Konserter

Cloroform i form. Foto: Kjetil Valstadsve

Utblåsning på elektrifisert sokkel

BLOW OUT, OSLO, DAG 1, 16. AUGUST 2017: Den årlige Blow Out!-festivalen har funnet sin plass i den andre enden av spekteret for Oslo Jazzfestival, og i den andre enden av kalenderen for søsterfestivalen All Ears. Sistnevnte er ofte mer aktivt søkende i musikkens ytterkanter, mens Blow Out! har et tyngdepunkt i jazz-orientert fri-improvisasjon.

Like sikkert som Moldes street parade er åpningsnummeret med festivalarrangørene Paal Nilssen-Love og Ståle Liavik Solberg, i trio med et passende offer. I fjor fikk Jaap Blonk boltre seg, i kveld sitter Ikue Mori der foran laptopen, preget av ro og konsentrasjon, tilsynelatende uaffisert av levenet. I motsetning til sine medspillere tvinger hun oss til å lytte for å finne ut hva hun driver med. Og lytting belønnes; Mori bygger gradvis opp et organisk lydbilde som supplerer det akustiske i perkusjonslaget. Nilssen-Love praktiserer sin spesielle evne til å ta en pause og lytte seg vei inn i musikken, før han slår på akkurat riktig ting til akkurat riktig tid for å pense musikken inn på nye spor. Potensialet i dette samspillet tas ut til fulle i et mektig klimaks.

Moris laptop ser ut til å sette tonen for kveld en: Her skal det være elektrisk. Pascal Niggenkempers ståbass er wired – eller preparert, som det heter i sjargongen. Sølvpapir, batteriklyper, lyskasterarmatur og andre effekter kompletterer bildet.

Solo-sett kommer i flere typer: Ofte kjører artisten gjennom et variert sett med tema og ideer – noe som kan virke sprikende, men også holde mer på interessen – men de kan også utforske ett tema og fordype seg i instrumentet. Det kan ofte vise mer av artisten, med fare for å bli monotont. Niggenkemper går definitivt for det siste, og tyner bassen for alt elektronene er verdt. Det er en fysisk opplevelse som er vanskelig å beskrive, men den gjorde høyst sannsynlig utslag på et kontrollpanel hos strømleverandøren et sted. Monotont gripende!

Guitars & Skrap er henholdsvis herrene Ketil Gutvik og David Stackenäs, som komplementerer Heida Mobeck og Anja Lauvdal. Her skal det gå med enda mer strøm, og en høy toleranse for gitarnerding må sies å være påkrevd, men settet er for meg mest preget av Mobecks tuba. Hun gjør i flere partier noen akustiske og lyriske ekskursjoner, som glir inn i det elektriske og strengepregede lydbildet, hvor Lauvdal etterhvert går over fra synthen til Mirs akustiske piano. I sum et flott sett preget av spenningen mellom det elektriske og det akustiske.

Så er det Cloroform da – John Erik Kaada (front- og synthmann) (bildet), Øyvind Storesund (bass) Børge Fjordheim (perkusjon) – bandet som jeg i et mer pretensiøst tidligere liv anså som et lettvekts Supersilent. Den gangen var de råere og hardere i kantene (Supersilent altså), men med årene har de kanskje gjort den progressive greia litt vel mye, og grenser til tider faretruende mot det nordiske klanglandskapet. Men, omsider, etter et helt avsnitt: Nok om dem. Hva er Cloroform idag?

Party! Dette er et ordentlig band, med ordentlige sanger, det er energisk, og det er tait! (Ja, tight.) Og som alle fra Stavanger stiller de i lysende oransje arbeidsklær fra offshorevirksomheten. Men hva gjør de så på Blow Out!?

Kanskje de på anti-progressivt vis vil ta oss tilbake noen år i stedet, da jazzen og rocken hadde noen felles røtter, før de gled for langt fra hverandre, for å vise oss litt av den opprinnelige ur-energien som det hele kom fra. Dette er et rockeband med jazz-sjel – gjerne omvendt – et band fra en kontrafaktisk virkelighet hvor Elvis slo gjennom som jazzer og Keith Richards spilte ståbass.

Er det 50-talls garasje-jazz? Moderne jazzabilly? Miles vet, men det fungerer så det suser. Mir tar definitivt helt av, og er nå på et firedagers oppdrag for å utforske uhørt musikk. Eventyrlystne oppfordres til å mønstre på!

Tekst og foto: Kjetil Valstadsve