Konserter

Ytterkantene av jazzen

MOLDEJAZZ, LØRDAG 21.JULI 2018: Så gikk man inn i siste runde av årets Moldejazz. Og jeg tror de fleste er enige om at dette har vært en vellykket uke. Vi ar fått servert (nesten) alle former for jazz, fra New Orleans-jazz, via (riktignok bare) en konsert med strålende be-bop, samtidsmusikk og storband til fritt improvisert jazz og knallsterk rock.

Denne siste dagen fikk vi til og med en time i selskap med Norges ledende jazzpoet, Jan Erik Vold i samspill med bassisten Arild Andersen. Dette ble en konsert hvor festivalavisas redaktør Arild Rønsen var på plass, og leverte følgende til Fireflate.no:

– For nå bare å snakke om tangen, for nå å utelukke alt annet enn tangen, tangen ligger der stadig.

Det kan i utgangspunktet høres litt datert ut. Gamle dikt. Assistert av en kontrabass. Denne forhåndsanalysen er helt feil, og jeg skal ta det i rekkefølge.

For det første, dette var ikke noe venstrehåndsarbeid fra Arild Andersens side. Dette er ikke “Jan Erik snakker, så speller jeg litt”. Andersens akkompagnement er særdeles godt forberedt. Ikke bare spiller han bass som ingen andre gjør ham etter. Nå har han også tatt teknologien i bruk. Han sampler seg sjøl, sånn at kontrabass tidvis låter som et lite orkester. Omtrent som når Nils Petter Molvær sampler sin egen trompetstemme.

Det låter strålende. Og poeten svarer, musikalsk. Vold følger vel ikke akkurat basslinjene, men det låter som om han gjør det. Jan Erik Vold og Arild Andersen lyder som en duo som aldri har gjort noe annet enn å være duo, sammen på scenen.

Første halvdel av konserten spinner rundt “Briskeby Blues”, det legendariske albumet fra 1969, der Jan Erik Vold leste sine dikt, til tonene av Jan Garbareks kvartett, der Arild Andersen spilte bass.
Det er herfra de kommer, de legendariske diktene om tangen, om sædcellene – og ikke minst om loffen, vår alles venn i brødveien. Man blir faktisk blid av å spise loff! Hadde du kanskje glemt det?
Eller hadde du kanskje glemt at brødrene Cartwright i tv-serien titt og ofte var innom dillisjensen, denne hestevogna fra westernfilmene, gjerne forspent med to eller fire hester?

Jan Erik Vold framfører for det meste sine egne dikt, men også noen gjendiktninger. Alt er i samme stil. Ikke på rim. Jan Erik Vold skriver i tradisjonen fra den amerikanske beat-generasjonen. Jack Kerouac, Allen Ginsberg, William S. Burroughs. Linjene kan være stykka opp både her og der, men innholdet er alltid viktigst. Hvor «rart» det enn måte være.

Andersen finner fram et Duke Ellington-riff, men jevnt over spiller han sine egne komposisjoner. Han komper prosa som poesi, eventuelt poesi som prosa. Og han gjør det glimrende, som den instrumentale virtuosen han er.

Strålende levert, gutter! Eller – mine herrer! som det vel heter, når man har med mannfolk å gjøre, som begge har rukket å fylle 70.

Hvis de måtte føle for det, kan de reise Norge rundt på kulturhus, i minst ett år. Oppfatt dette som et tips. Kanskje har de ikke tid til det. Men jeg garanterer fulle hus, fra Lindesnes til Vadsø. (AR)

For egen regning følger vi på med å foreslå en lang turné for duoen også i Sverige, hvor Jan Erik Vold bor og lever.

Denne siste dagen i Molde, velger vi å kun plukke ut høydepunktene. Og da kommer selvsagt året festivalkunstner, Maria Scheiders samarbeid med Trondheimsolistene, pluss vokalisten Eir Inderhaug opp som en av de store konsertene. Vår mann, Johan Hauknes meldte følgende i festivalavisa Fireflate.no om «verket»:

For en kveld det ble med Trondheimsolistene, Eir Inderhaug og Maria Schneider. En intens time i lag med et strålende orkester og en sopranstemme som framførte musikken til Schneider med fullt trøkk!
Årets Artist-in-Residence, Maria Schneider, avsluttet sin termin med en strålende konsert i Molde Domkirke. Jeg vanker ikke ofte i kirker, men en av mine favorittkirker er Molde Domkirke. Den har et strålende kirkerom, som for denne type konserter egner seg aldeles utmerket.

Spøkelsesskribenten til biskop Midttømme har nok bommet litt. Midttømme sammenligner det vi skal høre med plata Miles Ahead, laget i samarbeid mellom Miles Davis og Gil Evans. Det blir feil.
Det vi skal få høre nå er ikke jazz, eller annen improvisert musikk. Dette er moderne amerikansk klassisk musikk, eller rettere samtidsmusikk, i tradisjonen etter komponister, som Charles Ives, Morton Gould og George Gershwin. Dette er en muisikkform som vokste fram i USA, sterkt influert av europeisk impresjonisme. Denne arverekka var også en inspirasjon for jazzen på 1950- og 1960-tallet, og spesielt tydelig ble det i Gil Evans’ arrangementer og skivene med Miles Davis.

Selv om deler av denne amerikanske klassiske tradisjonen omtales som «symfonisk jazz», ligger den på utsiden av jazzens historie i USA i det 20. århundret. Skal vi betegne forholdet i den musikken vi fikk høre lørdag kveld og Gil Evans/Miles Davis er det at de er musikalske søskenbarn eller bedre, tremenninger.

Trondheimsolistene er et eminent ensemble som vi har hørt i flere sammenhenger, sist i samarbeid med Arild Andersen. Sopranen Eir Inderhaug er vel mest kjent fra sine tolkninger som Nattens dronning i Tryllefløyten, som Solveig i Peer Gynt-spelet på Gålå og som Gudrun i Spelet om Heilag Olav. Jeg skal innrømme at jeg var spent, kanskje ørlite skeptisk, til om Inderhaug ville evne en framføring som dramatisk sopran.

Vi fikk en smakebit av musikken for kvelden under åpningskonserten med Ensemble Denada, på mandag. De som husker tilbake til mandag, kunne nå få demonstrert hvordan verkenes uttrykk endres om de gjengis — som i åpningskonserten — i jazz-versjon, eller — som lørdag kveld — i en klassisk form.

Programmet består av to større suiter, begge utgitt på plata Winter Morning Walks fra 2013, med Dawn Upshaw som solist. Suiten Carlos Drummond de Andrade Stories, skrevet over tekster av den brasilianske poeten Carlos Drummond de Andrade, har fem satser. Trondheimsolistene med strykere og treblås spilte ut de store flatene som Schneider har skapt. Vakkert, mektig og stort.
Etter en liten omrokkering og sceneskift, reduseres Trondheimsolistene til strykerne. De suppleres med Olga Konkova på klaver, Per Mathisen på bass og Atle Nymo på saksofon. Det vi nå skal få høre er suiten Winter Morning Walks, skrevet over tekster av Ted Kooser. Kooser skrev hundre tekster om sine fotturer og observasjoner tidlig om morgen før soloppgang, mens han var kreftsyk og, på grunn av behandlingen, ikke tålte sollys. Schneider har valgt ut ni av dem, og skrevet musikk, ikke til tekstene, men over tekstene. For dette er en re-kreasjon — en gjenskapelse — av diktsyklusen, ikke en sette-musikk-til-dikt-versjon.

Eir Inderhaug er mesterlig denne kvelden i begge verkene, og hun tar rolleforventningene på kornet. Det er en lise å lytte til. Arrangementene til Schneider er penslende, vakre! Men dessverre, der jeg satt på første rad, var det så godt som umulig å høre Olga Konkova, Per Mathisen og Atle Nymo.

Når siste linjer toner ut til Koosers tekst, «… the sun at the end of the road …» , lar vi inntrykkene synke inn, fra musikken vi nå har opplevd, og alle opplevelsene gjennom seks intense dager i uke 29, 2018. (JH)

Så rundet vi av årets festival i helt andre enden av den musikalske skalaen for årets Moldejazz. «Midnattsmessen» med Norges (og kanskje også verdens) beste rockeband, Motorpsycho med Kristoffer Lo og Ola Kvernberg (bildet) som gjester. Festivalavisa Fireflate.no er blodfans av denne gruppen, og spesielt skribenten Gunnar Horrigmo er blant de som har kunnskap og oversikt over denne gjengen, så vi lar han redgjøre for sine opplevelser fra denne konserten:

Welcome to the cult of Motorpsycho! Do you accept the holy spirit of Trønderrock?

Bare for å gjøre det klart med én gang; undertegnede er fan. Blodfan. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sett Motorpsycho, men det må kunne telles i dusin. Dét er ikke noe man gidder med alle band, men to Motorpsycho-konserter er to forskjellige Motorpsycho-konserter. Dette høres sikkert helt trivielt ut for den drevne jazzer, men Motorpsycho er ikke jazz. Motorpsycho er rock! Tung, tøff trønderrock av groveste kaliber, og i dét landet er det ikke dagligdags å holde på nerven, ektheten, sulten fra konsert til konsert over såpass lang tid — neste år fyller de tretti!
Lørdag kveld, foran et fullstappet Teatret Vårt, har Motorpsycho fylt ut den faste trioen med Kristoffer Lo og Ola Kvernberg. Når vi kommer inn i rommet og ser mengden med utstyr på scenen, blir vi litt engstelige. Forsterkerveggene til Bent og Snah er riktignok vesentlig mindre enn vi er vant til, men ute på høyre flanke har vi både mellotroner og rhodes-piano, gitarer og fele… Og samtlige har en god kvadratmeter med pedaler foran føtta. Blir det for mye lyd? Blir det bare graut?

Men neida – dette er tross alt fem ekstremt drevne karer. Alle gir plass til hverandre, alle fyller ut sin egen lille soniske sfære, og vi får et åpningsnummer, «Un Chien d’Espace», fra «Angels and Demons at Play» (1997), som åpner så silkemykt pent, med en lang, ambient-noise-intro, som etterhvert eksploderer i det majestetiske rocke-eposet «Un Chien» alltid er. Når første sang er over, ser vi på klokka, og noterer oss at 45 minutter har gått.

Herfra består resten av konserten (bortsett fra ekstranummeret) i sin helhet av materiale fra «The Tower» (2017): «In Every Dream Home», «A Pacific Sonata», «The Cuckoo, Ship of Fools», «Bartok of the Universe» og «The Tower». Og det går mer eller mindre på skinner hele veien. Steintøft og hardt, sart og mykt om hverandre. Både Ola og Kristoffer spiller som helvete hele veien — ekstra bra funker det når Kvernberg spiller pizzicato, og når Lo synger tredjestemmen; da mangler bare én bokstav fra CSNY.

Helt til slutt, etter den rituelle avgangen, får vi høre «Feel» fra «Timothy’s Monster» (1994), for anledningen med Thomas Järmyr foran trommesettet, på mellotron. Det låter fint det også.
Motorpsycho, vi elsker dere! (GH)

Og dermed var det bare å pakke snippesken og komme seg sørover igjen. Molde framsto i år som en svært velfungerende festival, billettsalget var såpass godt at man kan innregne et overskudd, og musikalsk var det i år en innetier. Været var i overkant godt, men heldigvis med et par regnbyger som gjorde luften (og publikum) godt.

Så nå er det bare å glede seg i 51 uker til neste Moldejazz, hvor trommeslageren Gard Nilssen er festivalkunstner, og da kan vi nok forvente adskillig flere konserter med han bak trommene, enn vi fikk i år med sjarmerende Maria Schneider og hennes musikk.

Vi har notert uken med rødt i kalenderen allerede!

Tekst: Arild Rønsen (AR), Johan Hauknes (JH), Gunnar Horrigmo (GH)
Foto: Jan Granlie