles Mingus smilte bredt og nikket anerkjennende der han satt der oppe i den himmelske jammen. Hans tanker ville vært svært langt fra å kaste kniver på sine medmusikanter.
Neste nummer er den nær klassiske protestvisa til Mingus, «Fables of Faubus», skrevet for å henge ut guvernør Faubus i Arkansas etter at han beordret Nasjonalgarden til å forhindre integrasjonen av ni afro-amerikanere ved Little Rock Central High School. Denne etterfølges av «All the Things You are»-pastisjen «All the Things You could be by now if Sigmund Freud’s Wife was your Mother». Erlend Slettevold viser seg som en drivende god fortolker av dette materialet. Vi hører tradisjonen som et sentralt element, men også Slettevolds fornying av den.
«Meditations on Integration» – også kjent som «Meditations on a Pair of Wire Cutters» – er også ett annet av Mingus’ politiske statements, riktignok ikke like eksplisitt som «»Fables. Her får vi Petter Wettres nitidige transkripsjon av Dolphys bassklarinett-solo fra Oslo, framført som duett på samme instrument av Petter og Klaus Holm. Herlig. Men de begge leverer også sterke soli i løpet av kvelden på sine hovedinstrumenter – hhv. tenorsaksofon og altsaksofon. Selv om jeg opplever at Klaus Holm er litt bleikere i kveld enn jeg husker fra Aula-konserten, er Petter Wettre i fyr og flamme. Han ånder denne musikken og virkelig lever den.
Som siste nummer får vi «Take the A-Train», hvor Mingus viftet bandet til å avlutte straks Clifford ordan var ferdig med sin solo. Etter nok en strålende Wettre-solo, som avsluttes med en lang høy H(?) på tenoren, legger bandet ned instrumentene på akkurat samme sted som Mingus avsluttet i 1964.
Men som Arild Andersen sier det etterpå, etter jubel og trampeklapp, «Mens Mingus ikke spilte slutten, gjør vi det!». Ekstranummeret ble derfor en feiende flott avslutning av «A-Train» som oste av spilleglede.
Etter konserten reiste bandet videre til København og London. De som opplevde bandet der, fikk nok en tilsvarende opplevelse.
Jeg angrer ikke på at jeg utfordret minnet fra 2014. Nå har jeg to svært forskjellige minner, fra Aulaen i 2014 og fra Energimølla i 2015.
Tekst: Johan Hauknes
Bilder: Harald Are Lund (1964), Terje Mosnes (2015)
