BLOW OUT FESTIVAL, MIR TORSDAG 20. AUGUST:
Vi er på plass langt nede på Grünerløkka, men jeg sier det allikevel: Fytti h… så langt inn i granskauen. For en kveld.
Etter en ypperlig Schezuan-middag er peanøttene på plass på Mir – dette fredens palass hvor Jupiter og Saturn står i musikkens hus, med Mars på oppadstigende kurs.
Under denne himmel stiger første band opp på scenen, med Alexander Schlippenbach på piano, Joe McPhee på lommetrompet og sopransaksofon, Paal Nilssen-Love på trommer og Per Zanussi på bass. Joe McPhee drar i gang med perkussive handslag på munnstykket på trompeten og ingen ser seg tilbake etter dette. Vi får en snau time ikke under planethimmelen, men langt ute i en melkehvit galaktisk himmel – eller er det inne i den? Det spraker og gnistrer på alle bauger og kanter. Kvartetten har funnet fram til et drivstoff som er milevidt mer effektivt enn den knallgassen av hydrogen og oksygen som har drevet NASAs Saturn-raketter. Her snakker vi rein energi av ypperste slag.
Det er to norske mestere på scenen med to levende legender. Og vi får en times kurs i frijazzens vakre landskap med referanser til denne musikkens historie og samtid, dens fortid, nåtid og framtid. Det er så vakkert at jeg bare må le! Noen henslengte referanser til Thelonious Monk kommer ikke bare fra Alex, men også fra Joe – før det hele ender opp i en feiende flott Monk-pastisj. Musikk om historien, musikk i historien! Musikk for historien!
Neste stopp på programmet var peruvianske Maria Chavez med sin Technics platespiller og fragmenter av vinyl-plater. En morsom ide, med perkussivitet i fokus. Pickupen får så mye juling at jeg ville ha satt to centimeter tjukke bolter på ytterdøra om noen forsøkte å dra den med inn hoe meg.
Avbrukne biter av LP-plater kastes over spilleren som virkelig kaster lys over det gamle samtidsmusikalske begrepet om aleatorisk musikk – terningskast-musikk. Eller som det også kan betegnes – stokastisk musikk. Nå satt riktignok Maria Chavez bak platespilleren, så da blir det vel satt-kastisk musikk? Morsomt, men det hele blir litt for monotont – enstonig(!) – for et helt sett.
Neste ut er Magda Mayas på sitt Hohner-klavinett og John Russell på sin akustiske Epiphone Zenith fra 1936. Intimt og vakkert. Men hørt i ettertid kommer det helt i skyggen av det som kom etter. Hva kommer nå?
Mens universet ubønnhørlig går sin kuldedød i møte, stiller varmedøden seg opp på MIR-rampa, klar til utskytning. Kvintetten Heat Death leverer et heidundrande sett med full tenning fra første trinn. Dag Knedal Andersen på trommer, Ola Høyer på bass, Kjetil Møster og Martin Küchen på saksofoner, og i midten, mannen som har gjenetablert trombonen som et spennende instrument, Mats Äleklint – se bildet.
Denne kvintetten må bookes umiddelbart på alle festivaler med øre for god musikk, for improvisert musikk. Hører dere, der ute? Ta sjansen! Carpe Mors Caldor!
I det kvintetten bringer oss trygt ned gjennom Kuiper-beltet, svinger vi raskt forbi Pluto, Saturns ringer svisjer forbi før vi ser den blå planeten henge trygt og godt foran oss.
Etter hvert kommer vi oss ut i blånatta i Oslo igjen for å prøve å samle opp krefter til nok en Blås-ut-dag.
Tekst og foto: Johan Hauknes
