NATTJAZZ, BERGEN, TIRSDAG 29. MAI 2018: I år hadde Nattjazz alliert seg med John Cummings fra EFG London Jazz Festival, for å sette sammen programmet for tirsdagen på Nattjazz. Det internasjonale samarbeidet mellom jazzfestivalene er omfattende, og avstanden fra Vestlandet i Norge til de britiske øyer er ikke lang. Vestlendingene har egentlig i tusenvis av år sett mer mot vest og de britiske øyer enn østover mot Oslo og Sverige, Danmark og Finland. Derfor var det, i utgangspunktet, en god idé å samarbeide med kanskje den beste av de britiske festivalene når man skulle lage en dag med kun utenlandsk jazz.
Men når solen steker over hele Skandinavia, og Bergen konkurrerer med tursitdestinasjonene på helt andre breddegrader om å være varmest i Europa, så er det ikke enkelt å lokke med britisk jazz, en jazz som aldri har fått skikkelig fotfeste i Norge. Derfor valgte litt for mange publikummere å bli sittende ute i sola med duggfriske glass, istedet for å gå inn for å høre musikk de ikke hadde altfor stor kunnskap om i altfor varme klubblokaler.
Men salt-peanuts.eu lot sol være sol, og duggfriske glass bli lunkne, for å sjekke ut den britiske jazzscenen denne kvelden.
Vi startet opp med det britisk/norske/irske prosjektet Mole med saksofonistene Petter Frost Fadnes (fra Stavanger) og Cristophe de Bezenac, bassisten Dave Kane og den smått legendariske trommeslageren Paul Hession. Frost Fadnes er nok en av de norske jazzmusikerne som har hatt tettest bånd til de britiske øyer, etter at han studerte der borte for flere år siden, mens de Bezenac var et ukjent navn for undertegnede. Dave Kane er en musiker som har arbeidet mye med London Jazz Festival, blant annet med workshops for unge musikere, mens Hession i lang tid har vært en av de mest etterspurte, frittgående musikere i øyriket.
Og helt fra start var det klart at det var energien som sto i frontlinjene i denne kvartetten. Frost Fadnes og de Bezenac i tett kommunikasjon med tostemte temaer og en ståpå-vilje i spillet som fikk slitne festivalgjester til å våkne. Kans holdt styringen i bakgrunnen med aggresivt og fint bass-spill, med fine og kreative solier, mens Hession styrte skuta med overraskende heftig trommespill. Vi fikk en slags deja vu-opplevelse fra band vi kun har hørt på plate fra 60-årenes New York, med fint spill fra fire dyktige og kreative musikere. En fin start på kvelden!
Deretter bar det inn i Røkeriet, hvor et av de mest populære band fra de britiske øyer hadde invitert til «treff». Trompeteren Laura Jurd har de senere årene nærmest blitt genierklært, som en arvtager etter blant andre Kenny Wheeler, og i bandet Dinosaur møter vi Elliot Galvin som her trakterer synthesizer, men som kanskje er like kjent som en av de britiske øyers bedre pianister, bassisten Conor Chaplin og trommeslageren Corrie Dick.
Bandet kom for relativt kort tid siden ut med sin andre langspiller, «Wonder Trail» på Edition Records som fikk relativt lunken mottagelse her på salt-peanuts.eu. Derfor var det deilig å høre at bandet på scenen var noe helt annet. Jo da, vi skrev at Laura Jurd er en dyktig trompeter, men på plate syntes jeg at musikken rett og slett ble for slapp, og altfor mye som en «flash back» til 80-tallets jazzrock.
Men på scenen var det noe helt annet. Musikken hadde mye mer energi og trøkk, Jurd gjorde mer ut av seg, og de andre musikerne var mye mer på «hugget» enn i studiosituasjonen.
Så fikk vi med oss en liten bit av pianisten Ashley Henry Trio, som skulle hatt med vokalisten Cherise Adams Burnett, men som i går var erstattet med en annen kvinnelig vokalist vi dessverre ikke fikk med navnet på. Men hun var en energibunt på scenen som passet godt inn sammen med Henrys pianospill, Donald Fergus Irelands bass-spill og Dexter Hercules’ trommespill.
Vi fikk en god dose sprelsk, rytmisk og helt ok pianojazz med vokal, og Henry kunne alle triksene for å få med seg publikum. Han er en god tekniker og han har mange gode ideer, men jeg ble sittende med en følelse av at jeg hadde hørt dette litt for mange ganger før fra relativt unge, fremmadstormende musikere.
Så avsluttet salt-peanuts.eus utskremte kvelden med saksofonlegende Courtney Pine (hovedbildet). Pine var et av de største navna innenfor den «nye» jazzen på de britiske øyer på 80-tallet. Han var på mange måter brittenes utgave av M’base-jazzen fra Brooklyn, og var opptatt av drum’n’bass og å koble jazzen med andre uttrykksformer innenfor den moderne musikken. Med seg til Bergen hadde han vokalisten Omar, som er en av de største talentene innenfor den britiske soulen, pianisten og organisten Robert Mitchell, bassisten Vidal Montgomery og trommeslageren Robert Fordjour.
Nå begynner det å bli en del år siden vi sist hørte Courtney Pine. Men siden sist har har utviklet sin musikk til å bli en fin blanding av jazz og soul, med inspirasjoner blant annet fra to av de musikerne han har spilt med, nemlig Stevie Wonder og Erykah Badu.
Og det startet flott. Pine har en røff og fyldig tone i tenorsaksofonen som fikk meg til å tenke på tidligere møter med Pharoah Sanders og Archie Shepp, både i spillemåte, tone og i den fantastiske beaten de ga oss. Men etter en stund med tøff saksofonjazz med litt soulvokal, gikk Pine over til den synthlignende saksofonvaranten EWI, kanskje for å gi mer plass til Omar, men da falt intensiteten og energien kraftig. Omar er en fin vokalist som kan soulen, og de medbragte musikerne fungerte fint sammen med de to i front. Heldigvis plukket Pine igjen fram tenorsaksofonen, men da var undertegnede på vei ut i Bergensnatten for å skaffe meg en smule nattmat og få noen timer i bingen.
Men vi er tilbake i morgen med rapport fra dagens konserter, som blant annet presentere superstjernen Thundercat, Fire!, Jazzintro, David Helbock’s Random/Control og Khruangbin.
Så følg med!
Tekst og foto: Jan Granlie
Mole
Laura Jurd
Courtney Pine og Omar
