Konserter

Avishai Cohen ba-rocker

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 25. APRIL 2018: Så er det nye toner i denne jubileumsuka for Victoria. Line Juul og Jan Ole Otnæs serverer oss på den tredje dagen Avishai Cohen Quartet.

Den nær 40 år gamle trompetisten er fra Tel Aviv, men har de siste ti-femten årene bodd på østkysten i USA. Først gjennom tiden med studier i Boston – på Berklee College of Music – og deretter flyttet han til New York. Der har han holdt til siden han debuterte med plata «The Trumpet Player» i 2003. Denne platetittelen plasserte ham også i forhold til den andre Avishai Cohen, bassist og gruppeleder, som vi bl.a. kjenner som medlem av noen av Chick Coreas grupper. Dagens Avishai Cohen har såvidt jeg vet aldri spilt med Chick Corea.

Men i en lang periode var han et etter hvert sentralt medlem av SF JAZZ Collective. Gjennom dette og det som nå er ni plater i eget navn hr han figurert opp mot toppen av DownBeats årlige «Rising Star»-lister i en årrekke.

I 2014 ble trompeteren en del av stallen til Manfred Eicher. Cohens første plate på ECM i eget navn, «Into the Silence», kom for to år siden, og i fjor slapp han sin andre ECM-skive, «Cross My Palm With Silver». I disse dager er kvartetten hans på Europa-turne, og denne kvelden var de altså i Oslo.

Med Yonathan Avishai på piano, Barak Mori på kontrabass — og til sist, som erstatning for Nasheet Waits som bidrar på platene, Ziv Ravitz på trommer, serverte Cohen oss musikk fra disse to platene.

De starter med låta «Will I die, Miss? Will I die» fra den andre skiva. Her noterte jeg etter drøyt fem minutter på blokka spørsmålet «Quo vadis?». Det virket ikke som kvartetten trakk i samme retning. Det ble litt rotete og ustrukturert. Men etter hvert taklet de problemet bedre, og trakk muikken i større grad i samme retning.

Musikken må kunne karakteriseres som neo-impresjonistisk post-bop. En tone i musikken som er veldig preget av New York. Teknisk veldig godt gjennomført, men på enkelte punkter ikke like kreativt. Et soloparti der Cohen spiller inn i resonanskassa på Steinway-flygelet utnytter på en mesterlig måte trompetens samklang med klaverets strenger.

Så settes Harmon-muten på trompeten — man kan jo ikke, slik som Cohen, ha Miles Davis som forbilde, uten å trekke fram muten som Miles Davis satte standarden for hvordan skal brukes i jazz-sammenheng. Så drar bandet i gang med «Shoot me in the leg» fra den siste skiva.

Etter «Life and Death» og «Dream like a child» — der Cohen overlater scenen til trioen — fra den første ECM-skiva, avslutter de hovedprogrammet med «Theme for Jimmy Green» og tittellåta fra den første skiva, «Into the silence». Vi får to ekstranumre, først «Quiescence» med kvartetten, før Cohen vender tilbake på scenen alene og framfører en transkripsjon til trompet av en av satsene i Johann Sebastian Bachs suite nr. 2 for cello.

Trommisen er sterkt tilstede i de partier der det er et beat som løper. Men der hvor beatet blir behandlet som gummistrikk, mister han ofte grepet om musikkens puls. Kveldens beste bidrag kom fra pianisten Avishai. Et moderne, samtidsmusikalsk spill, som bl.a. omfatter noe som nesten kan karakteriseres som en tolvtone-blues! Låta «Into the silence» får gjennom hans spill et preg som gjør det nesten Beethoven-sk i sitt harmonsike uttrykk.

Det ble et interessant møte, med kvartetten, og med slående tema — alle forøvrig skrevet av Avishai Cohen selv. Med et litt ryddigere bass- og tromme-spill i de mer «uryddige» strekkene så vil dette fortjene et gjenhør om anledningen byr seg.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio