Konserter

Den lille, store i Montmartre

JAZZHUS MONTMARTRE, KØBENHAVN, 9. JUNI 2019: Da jeg flyttet til København for drøyt fire år siden, var min første konsert i Politikens Hus ved Rådhusplassen, hvor mine gamle venner i Ibrahim Electric samarbeidet med trommeslager (og gudfar til trommeslager Stefan Pasborg i Ibrahim Electric), Alex Riel, trompeteren Palle Mikkelborg og vokalisten over de fleste vokalister, Annisette fra legendariske Savage Rose. Vi snakker 7. februar 2015, jeg kjente bare noen få musikere og en og annen jazzjournalist og platebutikkinnehaver, og følte meg langt fra trygg på at valget om å flytte til København var det rette.

Konserten husker jeg som en energiutladning fra ende til annen, med Annisette i storform, der hun danset rundt på scenen, barføtt og med sin helt spesielle stemme som går gjennom marg og ben, og som ingen kvinnelige vokalister har hatt siden Janis Joplin. Og da de avsluttet med «Long Before I Was Born» fra albumet «In the Plain» fra 1968 som siste låt, ble det klart for meg at flyttingen var det helt rette.

Nå er det gått fire år, fire måneder og to dager, jeg har hørt noen hundre konserter i København og rundt om, og stedet er Jazzhus Montmartre i Store Regnegade. Stedet hvor Montmartre startet i sin tid, og som det siste året, under Jan Lundgrens bookingledelse, har vokst seg fra å være en klubb for be-bop og mainstream til å bli en klubb, rett og slett, for god jazzmusikk.

På programmet i fredag, lørdag og søndag denne uken, satt den samme Alex Riel bak til høyre på scenen som trommeslager og Palle Mikkelborg vandret rundt på sedvanlig måte med trompeten og flugelhornet. Ellers var den legendariske bassisten Bo Stief med denne gang, og «ungsauen» og pianisten Carsten Dahl. Og sist, men ikke minst, i andre del av konserten – Anisette. Født i 1948, og debuterte på plate på 50-tallet. Da hun var 16 år, gjorde hun noen plateinnspillinger med popbandet Dandy Swingers, men det var først da Savage Rose ble dannet, noen få år senere, at hun virkelig gjorde seg bemerket. Savage Rose besto i starten av brødrene Thomas og Anders Koppel, pluss Dandy Swingers-medlemmene Jens Rugstad (bass), Flemming Ostemann (gitar) og Alex Riel på trommer. De spilte blant annet på Newport Jazz Festival, og fikk tilbud fra de store plateselskapene om å flytte over dammen, for å gjøre suksess som rockeband «over there». Men allerede på det tidspunktet var det en politisk svært bevisst gjeng som utgjorde Savage Rose, så de hadde ingen planer om å bli kommersielle i USA, så de dro hjem til København etter endt spillejobb. I Danmark vokste de seg større og større, og de hadde også en periode med saksofonisten Ben Webster i bandet (!).

Det er rent mange elver ut i sjøen etter dette, men Anisette har holdt det gående, mer eller mindre kontinuerlig med Savage Rose, og fremdeles er de å høre rundt om i Danmark og Skandinavia med sin særegne versjon av rockemusikken.

Men nå var altså Annisette på plass på Jazzhus Montmartre, men vi fikk ikke oppleve henne før de fire herrene i bandet hadde gjort sin avdeling – en avdeling som absolutt satt som den skulle.

Men jeg ble litt skeptisk i starten. For det startet med Bo Stiefs bass, med bue, hvor han la forskjellige toneganger på hverandre, slik vi har hørt så mange ganger fra Palle Mikkelborg i flere av hans prosjekter. Men plutselig, da de andre musikerne kommer inn, smeller det, og vi er langt inne i Miles Davis’ elektriske periode på 70-tallet. Carsten Dahl hamrer av gårde på el.pianoet, Bo Stief spiller bass som var det Jaco Pastorius som satt der bak, og Alex Riel plukket fram rockefoten, og hele stemningen snudde i løpet av en eneste tone.

Og slik fortsatte første sett. Bo Stief (født i 1946) var den som hele tiden hadde kontrollen, og jeg har hørt han en del ganger de senere årene, men aldri har jeg hørt han like opplagt og «på hugget» som i kveld. Det var nesten som å skru tiden 20 år tilbake. Og Palle Mikkelborg (født i 1941) spilte som om han var tilbake til samarbeidet med Miles Davis rundt plateprosjektet «Aura» i 1989. Det glødet av trompeten, så musikken smalt i veggene i det lille lokalet. Og «ungsauen» Carsten Dahl (født i 1967), var hele tiden «på alerten», både på el.piano og det akustiske pianoet. Og det swingte nærmest hemningsløst av de fire. Men selv om dette var tredje dag «på jobben» for de fire, var det ikke strikt og perfekt alt de gjorde. Men de løste problemene på veien med et smil og det ble en fin og løs stemning i bandet, som smittet over på det fullstappede lokalet.

Etter et strålende sett, kom så Annisette ruslende inn på scenen, barbeint, og danset rundt som hun var en kalv på vårslepp. Hun er født i 1948, og kan ikke lenger regnes som en ung dame, men hun fører seg på scenen som en tjueåring, og selv om jeg ikke pleier å frekventere så mange konserter med «syngedamer» innenfor rock og pop som befinner seg i ungpikealderen, så tviler jeg sterkt på om så mange er like eksplosive som Annisette på scenen.

Vi får først et par av Savage Rose’ nyere komposisjoner, før publikum applauderer allerede i Carsten Dahls intro på «Dear Little Mother» fra rockeoperaen «Dødens Triumf» laget for Dansk TV i 1970, og som kom ut på plate i 1972. Utfra reaksjonen i publikum, var det åpenbart mange eldre fans av Savage Rose som hadde møtt opp denne søndagen.

Og derfra og ut ble dette en eneste stor triumf. Og da de avsluttet med Charlie Chaplins «Smile», som Palle Mikkelborg stadig gjør som siste låt på sine konserter, var jeg egentlig mer enn fornøyd. Jeg kunne pakket sammen og tuslet hjem gjennom den lune Københavnkvelden. Men nei da, det fikk jeg ikke lov til. For bandet fikk stående applaus og måtte gjøre et ekstranummer. Og hva gjør en politisk bevisst dame som Annisette? Jo, hun gjør likegodt «Kringsatt av fiender» eller «Til ungdommen» som den også kalles. Melodien er skrevet av danske Otto Mortensen, og teksten av Nordahl Grieg. Og når denne vakre melodien fremføres av Annisette, Carsten Dahl, Palle Mikkelborg, Bo Stief og Alex Riel, kan man rett og slett ikke forlate lokalet.

Annisette står under en meter fra meg, og når hun tar i, kan jeg kjenne pusten hennes. Og når hun fremfører dette ekstranummeret, så merker jeg nærheten og at vi her har å gjøre med en vokalist som virkelig mener det hun synger. Hennes hese røst nesten mer spytter ut ordene enn synges, og det hele blir vanvittig sterkt.

Når fire musikere, som alle er født på 40-tallet, pluss Dahl som er et barn av 60-tallet, avleverer en slik energi på scenen, så er det håp. Jeg følte at det fra start til mål, ikke bare i Annisettes sett, men også det instrumentale, var en ærlighet i det som ble levert, som man sjelden opplever med andre band. Og alle disse musikerne har fryktelig mye å melde som instrumentalister, for husk: det er tre av de virkelige, danske jazzlegendene vi finner i bandet, pluss en av verdens beste pianister, og kanskje verdens beste og mest inderlige rockevokalister.

En fantastisk kveld i Jazzhus Montmartre, en kveld for historiebøkene, og en kveld som gjør det vel verdt å bli i «kongens by» noen år til!

Tekst og foto: Jan Granlie


Bo Stief


Alex Riel


Carsten Dahl


Palle Mikkelborg


Annisettes føtter, barbeint og dansende


Annisette