Konserter

Dave Holland Trio danser

VICTORIA — NASJONAL JAZSCENE, FREDAG 24. NOVEMBER 2017: Denne kvelden skulle vært viet en opplevelse av John Abercrombies strengemagi. Etter at hans konsert på Victoria i vår ble avlyst grunnet sykdom ble det annonsert at 24. november ville han være tilbake i Oslo, et sted hvor vi har opplevd ham flere ganger før.

Men slik skulle det ikke gå. Som kjent døde John Abercrombie 22. august i år, kun 73 år gammel. Så i stedet for på Victoria, spiller Abercrombie i kveld på den evige jammen hos St. Peter.

Klubbsjef Jan Ole Otnæs hadde raskt etter dødsfallet sørget for at det ble satt inn en erstatning for den sterkt ettertraktede konserten. Den anglo-amerikanske bassisten Dave Holland som har vært i Norge mange ganger hadde planlagt en europeisk turne i perioden medio november-primo desember med sin spennende gitarbaserte trio, med Kevin Eubanks. Holland sa seg villig til å steppe inn og fylle hullet etter Abercrombie.

I 1990-92 hadde Dave Holland en kvartett med Steve Coleman, Eubanks og Marvin «Smitty» Smith på trommer. Kvartetten sto blant annet bak plata «Extensions» på ECM. Det skjedde flere ganger at denne kvartetten gjorde konserter der den var redusert til en trio, uten Steve Coleman. Denne gitartrioen — og også kvartetten — ga i disse årene noen feiende flotte konserter. Ville vi oppleve noe av den samme magien?

Med den velkjente gitaristen Kevin Eubanks — som sammen med sin bror Robin var med i flere av Dave Hollands band allerede i 1989 — kommer Holland nå med trommisen Obed Calvaire, et mer ukjent navn for de fleste. Denne trioen var på Europa-turne også på vinteren 2016. Men selv om de den gangen svingte innom både Nefertiti i Göteborg og Fasching i Stockholm, kom de ikke til Oslo og Norge.

Men etter denne gangen å ha spilt på Nefertiti på torsdagskvelden, var de denne gangen i 2017 klar for en konsert på Victoria. En nesten fullstappet jazzklubb tok i mot trioen med en varmebølge av forventning.

Selv var jeg noe avventende, idet jeg har opplevd flere av Dave Hollands prosjekter de siste årene som noe uforløste. Det er en masse energi i musikken, men det er som om den ikke kommer ordentlig ut. Framføringen blir på mange måter for kontrollert.

Men la det også være nevnt at vi har hatt mange strålende møter og øyeblikk med Holland. Som for eksempel da han i 2011 var Artist-in-Residence under dette årets Moldejazz. Jeg kommer aldri til å glemme opplevelsen av å se paraden profilere langs Alexandra-kvartalet lørdag 23. juli fra et vindu i Hotell Alexandra sammen med Holland. Med paradedeltakerne, inkludert parademester ‘uncle’ Lionel Batiste, utstyrt med svarte sørgebind.

Jeg blir heller ikke riktig vant til synet av Holland — såvel som andre bassister — sin mageløse «reisebass». Det er noe med det visuelle uttrykket som for meg kommer i konflikt med det auditive uttrykket.

Men la nå det være som det vil. Fra første tone var vi denne gangen «lost» i musikken. Det får så være at Dave Holland for det meste står stille rett opp og ned som en prest og nærmest ser ut som en kontorist på jobben. Men så — når det begynner å ta av — så løfter han opp høyrebeinet så det står i omtrent rett vinkel i kneleddet, samtidig som han svikter i venstrebeinet og vrir overkroppen mot høyre for å markere off-beat-anslag og -overganger som gir rykninger i swingfoten.

Vi får noen soli av Holland som jeg skulle ønske jeg kunne høre igjen — og igjen. Det er spennende, det er «bærre lækkert» som det het i en norsk versjon av en dansk julekalender for flere år siden. Men det er også harmonisk og melodisk — dette samvirket som Ornette Coleman kalte harmolodi — utfordrende.

De musikalske innflytelsene og uttrykkene er mange. Musikkformen er jo det som gjerne omtales som post-bop, en videreføring av den neo-bopen som Miles Davis — og Dave Holland — var med på å utvikle fra midten av 1960-tallet.

En liten henvisning til «The Theme» — eller «The 52nd Street Theme» som det opprinnelig het — farer forbi, mens man også sveiper innom amerikansk 1970-talls hardrock og 1980-talls countryrock.

Kevin Eubanks er så integrert en del av musikken og følger dens kriker og kroker, de minste innfall og utfall — men uten å drukne sine medmusikanter. Herlig. Flere ganger er det Hollands bass som er det harmonisk og melodisk bærende instrumenter, med Eubanks manipulerte strengelek fra hans spesialbygde gitar som atmosfærisk omslag. Det hele virker så uanstrengt, så enkelt, så medrivende.

De tre viser oss også en tilsynelatende instantan, nesten ekstra-sensorisk, kommunikasjon som gir hver av dem evnen til å forutse de andre to sine trekk og utfall. Jeg lar meg særlig fascinere av Obed Calvaires og Hollands nesten barnlige glede når musikken glir sammen i en syntese som langt overskrider de enkelte delene. Én og én blir ikke bare tre, eller fem. Det blir ti, hundre, fem hundre!

Til sist får vi et ekstranummer som i mine ører synes å ha klare strukturelle likheter med klassikeren «All Blues» — en modal blues i 6/8. Etter det var vi klar til å danse ut i Oslo-natta, og til å gi katten, fanden, og alt det andre, i at det var mørkt, kaldt og vått der ute. For rundt oss er det varmt og godt, og vi får en nesten overveldende lyst til å danse.

Holland lover oss at etter denne turneen skal trioen i studio og spille inn ei ny plate. Da får jeg vel endelig vite om jeg hørte rett denne kvelden i et høstkaldt og grått november-Oslo.

Tekst og foto: Johan Hauknes