Konserter

Der hvor fjelle golde står mot jazzens gny

MOLDEJAZZ, ONSDAG 15. JULI:

Det er kaldt, det er sommer, men det er ikke søndag ennå. Det er bare onsdag og årets Moldejazz har langt å gå – mil etter mil.

Vi fortsetter å istemme Moldesangen – skrevet av P.G.O. Dørum – for å blidgjøre værgudene og sende de lavtrykkene som ligger og surrer ute i Nord-Atlanteren langt nordaførr oss. For i dag blir det fest i Molde, håper vi.

Det Ulmer i Molde
Det starter allerede kl. 14 i Teatret Vårt, vår Artist-in-Residence Mats Gustafsson har satt trioen The Thing stevne med gitarlegenden James Blood Ulmer. Er det noe vi har sett fram til, er det dette. Trioen har stadig vendt tilbake til Blood Ulmers låter, de er åpenbart del av medlemmenes favorittmusikere. Men dette er aller første gang de står på scenen sammen. Finner de tonen?

IMG_0673-105Jeg gleder meg som en unge, selv om jeg er skeptisk til festivalens programmering. Hvordan kan trioen – som trivs bäst i mörka landskap – levere noe på en tid av døgnet som for enkelte oppleves som tidlig morgen?

All frykt blir gjort til skamme. De finner ikke bare tonen, de setter foten ned og markerer at her – på denne scenen – skjer det musikkhistorie. Fra det øyeblikket Blood setter seg ned med sin halvakustiske Gibson Byrdland fra 1960-tallet – den med florentiner-kuttet nedenfor halsens øverste bånd – er magien der. Og når James Blood drar i gang med «Baby Talk» er ikke bare skapet plassert der det hører hjemme, det er også spisebordet, skatollet og hele verkstedbenken. Vi får også høre «Let’s talk about Jesus», selv om det eneste som er igjen i teksten er fragmentet «Blood nigger».

The Things dekonstruktive tilnærming gjør at det eneste du får er korte strofer, linjer fra og hint til låtene. Men det som holder det nede er James Bloods blues-gitar – i en tone som kan karakteriseres som Albert Ayler møter Robert Johnson. Mats, Paal Nilsen-Love og Ingebrikt Håker Flaten speller med en trøkk og en energi. De forholder seg betydelig mye friere og dekonstruktivt til Ulmer enn de gjorde i samarbeidet med Neneh Cherry da de var her i Molde for to år siden. Et prosjekt som ble til plata The Cherry Thing – som våre lesere er velkjent med.

Midt oppi dette forløpet dukker det også opp et par hint av Thelonious Monk-låter. Det er bare så flott, atte!

Magisk meditasjon
En av mine absolutte favoritter hva gjelder improvisert piano er Kris Davis. De siste ti årene har hun etablert seg som en av de viktige stemmene i New York. Etter at hun måtte avlyse sitt besøk her i byen for tre år siden på grunn av graviditet, er hun endelig her! En pakket sal tar henne varmt imot. Vi skjønner at dette blir lavmælt og vakkert når vi skjønner at dette skal foregå helt akustisk. Her er det den mekaniske og analoge lyden direkte fra Steinway-flyglets dyp som gjelder.

Jeg opplever en forfriskende og oppløftende time i hennes selskap. Med musikk som følger i fotsporene etter solo-albumet «Massive Threads», starter det ut med et preparert piano, som i enkelte register lyder som John Cages toy piano-verker. I andre registre er det spilledåse-aktig og i atter andre er det det perkussive som er den førende krafta.

Etter denne første sekvensen får vi tre separate serier av improvisasjoner hvor alle «preparasjoner» er fjernet. Davis har en frapperende teknikk og med den utnytter hun hele klaverets register. Det er på alle måter stor lyd som velter mot oss. Elementer av kjente tema raser forbi, igjen gjør vi et par svinger innom Thelonious Monk, vi hører både «Epistrophy» og «Crepuscule with Nellie». Jammen tror jeg ikke at også «I Mean You» fôr forbi.

Herlig! Det var med en oppfrisket mental tilstand – som etter en lengre meditativ øvelse – at jeg reiste meg, nei, jeg svevde ut av stolen og Storyville.

Great Black Music!
Så var det tid for Jack DeJohnettes prosjekt Made in Chicago. Da ECM-plata kom var vår anmeldelse noe avventende. Anmelder Jan Granlie avluttet anmeldelsen av opptaket fra Millenium Park i Chicago under jazzfestivalen i byen i 2013 med følgende karakteristikk; «… noe karrierehøydepunkt for disse musikerne er innspillingen ikke». Vi snakker om et stjernelag med Jack DeJohnette i førersetet.

Initiativet kom fra festivalen for å markere hans 70-årsdag, med Roscoe Mitchell, Muhal Richard Abrams og Henry Threadgill som de førende stemmene, og med Larry Gray på bass og cello.

Men det er også naturlig å se prosjektet som en feiring av Chicago-organisasjonen AACM – Association for the Advancement of Creative Musicians – som fyller femti år i år. Alle tre «blåsere» i bandet sto sentralt i AACM allerede fra begynnelsen. Muhal Richard Abrams var på mange måter den førende krafta i etableringa av organisasjonen. Roscoe Mitchell var med fra begynnelsen – og ble en viktig kraft i AACM-bandet Art Ensemble of Chicago. Henry Threadgill var også med fra begynnelsen, han hadde vært veiledet av Abrams, og dannet den fantastiske trioen Air med utgangspunkt i nettverket i byen. Dessverre er ikke Threadgill med på Europa-turneen i disse dager.

Live var dette bandet en åpenbaring. Da 85-årige Abrams og ti år yngre Mitchell kommer ut på scenen ser de gebrekkelige ut. Mitchell er så tynn ta det ser ut som om du kan blåse ham over ende om du puster litt hardt. Jack – som er to år yngre enn Roscoe – og Larry Gray ser ut som ungdommer i forhold. Men når de starter opp er det ingen tvil om at de fortsatt har sine «chops» i behold.

Vi sitter som på nåler gjennom konserten – som reint subjektivt synes å vare kun ti minutter, men som i virkelighetens verden utenfor den «warp zone» vi befinner oss i i Teatret Vårt varer 80 minutter. Science fiction-fantasten Wayne Shorter ville ha elsket å oppleve denne deconnect-en av tid.

Musikken er ikke bare en refleksjon av AACMs store slagord – Great Black music! – men er trygt fundert i seint 1960-talls modale post-bop. Allikevel er dette musikk som ingen nøler med å omtale som moderne og avantgarde, selv om de fleste av verktøyene i kassa er femti år gamle. Paradoksalt nok; om noe skulle fortjene betegnelsen «gammal-jazz» i dag – er det denne musikken. Og det er ikke bare en refleksjon over medlemmenes alder. Tvert i mot, fra min side er det ment som et stort kompliment. Det er utrolig at de musikalske innovasjonene fra den gang da, fortsatt kon fornyes og utvikles.

Når så bandet kommer tilbake for å gjøre et ekstranummer og drar i gang med en rett og fram blues – i F – er det et tegn på at de ikke trenger å bevise noe. Selv med enkle og godt tradisjonerte virkeidler – nesten slik at de er uttørka og utbrukte – skper de magi og kunst. Om ikke gutta dukker opp i den neste inkarnasjonen av Blues Brothers veit ikke jeg hva som skjer!

Med Zanu-kraft skal landet bygges

Nei, vi snakker ikke om ZANU og Robert Mugabes korrupte Zimbabwe, men om den norske bassisten Per Zanussis band Zanussi 5, uttalt med engelsk tegnbetegnelse. Som navnet tilsier er det en kvintett. Med ei saksofonrekke det lukter svidd av, Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal. Zanussi på bass og Gard Nilssen på trommer.

Seint på kvelden trekker vi inn i et fullsatt Storyville. Vi kommer dit etter en dag i Molde det har smakt fest av. Vi er bortskjemte etter Jmes Blood Ulmer med The Thing, Kris Davis – og så Jack DeJohnettes Made in Chicago-band. Men Zanussi levererer sakene for oss som sitter i salen, selv på denne rikholdige bakgrunnen.

Vi blir presentert for låter fra Clean Feed-albumet Live in Coimbra – sammen med noen gamliser. Og det satt som et skudd. Per Zanussis komposisjoner kjennetegnes av tette arrangement som er utviklet av kollektivet. Særlig saksofonrekka, selvfølgelig, hvor vi hører at både Møster og Hegdal har hatt et ord med i laget.

Tidligere har jeg karakterisert Zanussis kompositoriske metodologi som øyhopping. Det er skrevne enheter, mellom hvilke det er improviserte ensembel-spill av fleksibel lengde. Dette aspektet er ikke lenger så tonangivende som det var før, men det ligger under.

Deler av musikken henter også sin strukturelle inspirasjon fra filmmusikk. Stort er det, uansett.

Hegdal leverer en baritonsolo det smaker krutt av. Mathisen har en unik tone i sopransaksofonen som til tider gir klare assosiasjoner til fuglesang. Møster er … Kjetil Møster. Innfallsrik, medrivende. Når vi også får en bass solo-intro som har sin klare inspirasjon i Charles Mingus’ faste intro til Better get hit in yo’ soul er vi i himmelen.

Zanussi og Nilssen er fundamentet – grunnmuren – i bandet. De pumper og driver det framover.

Vakkert! Storslått!

Men nå er vi mette. Hodet er fullt av vakker musikk og vi vender tilbake til det vi denne uka kaller hjemme, og hvor vi raskt trekker dyna over oss. Drømmene begynner umiddelbart. I denne himmelen spiller Ulmer med DeJohnette, Hegdal, Zanussi og Gustafsson, mens Kris Davis sitter i et hjørne for seg selv og lager tangentmagi. God natt! Og takk for festen!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Harald Opheim