Konserter

Chick Matt i Sandvika

BÆRUM KULTURHUS, SANDVIKA, FREDAG 4. MAI 2018: Mens vi venter på samarbeidsprosjektet mellom Chick Corea og Trondheim jazzorkester, er Corea i disse dager også ute på en turne med solo-konserter. Og denne mai-fredagen gir han altså en solokonsert i Bærum Kulturhus, i Sandvika, rett utenfor Oslo.

Mens annonseringen på forhånd anga at det ville vare en og en halv time, får vi ved introduksjonen av konserten vite at «Corea er i storform» og ønsker å spille mer enn planlagt. Så vi må innstille oss på to sett á en time.

«Thank you, for listening to me practice»
Den lille, store Armando Anthony «Chick» Corea fortalte oss at han ville presentere noen av sine favoritt-komponister for oss i løpet av programmet.

Og selvfølgelig starter han da med Duke Ellington, med «In a Sentimental Mood». Som en av de unge norske jazzpianistene jeg traff på konserten sa det, «for oss er dette som å møte Gud». Og ja, Corea har et repertoar og et arsenal av spilleteknikker. Og han øser av dem, og serverer dem i bøtter og spann. Men også noen på den fineste porselen.

Mens han utvikler «… sentimental …», og gir den en form som en swingende Bach-fuge, får musikken en ekstra spenning og bevegelse når han lar høyre handa «lagge» litt i forhold til venstre. Det leder over i framføringen av to sonater av Domenico Scarlatti, «Sonate i F-moll» K69, og «Sonate i D-moll» K9.

Som vi jo vet, Corea er ingen konsertpianist, han er en jazzpianist. Dette preger framføringen, men uten at det går utover kvalitetene i disse komposisjonene. Men det er overhodet ikke tvil om hvem utøveren er. Corea setter sitt klare stempel på både Ellington og Scarlatti.

Etter at denne delen ble avsluttet med et Bud Powell-tema, kommer den første delen av konserten som virkelig står fram. Han starter med Bill Evans’ «Waltz for Debby» i en form jeg kun kan karakterisere som flørtende. Han utvikler harmoniene og rytmikken på en strålende måte, før det ender opp i noe som jeg noterer ned som «Debby a-striding». Rytmisk tungt, javel, men allikevel dansante.

Han fortsetter denne delen med Jobims «Desafinado». Som han forteller, betyr tittelen «out-of-tune», ustemt — teksten er om et par som ikke lenger kan snakke sammen, som er out-of-tune med hverandre. Men det er definitivt intet ustemt med Coreas versjon av låta. Han fletter inn noen vendinger basert på spansk skala, som gjør at vi er trygt forankret i «Corea-land».

Tilbake til den klassiske pianoverden, framfører Corea Frederic Chopins «Mazurka» i A-moll. Jeg oppfattet at Corea sa opus 72, men dette opus-nummeret finnes ikke i Chopins oeuvre. Jeg tror at dette var det som posthumt ble tildelt opusnummeret 68/2. Corea knyttet dette sammen med Alexander Scriabins preludium i E-moll, fra opus 11, «24 Préludes», nr. 4 «Lento».

Dette må vel være Scriabins mest kjente tema, og ett av hans aller vakreste. I Coreas hender blir det en meditativ studie i dette vakre stykket, og gjennom hans videre utvikling av dette blir det ytterligere vakrere.  Vi som hører det kan bare istemme: Gi dette alle stjerner du har!

Etter dette fortsetter Corea med å introdusere Theloniou Monk, der det gikk i stokk for ham, da han presenterte Clint Eastwood som regissør for filmen «’Round Midnight»! Vi får så høre Monks «Pannonica», etterfulgt av «Trinkle, Tinkle» og «Blue Monk».

«You’re back, eh?»
Andre settet åpner med en framføring av Coreas hyllest til Paco de Lucia, «The Yellow Nimbus». Etter det kommer det en lengre sekvens der han inviterer personer fra publikum opp på scenen. Dette fungerte dårlig, og kunne med fordel vært skippet.

Han avslutter det ordinære settet med åtte satser fra hans sangsyklus «Children’s Songs». Chick Corea skrev i forordet til den trykte utgaven av de tjue sangene, at målet var «to convey simplicity as beauty, as represented in the Spirit of a child». Disse «enkle», lekfulle, varierte sangene spiller han da også lekent og lett, og rett fram.

Som ekstranummer kjører Corea sin sedvanlige styrte kororganisering av publikum. Joda, jeg skjønner tanken bak det, men når vi har vært gjennom dette noen ganger før, begynner det å smake av rutine. Her er det et betydelig behov for fornyelse.

Chick Corea er en som liker å flørte med publikum. Han liker å få dem med seg, å få publikum involvert i musikken. Det er derfor alltid trivelig å være tilstede ved hans konserter. Hyggelig, som vi sier på norsk. Men det bør jo være mer enn det.

Joda, Chick Corea har sekken full av musikalske ideer og en masse lekenhet. Han oser musikk — og musikalitet. Første settet var fullt av alt dette, og med et spill som hadde en friskhet i seg. Hans versjoner av «Waltz for Debby» og Scriabins preludium står igjen om de største minnene. Trikset med å sette opp to komponister mot hverandre fungerer utmerket. Dette får til fulle fram hva Coreas musikalske ideer er.

Andre settet ble derimot dominert av hans publikumsflørtende invitasjon til å spille musikalske portretter av og improviserte samspill med publikummere, samt A-moll-koret til slutt. Dette settet ga dermed et mye mer blandet utbytte enn første settet.

Ikke tidenes Corea-konsert, men allikevel verdt å låne øre til. Men snart er det tid for konserten med Corea og Trondheim jazzorkester. Da blir det helt sikkert andre boller!

Tekst og foto: Johan Hauknes