Konserter

Damenes aften, pluss tre rastløse menn

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL 8. JULI: Nok en lang dag er overstått på en av verdens største jazzfestivaler. Regnet er kommet tilbake for alvor, men humøret er fremdeles på et akseptabelt nivå. Også under den årlige mottagelsen på Hotell Kong Arthur i går, hvor musikere, gjester, presse og andre notabiliteter samles for øl, vin, fiskegryte og jordbær. Med jam ledet av gitarist Jacob Fischer og med mange gamle kjente på plass, bl.a. den gamle mester, Svend Asmussen som nå er godt oppe i 90-årene.

Derfra gikk turen, med akkurat passe mange mat- og væskestasjoner, til Frederiksberg Have, og nok en verdenspremiere.

Perkusjonisten Marilyn Mazur (bildet) har i mange år vært en egen institusjon innenfor nordisk tromme- og perkusjonsspill. Fra starten med jente/kvinnebandet Primi Band og fram til i dag. I går hadde hun satt sammen et slags nytt Primi Band, under navnet Shamania. 10 kvinnelige musikere fra Svertige, Norge og Danmark pluss danseren Tine Erica Aspaas. På høyrevingen på scenen regjerer Marilyn Mazur med hele kjøkkenavdelingen inntakt. På motsatt flanke finner vi en smilende og tydeligvis opplagt Makiko Hirabayashi bak piano og keyboards og i midten, myndige Lisbeth Diers med sine forskjellige trommer. Bak Marilyn, den flotte trommeslageren Anna Lund og bakerst vokalist Josefine Cronholm, saksofonist og vokalist Sissel Vera Pettersen, trompeter Hildegunn Øiseth, saksofonist Lotte Anker (som var med i det orginale Primi Band) og trombonisten Liss Wessberg. Og i midten, som et anker, står bassisten Ellen Andrea Wang.

Det er tydelig at dette er et prosjekt de 11 medvirkende liker, for sjelden ser man så mange smil på en scene samtidig. Og da (nesten) alle de gamle medlemmene i Primi Band kommer inn med diverse perkusjon, så er på mange måter ringen sluttet.

Vi vet alle hva slags musikk Mazur lager. Men her fikk vi de rytmiske sprellene med solid og tett blåsertilbehør, samtidig som de to ekstra perkusjonistene var med på å fyre opp Mazurs rytmer kraftig.

Vi la spesielt merke til Lotte Ankers kraftige saksofonspill, og at hun kan mye mer enn å spille heftig frijazz. Ellen Andrea Wang styrte mye av det melodiske fra sin sentrale posisjon, men det var hele tiden Mazur som var kaptein på laget.

Det eneste som var synd, var at dette ensemblet trengte et mye bedre rom å spille i enn Brøndsalen i Haveselskabets Have. Dette bandet skulle definitivt spilt på for eksempel Jazzhouse, som har lydforhold som dette gnistrende bandet fortjener! Dette er et ensemble som bør sendes opp og ned på samtlige jazzklubber i Sverige (og Norge) hvert eneste år framover, for å utjevne kjønnsforskjellen som de svenske kulturpolitikere er så opptatt av!

På Jazzhouse hadde man i stedet booket Steve Leeman og Vijay Iyer Trio for denne kvelden. Salt-peanuts* ankom akkurat da hovedattraksjonene var ferdige, og holdt oss opp i baren for å vente på saksofonist Sture Ericsson, trommeslager Raymond Strid og bassist Ingebrigt Håker Flaten.

Og denne trioen var vel verdt å vente på. Og mens publikummet som hadde brukt kvelden på Iyer og Lehmann var på vei ut, fikk vi et par lange strekk med fritt improvisert jazz med solid energi og vitalitet, som satt akkurat der det skulle. Ericsson er en altfor ukjent saksofonist utenfor den egnere krets. Men han bør få masse oppmerksomhet framover. Hans tone i saksofonen og klarinetten var røff og kreativ, og Håker Flater og Strid fyrte oppunder hele veien, så han virkelig fikk kjørt seg. Et flott sett!

I dag har regnet tydeligvis bosatt seg i den danske hovedstaden. Men salt peanuts* gir seg ikke. Vi nærmer oss slutten på en lang og ytterst innholdsrik festival, men hvordan konserten med Tony Bennett og Lady Gaga gikk i Tivoli i går kveld, må du nok lese om et annet sted.

Tekst og foto: Jan Granlie