VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 11. MARS 2026: Bliss Quintet kom med et smell med albumet Dramaqueen i mars 2022, og slo seg raskt opp som et kraftfullt liveband med sprelsk musikk.
Det er snart ett år siden vi hadde gleden av å oppleve kvintetten på Juret i Oslo. I dag lanserer bandet et nytt album, In Motion. Og dermed er vi som skal høre på dem, ‘blissed people in motion’, for å leike med en gammel, saftig Bergensslager. Vi blir servert låtene fra det nye albumet i rekkefølge, med noen innsmett av gamle schlagere.
«The Moose»: Snakk om å starte med null-til-hundre på under de to sekundene en Porsche 911 trenger. Det oser av historiefortelling om denne baren som ikke lever kun i solnedgang. Spenn sikkerhetsbelte, slapp av og dans i vei. Det meldes lite turbulens framover, men dette er ikke en adstadig Boeing 737 eller Airbus 320. Det er mer som en frisk og freidig Twin Otter, som i sine store dager på kortbanenettet langsetter Norgeskysten, bandt Norge sammen.
De av oss som har opplevd å fly i en turbopropdrevet Twin Otter fra den kanadiske flyprodusenten de Havilland, i orkankast langs kysten, glemmer det aldri. Flotte, vakre, og skremmende minner. Med et hjerte bankende med store bevegelser på grunn av skjønnheten og av irrasjonell fryktfølelse. For som Øystein Sunde uttrykte det i sin hyllest til den lille arbeidshesten i Widerøes grønne uniform:
«… når det stormer fra sydvest / Da liker jeg meg best / Jeg bryter håndbak med Odin og Tor / Så når SAS ikke vil / Og når Braathen ikke tør / Da kommer jeg dansende rundt Torghatten som før.
«Men mange mener at jeg er for gammel / En trofast tjeners tid er snart forbi / Degradert til håpløst gammelt skrammel / En tegnebrettfossil til evig tid.»
Selv om Widerøe ikke lenger flyr med den hissige kystvepsen, lever Twin Otteren fortsatt. Visste du at dette flyet fortsatt produseres i Canada, seksti år etter at det fløy første gangen? Få tenker vel også på at Sundes tekst er til en melodi som opprinnelig handlet om en togtur, og ikke en flytur. Steve Goodmans «City of New Orleans» – kanskje mest kjent i Arlo Guthries framføring – handler om å reise med fjerntoget som bar dette navnet, mellom Chicago og New Orleans.
Nå går nok ikke Bliss Quintets mest uttrykte historiske røtter helt tilbake til byen i Mississippi-deltaet, og havstykket utenfor, Mississippi-bukta. Men det er flust av linjer bakover til seinere uttrykk for amerikanske jazztradisjoner, som 1960-tallets post-bop i musikken, og til denne periodens jakt etter det fengende temaet, etter leiken i musikken. Og ikke minst etter kommunikasjonen. Det er kanskje der musikken til Bliss Quintet engasjerer mest – i kommunikasjonen.
Men disse røttene er en inspirasjon og ikke en konstituerende faktor. Det hele er kombinert med en bruk av røttene, og en musikk som er definitivt 2026. En kontemporær musikkfilosofi, og ikke en klassisk, historisk orientert framføring.
Fra venstre på scenen, Benjamin Gisli Einarsson på klaver, Oscar Andreas Haug på trompet, Zakarias Meyer Øverli på tenorsaksofon og kaval-fløyte, Gard Kronborg på akustisk, femstrengs, fretless bassgitar og Rino Sivathas på trommer. Kronborgs «Lille harmonikk» med Øverli på kaval-fløyte er en leiken leik med intervaller. Ensemblet vekker for meg minner – Get Dreamy het en ikonisk plate med musikere fra Oslo en gang. Med disse tonene er det lett å gli inn i drømmer.
Det BROGZ-er på scenen, i rommet, i sjela – bandet er overstrømmende i sin musikkglede, og jakten på kombinasjoner som engasjerer, som motiverer. «Painted Blue», kanskje en hyllest til Sortland? Ingenting i Bliss Quintet er som det later til å være, men allikevel er det det. Det er, hva det ikke er. Dansende, som om man danser vals i sjutakt, slik danser nordmenn vals, mente en klok mann en gang. Og da kan du komme langt, helt til 21-taktere. Og ja, det er mulig å danse til alt, selv til Bliss Quintet. Mens vi smiler til «Sun Gaze», ifølge komponist Haug en helt ny låt som prøves ut for første gang. Sol skinner på Victoria.
«Klokker», eller «Klokker i havet» som den en gang tidligere ble innannonsert som, er skapt av Kronborg. Vi blir sjarmert ‘off our feet’, av det som åpenbarer seg på senen. Levende musikk, livsglad musikk, sprudlende musikk. Følg ener’n. Den er der – alltid. Og så får vi svaret – Øverlis «Bethany» er en hyllest til hun som nå er Øverlis ektefelle. Et glassklart lydbilde, gjør at Einarssons pianospill framstår med overflate som av diamantglass – glassklart, glasshardt, glasskaldt. Rett-i-trynet-lyd. Noen liker dattera, andre liker kjerringa.
«Ferrara», med jazzens vennesirkel, danser tre og tre og to og tre. Vi puster ut med «Breathe», som også avslutter det nye albumet. Breathe in, breathe out, breathe up and down, Breathe in motion – with all the people!
Som ekstranummer får vi det Haug karakteriserer som en ‘rockelåt’, låta «Ida» fra det andre Glasshouse-albumet, denne Ida er da Haugs husvert og utleier i København. Ei fresk dame, tydeligvis.
Vi smilte bredt da vi til slutt avsluttet ‘henget’ og det sosiale programmet etter konserten. Bliss Quintet har virkelig utviklet seg videre, og er i ferd med å tilfredsstille de svært høye forventingene som deres første konserter vekket. De vil etter hvert være en attraktiv gjest på festivaler og klubbscener, også langt utenfor Norges grenser. Men de fem musikerne har jo alle etablert seg som svært så ettertraktede musikere i andre bandsammenhenger, mange vil ha dem med. Det krever derfor langtidsplanlegging for å finne de blissede periodene i overfylte kalendre.
Vi som var tilstede denne onsdagskvelden, på selveste lille-lørda’n, kan istemme: We are truly Blissed!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Oscar Andreas Haug, Gard Kronborg og Zakarias Meyer Øverli
