Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Den perfekte avslutningen

Hagenfesten, dag 3: Lørdagen er hvert år et happening av de sjeldne, pluss at man denne dagen samtidig kan «lugna ner sig», nyte solen og ha lange samtaler med gamle og nye venner i Hagen.

Men i år, som tidligere år, startet man dagen med kirkekonser, en aktivitet undertegnede kun gjør ved helt spesielloe anledninger. Men årets søndagskonsert ville jeg ikke gå glipp av.

Først ut var den svenske organisten og pianisten Mattias Risberg. Vi kjenn han ikke så godt fra før, men kan fastslå at han spiller med Frederik Ljungkvists Yung Kan-tentett. Han sier han er inspirert av bl.a. Hermann Hesse, Tony Banks, Jan Johansson, J S Bach, pilsner Urquell, Maurice Ravel, Bill Evans, Toscana, John Coltrane, Bo Hansson, John Lennon, Buddha, Frank Zappa, Paul Klee, Eddie Izzard, Gandhi, Stravinskij, Olivier Messiaen, Karl-Ove Knausgård, James Joyce, Helene Schjerfbeck, wienerschnitzel, Peter Gabriel, Prague, Eric Dolphy, Paul Bley, Gesualdo, Bamberg, Glenn Gould og yoga, så her var det bare å prøve å finne en komfortabel sittestilling på de harde kirkebenkene å la seg gripe.

Prosjektet hadde han kalt «Bells & pipes», og startet med kirkeorgelet. Ytterst uvante og dystre toner hvor det hele endte i en lang akkord som varte såpass lenge at Risberg fikk tid til å komme ned til flygelet fremst i kirskerommet. Så kombinerte han litt orgellys med et priginalt og flott pianospill før litt elektronikk kom smygende.

Hans pianospill kunne ofte minne om Cecil Taylors måte å angripe tangentene på, men jeg synes at Risberg har en «angrepsmåte» som både låter nordisk og mer logosk enn mye av det vi har hørt fra Taylor. Det er mer blåfarge i det, hvis man kan si det slik. En strålende avdeling som overrasket stort, og vil bli stående som kanskje den beste kirkekonserten jeg har overvært nnoensinne.

Deretter ble det et møte med den japanske kotospilleren Miya Masaoka. Hun var ukjent for oss i utgangspunktet, men bor i Washington DC, og har visstnok et stort navn i electronica-kretser. Etter den store opplevelsen med Risberg, ble dette en nedtur for salt åeanuts utsendte. Det startet med mye electronica, som jeg ikke syntes beveget seg i det hele tatt. Først helt på slutten viste hun at hun er en fremragende kotospiller med virtoust spill på de mange strengene.

Ettermiddagskonsertene startet med en serie ytterst intime konserter i den lille badstuen ved elvebredden. Saksofonisten Anna Högberg var sermonimester, og hadde satt opp et program med solokonserter for 5 badstugjester. En av de som gjorde konsert, var den norske trompeteren Eivind Lønning, uten trompet, bare med lyder han lagde med munnen. En annen var svenske Elsa Bergmann som med sin kontrabass virkelig fikk et intimt møte med badstugjestene. Et morsomt og originalt påfunn.

Deretter var det gallerikonsert med den norske trommeslageren Morten J. Olsen. Utstyrt med noen enkle perkusjonsinstrumenter og en kjemptromme lagde han droner og lyder vi aldri hadde trodd var mulig å få ut av en tromme. Olsen har etter hvert blitt en av de ledende moderne perkusjonistene i Europa, ikke som jazzperkusjonist, men mer innenfor den eksperimentelle musikken, noe denne vakre konserten var et godt bevis på.

Etter en felles middag var det gjøre seg klar for de siste kveldskonsertene. Det startet med en sart og vakkert forestilling med norske Streifenjunko i samspill med Sheriff of Nothingless (Espen Reinertsen – s, Eivind Lønning – tp, Kari Rønnekleiv – v og Ole Henrik Moe – br), før vi fikk et om mulig, enda sartere og vakkrere sett med Sidsel Endresen solo. Etter å ha overvært gårsdagens workshop med henne, forstår man litt mer av hva hun prøver å få frem via sin helt originale stemmebruk. Det er ingen andre som gjør dette etter Sidsel, og alt fra de minste barna til de eldste satt musestille gjennom hele settet. Fantastisk!

Så rndet vi det hele av med det svenske afrobandet Music Is The Weapon, en gjeng unge musikere som har ene foten i freejazzen fra New Yorks loftscene på 70-tallet og øreknsanden i Sahara. Et sant helvete av et danseband som fikk hele Hagen til å svinge med. Et slags svensk Sun Ra Arkestra.Etter et heftig sett gled det hele nesten umerkelig over i en heidandranes avslutningsjam med Skranglebein, Drooliang og en av de franske frivillige medarbeiderne i front med norsk og fransk rap i en herlig blanding. Noen av musikeren spilte på tomme ølflasker og annet som kunne bruker til å skape rytmer, mens resten av folket danset. Og da sola valgte det for godt å stå opp syklet man gjennom det nydelige, svenske landskapet hjem mot Herrgården for å få noen vel trengte timer på øret før man skulle starte hjemturen.

Og kun ti minutter etter at man hadde forlatt Hagen og de siste frivillige, satte et forferdfelig regnvær med lyn og torden inn. Kan vi kalle det flaks, eller er det kanskje noen som styrer været der oppe som elsker Hagenfesten like mye som oss? Uansett så er vi tilbake «in the middle of nowhere omtrent på denne tida i 2015. Vel blåst til de entusiastisk arrangørene, matserveringen (med verdens beste brød), det utsøkte utvalget av tysk øl, fantastiske musikere og alle gode musikervenner og medpublikummere. God jul!

Tekst og foto: Jan Granlie