BLOW OUT FESTIVAL, MIR ONSDAG 19. AUGUST:
Det var på den tiden jeg gikk rundt i Oslos mørke bakgater og lengtet. Grønland lå foran meg som et forlatt utblåst og utbombet landskap. Riktignok sultet jeg ikke som den salige Hamsunske Pontus, men suget satt i brystet. Lengselen etter å treffe familien. Etter å høre – og høre til.
Vet du hva en BOP er? Selvfølgelig, svarer du – det er det slaget som kommer etter BE, ikke sant? Men nei, ikke denne gangen, det er ikke tid for BE-BOPalluhah i dag. Nå er det tid for en BO uten P.
En BOP – en BlowOut Preventer – er dette juletreet som står på toppen av olje- og gasslinja for å stoppe kickbacks og andre plutselige trykkvariasjoner i brønnstrengen fra langt der nede i jordens skjød og opp til deg. For at du ikke skal få en hard strøm av tøffe inntrykk midt i mellomgølvet. Du kan får en for et par hundre tusen never dollars mer.
I dag trenger vi ikke en BOP – nå skal det være unprevented, right in your face, åpne opp og la deg bli blåst av banen. Vi ikke bare tillater, vi forlanger full utblåsning! Det er nemlig tid for at familien møtes igjen på Mir, dette slitne lokalet som bærer med seg mange tiårs jazzhistorie fra Oslo – og som nå er hovedarenaen til en av Oslos mest interessante klubber for ny og improvisert musikk – BLOW OUT!
Det er tid for Blow Out-festivalen – som nå arrangeres for sjette gang. Fire heile dagar med venner og familie. Med de beste av de beste innafor norsk og global impromusikk. Det er et apetittvekkende program de to førende herrer, Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love har lagt opp til disse fire dagene.
Men vi startet det hele med et lite vorspiel på tirsdagskvelden på Kulturhuset på Youngstorget i årets fjerde konsert i sommerserien Gutvik Ukentlig som nå utrolig nok arrangeres for trettende gang. Trangt og varmt, i selskap med den unge trommisen Ola Djupvik, trioen Børre Mølstad kvartett og duoen Joe McPhee & Paal Nilssen-Love. Og for en oppvarming det var. Duoen McPhee/Nilssen-Love slapp samtidig CD-boksen «CANDY», som jeg selv uten å ha hørt gjennom den, kan si med stor grad av sikkerhet at det er noe av det fremste som er gitt ut i år innenfor impro-feltet.
Men nå er det tid for å samles på MIR, dette fredens sted som Ståle og Paal gjør sitt beste for å sprenge taket av hvert år i midten av august. I år har de lagt festivalen til uka etter Oslojazz, et lurt trekk overfor for de av oss, som hater å bli stilt overfor umulige valg om hvor vi skal gå for å høre den beste musikken. Ikke enten-eller, men både-og. Ja takk, begge deler!
«Ta vel imot denne dama» roper Paal fra scenen, og inn fra bakrommet kommer Åse Kleveland for å åpne årets festival. Hun snakker seg varm om sin nesegruse beundring for improviserende musikere og deres evne til å være i musikken der og da. Og henviser til sin trening i ungdommen på klassisk gitar som en hindrende faktor. En storstilt åpning for en stor, liten festival. Riktignok forsvinner Kleveland ut gjennom den samme bakdøra etter at hun har introdusert første bandet for kvelden, med kjempen Evan Parker, og Maria Chavez på elektroniske duppeditter og platespiller (bildet). Og så de to BO-ttene Ståle og Paal på trommer og perk.
Et til tider nesten lavmælt og intenst sett følger. Noe uforløst i et hele, muligens preget av min geografiske posisjon i lokalet, men å høre Evan Parker er alltid en åpenbaring. Maria Chavez synes litt for lite i ensemblet, de gangene hun trer fram, vil vi ha mer. Og det får vi anledning til, seinere skal hun spille solo under festivalen.
Et sett med den finske støymusikeren Tommy Keränen følger deretter. Dette blir i tynneste laget, da det er for mye fokus på lydspektret i seg selv, og mindre framtredende ide og visjon for dynamikk og hvor han vil hen.
Det absolutte høydepunktet denne kvelden kommer med portugisiske Susana Santos Silva på trompet, franske Christine Wodrascka på piano, Håkon Berre på trommer og Christian Meaas Svendsen på bass. Nå er temperatur og fuktighet i lokalet nær opp til standard sauna-variant, og Meaas Svendsen er den eneste som er korrekt kledd for anledningen, kun iført fotballshorts og singlet. Det tar helt av, de to damene i ensemblet er nye bekjentskaper for meg, men de er med fra første tone og brøl. Håkon Berre er en smakfull trommis, som i samspill med Wodrascka er med på alle noter og unoter. Og over, eller under det hele ruler Christian og hans bass. Storveis. Musikken oser av temperatur, humiditet og svette. Paal og Ståle: Dette vil vi ha mer av!
Siste punkt for kvelden er den norske kjempen Frode Gjerstad på klarinett og saksofon sammen med legenden Nick Stephens på bass – et samarbeid som nå har vart i flere år. Tidligere i år ga Frode ut det legendariske aller første opptaket med trioen Detail fra Høvikodden, under tittelen «First Detail», med Nick og Eivind One Pedersen. Med seg denne gangen har de trommisen Andreas Wildhagen og bassisten Magnus Skavhaug Nergaard. Lista ligger svært høyt etter forrige sett. Og de kommer rett i nærheten.
Frode er den naturlige autoriteten i ensemblet og styrer med små signaler og tegn. Men for meg er det alltid en åpenbaring å høre Nick Stephens på bass. En utsøkt mester av de små detaljer og mønstre. Mer – mer – mer – enda mer!
Vi snubler ut i Oslo-natta, et begynnende høstmørke skjærer over himmelen. Landskapet er ikke lenger så øde og utbombet. Suget er delvis oppfyllt. Så desperat sultne er vi ikke lengre. Men i morgen – i morgen – da er sulten på plass igjen!
Tekst og foto: Johan Hauknes
