Konserter

Da kjærligheten gikk amok

JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 27. APRIL 2017: Det er en tilsynelatende, helt alminnelig kveld på Jazzhouse. Riktignok er ikke hovedscenen i bruk, men man har i stedet benyttet den oppbygde delen av publikumsarealet til scene, med stoler i en halvsirkel foran. Arrangørene har sikkert ikke forventet fullt hus, og ved å gjøre salen mindre, og avstanden mellom scene og sal mer intim, ville man kanskje oppnå en god og intim stemning.

Jeg ankom Jazzhouse, som vanlig, i litt god tid, og 20 minutter før konsertstart, var jeg alene i konsertsalen. Jeg ble en smule bekymret, for dette var virkelig et band jeg hadde lyst til å høre, og egentlig burde det københavnske jazzpublikum ha møtt opp i horder for bandet Amok Amor.

Bandet har to plater ute, hvorav den siste, «We Know Not What We Do» (INTAKT RECORDS) nylig ble sluppet. (Anmeldelse av platen kan du lese her). Bandet består av den tyske saksofonisten Wanja Slavin, den amerikanske trompeteren Peter Evans, den svenske bassisten Petter Eldh og den tyske trommeslageren Christian Lillinger. Den som kanskje er best kjent av de fire, er nok Peter Evans, som ved siden av bandet Mostly Other People Do The Killing, reiser rundt hele verden og er med i en rekke spennende prosjekter, ved siden av at han gjør noen forrykende solokonserter.

Jeg har skrevet tidligere at musikken på deres seneste innspilling, høres mye løsere og mindre nedskrevet ut, enn tidligere, men det er helt feil. Her er det nøye nedskrevet musikk som fremføres. Til og med de intrikate trommeløpene er nøye planlagt. Men selvsagt åpnes det opp for frie deler, men hvor alt må holdes innenfor fastlagte rammer. Dette kan på mange måter virke hemmende på denne typen av frittgående og energisk musikk, i tillegg til at det må være vanskelig å skrive ned alt det som foregår, men jeg synes det er litt hemmende på den musikalske opplevelsen, at musikerne skal ha hodene sine nedgravd i notepapirer.

Men bortsett fra det, så ble dette en orgie i energi og finurlige taktomslag og vitalt spill. Spesielt lot vi oss, nok en gang, imponere av trommeslager Lillingers heftige, spastiske og enorme trommespill. I tillegg er Evans trompetspill en historie i seg selv. Jeg kan ikke huske å ha hørt en mer energisk og hardt-blåsende trompetist siden … kanskje Freddie Hubbard. Selvfølgelig kan det ta luven av de andre musikerne, og også bli overdøvende for resten av bandet, og tidvis syntes jeg det gjorde det denne kvelden, men med Lillingers trommespill, fikk Evans aldri fred.

Saksofonisten Wanja Slavin er en dyktig altsaksofonist. Hans spill er åpenbart inspirert av 60-tallets nye bølge, med Ornette Coleman i spissen. De to platene bandet har utgitt, har jeg karakterisert som plater i en slags oppdatert Ornette-stil, noe man ikke kunne høre like godt denne kvelden. Kanskje fordi Evans ligger et godt stykke unna Don Cherry i energiutblåsninger, og Slavins altsaksofon kom litt i skyggen.

Men bass-spillet til svenske Petter Eldh var helt på plass. Han er en gnistrende god bassist, som kan gjøre nærmest alt på og med bassen. Han er en strålende tekniker, med fin lyd i «hornet», og bak sin alltid påsatte caps, følger han de andre til døren med stor overbevisning.

Vi fikk ett sett, uten introduksjoner, og med kun ett lite avbrekk. Og jeg satt igjen med en følelse av at det var akkurat slik det skulle være. Konserten varte i en drøy time (jeg klokket dem inn på ca. 1:05), og med den energioverføringen disse fire er i stand til å utføre, så var det ikke et stort behov for ekstranummer.

Dette var en fin kveld på Jazzhouse. At det københavnske publikum (inkludert musikere, studenter og jazzfans) ikke kjente sin besøkelsestid er merkelig. For det er ikke hver dag man får servert denne type hardtslående musikk på Jazzhouse. Og siden det er en slags enighet blant en rekke jazzmusikere i byen, at Jazzhouse nesten ikke har jazz på programmet, så hadde det kanskje vært taktisk lurt for de som er av den oppfatting, å møte opp i horder, de gangene man faktisk har feite jazzkonserter i klubben. Og hvis arrangørene ser at lokalet fylles opp når man har solide, kvalitetskonserter med heftig og god jazz, så vil man kanskje også booke mer musikk av dette slaget.

I kveld spiller bandet på Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo, så får vi se om Oslofolket kjenner sin besøkelsestid bedre enn sine københavnske naboer. Og jeg kan garantere at en kveld hvor kjærligheten går amok, i form av denne kvartetten, er verdt en fredagskveld.

Tekst og foto: Jan Granlie