COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 13.JULI: Så var nok en utgave av Copenhagen Jazz Festival over. 10 dager med mer enn 1200 konserter, inne og ute. Fra Lady Gaga og Tony Bennett, via Jesper Thilo, Thomas Franck, Birgitte Soojin, Lizz Wright, Kenny Barron, Karin Krog og Scott Hamilton, Enrico Pieranunzi, Bill Frisell og Marilyn Mazur til The Thing, Fire!Orchestra, Lotte Anker og de mest frilynte på den andre siden. Hele jazzens mange forskjellige avskygninger plassert godt utover Nordens hovedstad.
Fra altfor varme dager i starten av festivalen til nesten vinterkulde. Med nye og gamle venner rundt om på forskjellige vertshus og spisesteder… Nesten som å oppleve et helt år komprimert inn i ti dager.
Og det har vært en gedigen suksess, fra start til mål.
Det er komplett umulig å få med seg alt det man gjerne vil i løpet av denne festivalen. Man føler seg nesten som en seksåring inne i en godtebutikk med frie tøyler til å forsyne seg med det man vil. Man fyller opp mage, hjerte, lunger og hjerne med det man kan, og så må man la resten fare.
Salt peanuts* valgte i år å utelate de helt store konsertene. Derfor var vi ikke på Plænen i Tivoli da Lady Gaga og Tony Bennett gjorde sitt jazz/crooner-show, vi fikk ikke overvære alle klæsbyttene til Ladyen. Vi var heller ikke til stede da Lady Gaga dukket opp på jam på La Fontaine sent på kvelden for å synge med lokale jam-musikere. Og det var synd. Det hadde faktisk vært moro å oppleve.
Men vi var på Islands Brygge for å høre Hedvig Mollestad Trio, og fikk i stedet høre en legendarisk, dansk singer/songwriter som var omtrent så langt i fra Mollestad som det er mulig å komme. Men vår kollega, som ikke var utstyrt med pressekort, fikk igjen pengene, noe jeg ikke er like sikker på ville ha skjedd på alle andre festivaler…
Men vi startet festivaelen med en tjuvstart. Mikkel Mark Trio startet allerede dagen før den offisielle festivalåpningen, sammen med trommeslageren Kresten Osgood og bassisten Anders Christensen (AC). Vi var ute på Sølyst (bildet) på Klampenborg, Københavns utgave av Bygdøy, i en praktfullhage hvor JazzCup og Jazzklubben hadde tre dager med utekonserter. Karin Krog/Scott Hamilton og Jan Lundgren Group hyllet Billie Holiday på en sober og fin måte. Vi fikk nærgående møte med den brasilianske gitaristen Diego Figueiredo, både i trio og duo med den utrolig sjarmerende vokalisten Cyrille Aimée.
Men mesteparten av festivalen tilbragte vi på det sjarmerende og røffe spillestedet 5e og Jazzhouse. På 5e holder musikerkollektivet ILK hus, både under festivalen og resten av året. På dette stedet nede i Kødbyen, setter de frilynte jazzerne hverandre stevne, både med solokonserter (Stefan Pasborg, Laura Toxværd, Nate Wooley) duoer (Rexen/Solborg, Mockunas/Filipsen), en rekke trioer (bl.a. verdenspremiere på Per Oddvar Johansen Trio) og større sammensetninger.
På Jazzhouse, etter vår mening festivalens hovedscene, startet vi med gitaristen Jacob Bros nydelige hyllestkonsert til trommelegenden Paul Motian, og avsluttet med en helt vanvittig kveld med The Thing og Fire!Orchestra. I tillegg fikk vi vært første livemøte med saksofonisten Andrew D’Angelo Gay Disco Trio i et praktfullt og forrykende sett.
Så avsluttet vi Copenhagen Jazz Festrival i går kveld i Koncertkirken med den sveitsiske vokalisten Lucia Cadotch, sammen med de to svenskene, bassisten Peter Eldh og saksofonisten Ottis Sandsjö. Og dette ble den absolutt perfekte avslutningen på festivalen!
Bandet kaller seg Lucia Cadotch «Speak Low». De tre musikerne har fast tilhold i Berlin, og det var en slags kombinasjon av Berlins underliv og standardjazzen vi fikk servert. Selvsagt låte «Speak Low», Minguslåta «Goodbye Pork Pie Hat» med Joni Mitchells tekst, og flere mer eller mindre kjente standarder. Cadotch kjenner vi best fra bandet Schneeweiss und Rosenrot» hvor også Eldh er medlem. Han kjenner vi for øvrig fra flere interessante band, både hans egne og med Marius Nesset. Sangsjö har vi lært å kjenne gjennom det fine, svenske bandet Farvel (tidligere Isabel Sörling Farvel), som spilte etter denne trioen går, men da måtte salt peanuts* utskremte kaste inn håndkledet.
Økonomisk tror jeg festivalen kan løfte hodene å se positivt på fortsettelsen. Det har vært overraskende mye folk, nesten over hele linjen. De enkelte arrangørene er fornøyde, og bare på JazzCup, hvor man har hatt to konserter hver dag, har det gjennomgående vært fulle hus.
Favoritter i år? Utvilsomt Bobo Stenson Trio med bassisten Palle Danielsson og trommeslageren Jon Fält, som på Gustavs Bar og Butikk, ga oss noen fantastiske kvelder med fantastisk kommunikasjon. Deretter rager lørdagens konserter med The Thing og Fire!Orchestra på toppen av seierspallen. Aldri tidligere har vi sett og hørt The Thing så til de grader inspirerte, og andre kvelden med Fire!Orchestra var bare djevelsk bra! Mats Gustafsson elsker å kalle det danske publikummet for danskjævlar. Nå tok han også med norskjævlar og svenskjævlar, noe vi med glede gjengjelder. For i Fire!Orchestra sitter både danskjævlar, norskjævlar og svenskjævlar, og hvis noens musikk i hele verden kan kalles djevelsk musikk, så er det den musikken denne gjengen fremfører. Gå ta banen, så tøft! I tillegg var møtet med den svenske saksofonisten Sture Ericsson en overraskelse. I flere konstellasjoner hørte vi han imponere med solid og kraftfullt spill, både på saksofoner og klarinett, spesielt sammen med Lotte Anker, Ståle Liavik Solberg, Raymond Strid og Ingebrigt Håker Flaten en sen kveld på 5e imponerte stort! I tillegg likte vi spesielt godt Marilyn Mazurs kvinneprosjekt Shamania som dessverre hadde litt dårlige arbeidsforhold inne i Brøndsalen i Haveselskabets Have. Her fikk vi servert heftig perkusjonsmusikk sammen med solide blåsere – alt politisk svært korrekt, og det perfekte bandet for noen lange turneer i Sverige, for å løfte kvinneandelen på jazzklubbene.
Copenhagen Jazz Festival er en litt annen organisasjon enn de andre festivalene i Norden. Den er en slags paraplyorganisasjon, hvor festivalen selv tar seg av de store konsertene i DR Konserthuset, Plænen på Tivoli, Jazzhouse og noen andre steder, mens den enkelte arrangør, det være seg vertshus, jazzklubber, puber, barer, torv og annet, selv står for booking og tilrettelegging. Så samles alt i et gedigent program (i tillegg til at flere av de «selvstående» arrangørene lager sine egne program), og presenteres under ett. En idé som kanskje flere festivaler av en viss størrelse bør tenke på. Da får man hele byen engasjert i festivalen og jazzen, og det er nesten umulig å være i byen uten at man får høre jazz i en eller annen form.
Så nå runder vi av årets festival med å gå noen uker på hvilepuls, hvite dager og uten å anstrenge oss en millimeter, for det trengs etter en slik kraftanstrengelse! Og noen påstår at toppidrett er anstrengende og slitsomt? HA! Kast dere ut i neste års Copenhagen Jazz Festival, så skal dere oppdage noe som sliter på hjerne, hjerte, kropp og sjel!
Nå lar vi Moldejazz og den 27. Århus Jazz Festival overta! Lykke til!
Tekst og foto: Jan Granlie
