Konserter

Begivenhetsrike horisonter

KLUB PRIMI, H15, KØBENHAVN, 11. JUNI 2019: Nå når det raskt går mot de store sommerfestivalene, kan det være godt å bli minnet på hva som er den egentlige drivkraften for jazzfestivalene. Man går ikke et helt år og venter på at man skal få høre de store, internasjonale navnene i en stor sal, ute på et torg eller ute i ett eller annet amfi. Det er ikke de rette omgivelser for å høre god kvalitetsjazz.

Den gode kvalitetsjazzen, og annet «sterk musikk», får man i klubbene. De som holder det gående uke etter uke, og som fra tid til annen også gir oss overraskende, store musikkopplevelser, enten det er en solskinnsdag eller det regner og snør og nordavinden står hard gjennom gatene.

En av de klubbene som holder det gående ii København, er Klub Primi. Temmelig nystartet, men hver tirsdag med tre eller fire band på scenen, som ofte er nye konstellasjoner, men hvor man også har etablerte band som man har lengtet etter å få høre, gjerne etter å ha lyttet til eventuelle plater.

Denne tirsdagen var det to etablerte band, et som kom med sin første plate i 2014 og et med sin debut i 2018, pluss et solosett. Og det startet med Kovacs / Dyberg feat. Asger Thomsen og P.O. Jørgens. Bassisten Greg Cohen har utalt om vokalisten Kamilla Kovacs at «Kamilla Kovacs plays like an angel and sings like a bird. She engulfs musical situations where most would only tread lightly. Always with an ear for the melodious and a penchant for the unexpected». Hun gjør solokonsert, og hun er med i vokalensemblet IKI og i bandet Gecko, og har en nærmest fullkommen stemme for den fritt improviserte musikken. Saksofonisten Mia Dyberg oppholder seg mesteparten av tiden i Berlin, og har sin trio, som kom med platen «Ticket!» på Clean Feed i fjor (les anmeldelsen på salt-peanuts.eu HER). I tillegg spilkler hun med en rekke mer eller mindre planlagte prosjekter i Berlin og København, pluss at hun har duoprosjekter med Marcello Magliocchi, Brad Henkel og Asger Thomsen, for å nevne noen. Thomsen finner vi også i konstellasjonen vi møtte i går også, pluss den rutinerte trommeslageren P.O. Jørgens, som blant annet har spilt i snart 1000 år med saksofonisten T. S. Høeg i Cockpit Music og andre prosjekter.

Musikken vi fikk denne timen var skrevet av de enkelte musikerne, og vi fikk et klart inntrykk av at dette var Kovacs og Dybergs prosjekt som de trengte assistanse av en bassist og trommeslager for å gjennomføre slik de ønsket. Derfor var det også litt «lurvete» i kantene underveis, men det gjordei ngenting, det er tross alt mye fritt improvisert i denne musikken. Men jeg syntes kombinasjonen mellom saksofon og vokal fungerte fremragende. Dybergs tone i altsaksofonen i de rolige og mer planlagte partiene, var kanskje ikke den mest spennende, men når hun slapp seg løs, låt det storveis. Og Kovacs stemme er som skapt for denne musikken. Hun er eksperimentell i hvordan hun bruker stemmen, men hele tiden med full kontroll over hvilke toner hun velger. Og tekstene, som var skrevet av en utenforstående poet, som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på, hvor Dyberg har klippet og satt sammen en collage av strofer, som passet fint til kvartettens musikk. Og bak holdt Thomsen og Jørgens kontrollen med fint og løst spill. En fin åpning på kvelden.

I starten så det ikke ut til at så altfor mange ville trosse Københavnsommeren og bevege seg inn i «fabrikklokalene» på Klub Primi, men da kveldens høydepunkt skulle på, var det mer enn godt besatt i stolrekkene og rundt baren.

For nå skulle man få muligheten til å høre ett av mine favorittduoer, som kom med plate i fjor. Duoen Event Horizon består av den amerikanske, Berlinbosatte, bassisten Greg Cohen og vokalisten Randi Pontoppidan, en vokalist vi har skrevet mye om den senere tiden.

Cohen kjenner man kanskje best fra John Zorns Masada Quartet, men han har også turnert med selveste Ornette Coleman, og han har spilt på plater med det meste av det som kan krype og gå innenfor den spennende delen av den internasjonale jazz- og rockescenen de senere årene, så som David Sanborn, Dagmar Krause, Susana Baca, Laurie Anderson, Willie Nelson, Bill Frisell, Norah Jones, Dave Douglas, Keith Richard og Charlie Watts, Joey Baron, Bob Dylan, Lee Konitz, Dino Saluzzi, Lou Reed, Marianne Faithfull og en rekke andre. Derfor var det en stor begivenhet å ha han på scenen i Klub Primi denne kvelden. Rand Pontoppidan kjenner vi fra blant annet hennes soloplate «Rooms», (anmeldelse av platen på salt-peanuts.eu kan du lese HER), og sammen gjorde de den utsøkte duoplaten «Space Geode» i 2018 (anmeldelsen på salt-peanuts.eu kan leses HER).

Dette er en duo som improviserer helt fritt, og som ikke har avtalt noe før de går på scenen. Det kan gå fryktelig galt, men i dette tilfellet, med to såpass dyktige musikere, går det som regel godt. Og denne kvelden i Klub Primi, syntes jeg det gikk riktig godt! Kommunikasjonen mellom de to er sømløs og tett. De er begge store lyttere, som reagerer på den andres utspill på mikrosekunder. Og det er ikke slik at Pontoppidan følger den mer kjente Cohen kun i hva han gjør, for hun kommer hele tiden med spennende vokalinnspill som Cohen tar tak i og følger videre.

Vi fikk et intenst sett, med en liten soloavdeling til hver av musikerne, og Pontoppiodans elektronikabruk var soer og neddempet, slik at det i hovedsak var hennes stemme som spilte hovedrollen. Og Cohens eminente bass-spill fulgte henne og tok henne videre med ut mot horisonten på en spennende og kreativ måte.

Dette er en duo som, mer enn gjerne, tar turen rundt i Norden, og jeg er overbevist om at flere klubber og festivaler, enn de små i København, vil ha glede av å høre duoen.

Så rundet kvelden av med perkusjonisten Lasse Funch og hans 10 cymbaler. Men da hadde jeg fått nok deilig musikk for en alminnelig tirsdagskveld, så jeg forlot åstedet for å komme meg hjem.
Nok en fin kveld på Klub Primi, en klubb jeg håper myndigheter og en og annen danske med altfor mye penger, gjerne vi støtte økonomisk framover. For dette er en klubb som virkelig har livets rett, sammen med et utall andre klubber i byen som sliter med å få regnskapene til å gå i null.

Tekst og foto: Jan Granlie


Kovasc / Dyberg feat. Asger Thomasn og P.O. Jørgens


Mia Dyberg


Kamilla Kovacs


Asger Thomsen


P.O. Jørgens


Randi Pontoppidan


Greg Cohen