VINTERJAZZ DK, JAZZCUP, KØBENHAVN, 17. FEBRUAR 2017: Av og til er det slik at musikken passer perfekt inn i sammenhengen. Stedet, musikerne, atmosfæren … alt. Og dette var det vi fikk på JazzCup i ettermiddag.
JazzCup er, som de fleste av våre lesere nå bør være kjent med, en plateforretning, et vertshus og en jazzklubb, som, i hovedsak presenterer mainstream og be bop-jazz. Og det er mer enn ok, så lenge de presenterer musikk av det kalibret vi fikk i dag.
Ole Matthiessen på piano og som også var ansvarlig for alle komposisjonene. Jesper Lundgaard, bass, Ole Streenberg, trommer og i front, trompeteren Henrik Bolberg og saksofonisten Bob Rockwell.
Og for en konsert det ble! Oler Matthiessens komposisjoner, som mer enn gjerne kunne gått rett inn i standardreporuaret til de fleste amerikanske be bop-banda på begynnelsen av 60-tallet og fram til i dag, og med et band som til de grader kjenner historien, og hvordan denne musikken skal fremføres.
Musikken var hentet fra Matthiessens platetrilogi med dette bandet, og mest fra sisteplaten «Flashbacks & Dedications», og det slo oss allerede tidlig i konserten, hvor bra disse komposisjonene er. Men uten dyktige musikere, ingen musikalsk suksess. Og med trompeteren Henrik Bolberg fra Amager, en altfor underkjent, dansk musiker, som spiller be bop-trompet som gjaldt det livet, og tenorsaksofonisten Bob Rockwell, en avhopper fra Thad Jones/Mel Lewis-storbandet i 1979, og som har etablert seg som en av de mest spennende musikerne innenfor denne stilarten i Danmark, for ikke å si hele Norden. Og bak, bassisten Jesper Lundgaard, som hele tiden er tett opp til Niels-Henning Ørsted Pedersen, om ikke like teknisk briljant, men de to var en periode de to store jazzbassistene i København, og mye brukt da utenlandske musikere kom til byen.
Trommeslageren Ole Stenberg er en strålende trommeslager innenfor denne stilarten. Han er ikke den musikeren som stikker seg mest fram, men hele tiden er han solid på plass med store ører og fin teknikk som passer perfekt inn i sammenhengen.
Og så er det kapellmester Ole Matthiessen. En nærmest genial pianist og komponist, som kan denne musikkstilen ut og inn, og som vet hvordan man skal utnytte medmusikantene til fulle.
Men selvsagt er det de to blåserne som tar mesteparten av oppmerksomheten. Bolberg som en Clifford Brown eller Freddie Hubbard, både på trompet og flugelhorn, med fantastiske solier og helt på plass ensemblemessig, og Bob Rockwell, som virkelig trives i denne sammenhengen, og som leverte solo på solo av skyhøy kvalitet.
Dette bandet må være et av de tøffeste bandene innenfor denne stilarten i verden i dag, noe anmeldelsene av sisteplata tyrer på. Den har blitt skrytt opp i skyene over hele verden. Derfor er det synd at ikke klubber og festivaler i de andre nordiske landene har nedringt Matthiessen med jobbtilbud. Men det bør det snart bli slutt på, for et bedre be bop-ensemble skal man lete svært langt etter. En strålende ettermiddag på JazzCup!
Tekst og foto: Jan Granlie
