JAZZCUP, KØBENHAVN, 5. OKTOBER 2019: Spillestedet JazzCup er tilbake i mainstream og bebop-avdelingen, og innenfor disse stilartene er de blant de beste i København. Men en og annen lørdag slipper de også til andre jazzsjangere, som i dag, hvor trommeslageren Kresten Osgood hadde invitert med pianisten Simon Toldam, bassisten Nils Bo Davidsen og den svenske altsaksofonlegenden, og Umeås tredje største sønn etter langrennsløperen Per Elofsson og saksofonkollega Mats Gustafson, Lars-Göran Ulander til ettermiddagstreff i en solfylt, men kald københavnlørdag.
Egentlig var det Osgoods kvartett med den amerikanske saksofonist Allen Lowe som gjest som var booket. Men Lowe måtte avlyse københavnbesøket, og da hentet like godt Osgood inn Ulander, som han hadde spilt med noen ganger tidligere, også i JazzCup. Og siden kvartettens ordinærere pianist, Jeppe Zeeberg, var sendt til Sør-Korea på festival for å spille med Horse Orchestra, var det bare for Osgood å plukke fra øverste hylle blant pianistene som var igjen i «kongens by» og som hadde lørdagen fri.
Bandet fikk navn rett før konserten, da Osgood fant en lapp i skarptrommebagen hvor det sto «New Skin», noe Osgood mente var det helt rette navnet for denne konstellasjonen.
Vi fikk to sett, med to fritt improviserte «strekk» i hver, og allerede fra start syntes jeg dette fungerte godt. Osgood var pådriveren som mer eller mindre la utgangspunktet for hvilken musikalsk retning konserten ville ta, og Toldam og Davidsen var straks over han med push og spark, og dro og røsket uten at de forlot ideene til Osgood. Ulander trengte nok litt tid for å venne seg til og bli kjent med de tre andre, men det tok ikke lang tid før han var på plass.
I motsetning til de andre er han en musiker som liker å bygge opp låtene og prøve seg fram før han setter inn «støtet», som man ville sagt det på idrettsspråket. Derfor ble det mange lange linjer før det «smalt» skikkelig. Det var heller ikke nødvendig å «peise på» fra start for Ulander, for han hadde tre andre musikere som gjorde det, og da særlig Osgood i godt gjenge.
Det andre settet begynte med en adskillig mer viril Ulander, og i det første, lange «strekket» etter pausen, var det han som «kjørte løpet». Da fikk han virkelig bevist sitt tette forhold til Ornette Coleman og Albert Aylers improvisasjonskunst, og dette «strekket» ble også konsertens høydepunkt for min del.
Simon Toldam er en svært begavet improvisatør og pianist. Han har mange spennende ideer, og han har full kontroll på hva som foregår. Og han er en helt annerledes og mindre ekspressiv pianist enn Jeppe Zeeberg, så det var et nytt lydbilde vi fikk i JazzCup i dag. Nils Bo Davidsen er tryggheten selv bak bassen. Jeg tror man kan sette han i nesten hvilken som helst sammenheng, og resultatet blir spennende. Og Osgood er et kapitel for seg selv. Leken, kreativ og utagerende som et barn med tendenser til ADHD i barnehagen, enten han spiller konvensjonelt trommespill, plystrer, spiller fløyte eller deklamerer, vet man aldri hva han kan finne på der han sitter og vagger på trommestolen.
Men selv om dette kanskje ikke ble en fulltreffer hele tiden, var det flere øyeblikk av pur lykke og deilig fritt improvisert jazz, som man altfor sjelden hører i JazzCup.
Tekst og foto: Jan Granlie
Simon Toldam
Nils Bo Davidsen og Lars-Göran Ulander
Kresten Osgood
