Konserter

Attack! Ja takk!

UMEÅ JAZZFESTIVAL 27. OKTOBER 2017: Vi er over i dag to av 50-årsjubilanten Umeå Jazzfestivals festival. Jo, vi kjenner det i kroppen, selv om mesteparten av dagen ble tilbragt på Burmans Musik for å sjekke ut gamle LP-plater man ikke hadde i smlingen fra før. Og selvfølgelig fant vi noen godbiter.

Men det skal vi ikke skrive om her. Her skal det dreie seg om hva vi har fått med oss av musikk på dag 2 av jubileumsfestivalen. Problemet med slike weekendfstivaler er, at man aldri får muligheten til å få med seg alt man gjerne vil, siden flere konserter arrangeres samtidig. Derfor utgikk trompeteren Ambrose Akinmusire fra «kjøreplanen» denne dagen, fordi man ville ha med hele konserten med Anna Högberg Attack!

Og det angrer man ikke på et eneste sekund. For dette bandet er noe av det tøffeste man kan frambringe av jazzmusikk fra Europa i disse dager! Nå er det et par år siden jeg hørte bandet sist, så jeg var litt skeptisk til hvordan det ville låte. Bandmedlemmene er svært opptatte på hvert sitt hold, og det er ikke så ofte de treffes for konsert.

Men denne kvelden ble en fest, både for musikerne og for publikum i det lille spillestedet Jazzlabbet. Attack! Består av leder og altsaksofonist Anna Högberg (hovedbildet), tenorsaksofonistene Elin Larsson og Malin Wättring, pianisten Lisa Ullén, bassisten Elsa Bergman og trommeslageren Anna Lund. Seks kvinnelige musikere som i høyeste grad oppfyller kravet fra svenske myndigheter om 50% kvinnerepresentasjon. Men Attack! Har ingenting med kjønnskvotering å gjøre. Dette er seks musikere som spiller moderne jazzmusikk med energi og trøkk, som er den diamentrale motsetning til gårdagens konsert med Christoph Irniger Pilgrim.

Jeg må innrømme at jeg godt kan like at musikerne viser at de trives på scenen. Her var det smil og glede over alle de seks, og musikalsk overgikk de det meste. Nå vet vi at lederen, Anna Högberg, har saksofonkollega Mats Gustafsson som en slags mentor, og mye av musikken følte jeg hadde Gustafssons fingeravtrykk. Men ikke på langt nær slik at det var noen form for kopi.

Anna Högberg er den ubestridte lederen for bandet, og jeg har en mistanke om at det er hennes låter, eller musikalske ideer, som i hovedsak blir framført. Hun har en energi og et trøkk i altsaksofonen, som kun et par, tre unge, skandinaviske musikere kan vise til. Hun bygger opp soliene sine på en fin måte, og hele tiden pusher hun de andre musikerne framover med gode smil. Denne kvelden var det kompet som imponerte mest, sepesielt bassisten Elsa Bergman. Med et spill som lå tett opptil Charles Mingus, og med en energi og et trøkk det er lenge siden sist vi hørte. Pianisten Lisa Ullén var også hele tiden i fokus med heftig og drivende spill, og trommeslageren Anna Lund imponerte som alltid.

I front, hvor vi fikk høre to tenorsaksofoner og «sjefen sjøl» på altsaksofon, fikk vi også tett og fint spill, og tenorsaksofonisten Elin Larsson briljerte, som alltid, med kraftfullt spill.

Men før det fikk vi med oss noen minutter med pianisten Django Bates, det danske bandet Eggs Laid By Tigers og Norrbotten Big Band, som fremførte Bates versjoner av The Beatles «Sgt. Pepper’s»-album, som feiring av platens 50-årsjubileum. Jeg har tidligere anmeldt albumet Bates gjorde med Frankfurt Big Bandog Eggs Laid By Tigers, en plate jeg ikke var overbegeistret over, (Hele anmeldelsen kan leses her). Og jeg fikke ikke stort mer ut av den korte stunden jeg overvar konserten denne kvelden. Jeg savnet det særpregede ved Bates som vi kjenner fra en rekke tidligere møter, både på plater og konserter. Galskapen, energien, kreativiteten og hans spesielle evne til å orkestrere større ensembler, som alltid har vært spennende. Nå syntes jeg det rett og slett ble litt kjedelig, og det hadde ingenting å gjøre med Norrbotten Big Band eå gjøre. Det var rett og slett arrangementene som ikke var originale nok.

Bedre ble det derimot senere på kvelden, da vi fikk oppleve Trondheim Jazz Orchestra (bildet over) under ledelse av pianisten Espen Berg i hans verk «Maetrix». Espen Berg er en pianist fra Hamar, som tidligere har operert mest i de små formatene. Og at han var i stand til å lage et spennende verk for et såpass stort ensemble som Trondheim Jazz Orchestra, var i utgangspunktet overraskende. Han skriver fine komposisjoner, og med et band som dette kollektivet, fikk han virekelig boltre seg i dyktige musikere. Uten forkleinelse for noen, vil jeg hevde at bassisten Ole Morten Vågan,sammen med kapellmesteren var de som imponerte mest, i en konsert hvor komposisjonene var det viktigste, og hvor alt fungerte svært godt. Det er et ensemble med svært gode solister, og musikere som virkelig kan sitt ensemblespill. Og selv om bandet er oppsatt omtrent som et storband, får man i hvert prosjekt det umisskjennelige lydbildet som kombinerer storbandsoundet med deres helt egne lydunivers, enten de samarbeider med Chick Corea, Pat Metheny, Stian Westerhus eller Espen Berg.

Tekst og foto: Jan Granlie