Konserter

Den perfekte avslutning

ALL EARS, OSLO, 11.01.2015. Siste dag for årets All Ears-festival, besto av to konserter på det fine Henie Onstad kunstsenter, et kvarters kjøretur vest for Oslo sentrum. Og de som valgte å droppe festivalen denne dagen, til fordel for avslutningen av Tour de ski gjorde en tabbe som det kan bli vanskelig å rette opp. For de to konsertene vi fikk overvære denne dagen, må være noe av det mest interessante og originale på denne siden av jazzen.

Det startet med den norske kvartetten Spunk, bestående av Kristin Andersen (trompet, fløyter), Lene Grenager (cello), Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (elektronikk, vokal) og Hild Sofie Tafjord (franskhorn, elektronikk). Til denne konserten, som er den første i deres 20-årsjubileum, hadde de fått med gårdsdagens stjerne, den franske bassisten Joëlle Léandre til et fritt improvisert møte.

Man kan si mye om fri improvisasjon og nye ad hoc-sammensetninger. Noen ganger fungerer det overhode ikke, mens andre ganger sitter det som om de skulle ha spilt sammen siden fødselen. Dagens møte var definitivt av det sistnevnte slaget, for bedre kommunikasjon mellom en kvartett og en gjestebassist, er det ytterst sjeldent man hører. Léandre er et unikum på bass. Hun har verdens største ører, og vet akkurat hvor hun skal bidra for å løfte et band opp til nye høyder.

Spunk har, som sagt, spilt sammen i 20 år, noe som godt kan høres på kommunikasjonen de fire damene i mellom. Det virker som at det er Maja Ratkje som er den som «styrer» ensemlet, uten at det på noen måte legger noen demper på de andres bidrag.

Nå har jeg hørt dette ensemblet noen ganger, og aldri tidligere har jeg hørt Tafjord like viril. Hennes franskhornspill passer perfekt inn i helheten, og hun bidrar med mange fine innspill. Det samme kan sies om Andersen og Grenager også, men de kommer litt i bakgrunnen i dette selskapet. Og sammen med Joëlle Léandre ble dette nok et løft for ensemblet. Makan!

Deretter fikk vi møte med den australske pianisten og komponisten Anthony Pateras (bildet). Dette var hans første solokonsert i Norge, og etter dagens forestilling bør det ikke bli den siste!

Fra start legger han an en rytmisk figur i nærheten av Philip Glass på speed. Og denne figuren holder han gjennom hele konserten. En del av den musikken Glass har gjort kan gå innunder begrepet minimalisme, noe man kanskje kan kalle Pateras musikk også, selv om det blir helt feil. Det er nesten bedre å kalle det maksimalisme. For her fikk vi den rytmiske figuren i noen ørsmå tempoforskjeller, med en vanvittig styrke i anslagene. Innimellom lurte vi faktisk på om det var elektronikk med i bildet, men det var det nok ikke. Tonene i det fien Steinway-flygelet gledover i hverandre og ble nærmest omgjort til noise. Innimellom føltes det nesten fysisk vondt å høre på. På den måten at du følte tempoendringene nærmest påvirke hjerteslagene. Kanskje ikke musikk for sarte sjeler, men utrolig interessant.

Disse to konsertene var den perfekte avslutningen på All Ears 2015. I følge arrangørene, var det omtrent like mange solgte billetter som i fjor, dvs. ca. 700, noe arrangørene var fornøyd med.

Så da er det bare å telle ukene fram til januar 2016, og nye fantastiske dager på All Ears. Vel blåst til hele staben, og spesielt musikerne Guro Mo, Jon Rune Strøm og Paal Nilssen-Love!

Tekst og foto: Jan Granlie