Konserter

Det enkle er ofte det beste

VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 16. FEBRUAR 2019: En gjenganger fra de norske, kommersielle TV-kanalenes reklameunivers rinner meg i hu i løpet av denne konserten med et band som kun kan beskrives som et svensk all-star band. Et slagord som en viss kjede av dagligvareforretninger med utgangspunkt i barte- og jazzbyen i Midt-Norge etterhvert har eksportert til det meste av den nordiske regionen.

På scenen denne kvelden står Johan Lindströms septett, med Lindström sjøl på gitar, samt lap- og pedalsteel, på trommer fenomenet Konrad Agnas, Torbjörn Zetterberg på bass, Jonas Kullhammar på alt-, tenor- og barytonsaksofon, Mats Äleklint på trombone, Per ‘Texas’ Johansson på tenorsaksofon, B♭-, bass- og kontrabassklarinett, samt Jesper Nordenström på Hammond B3, Oberheim OB-6 analog synth og klaver. For et band — for en kveld!

Kveldens konsert er avslutningen på en svensk-norsk turné med dette bandet over nesten to uker. Det startet i Gävle Konserthus den 6. februar, før de inntok Fasching i Stockholm og Nefertiti i Göteborg de neste to dagene. Turnéens to avsluttende spillesteder var Sardinen på USF Verftet i Bergen på fredagskvelden og altså Victoria i Oslo på lørdag. De som har fulgt bandets reise gjennom store deler av sørlige Sverige og så til Norge, har sett at i bandets fotspor har anmelderne gått nesten av skaftet i sine rapporter om bandets konserter. Så det er lett å forstå at våre forventninger var store til denne konserten.

Vi har hørt dem alle i mange sammenhenger, mange ganger. Disse musikerne er noen kløppere til å spille i hverandres band, og til å møtes i andre konstellasjoner. Johan Lindström har vi hørt svært forkjelligartede kontekster, men aldri om bandleder. Før dette: For om lag ett år siden slapp Kullhammars lable Moserobie plata med den beskjedne tittelen «Music for Empty Halls». Du kan lese vår anmelder Eyal Hareuveni sin omtale av plata her.

Det virker som vår anmelder har fått rett, når han avslutter sin anmeldelse med «I doubt if there will be any empty halls, or even empty seats, when Lindström will take his show on the road». Det har ikke vært mye som har minnet om tomme konsertlokaler under denne turnéen. Så heller ikke på Victoria denne kvelden. Etter hvert blir det ganske så trangt om saligheten ved foten av den norske jazzscenen.

Når bandet starter konserten med åpningslåta «Serengeti» fra plata, skjønner vi raskt at dette vil bli en svært så minneverdig aften. Og det er her det enkle kommer inn, … eller skal jeg si, det tilsynelatende enkle. Det er noe som stadig slår meg i møtet — som i kveld — med kvalitativt god musikk. Når musikken treffer deg, når den kommuniserer med deg, framstår den som enkel å forstå. Dette blir av mange misforstått til å bety at musikken da må være enkel, i betydningen simplistisk.

Men nei, det er ikke det som ligger i betegnelsen. Langt i fra! Den er enkel for deg, fordi den kommuniserer med deg. Fordi du i situasjonen som aktiv lytter, som aktiv deltaker og med-lytter, kan samtale med den. Den sier deg noe, og du svarer den med dine egne tilsvar. Antakeligvis er dette et grunnleggende og allmenngyldig forhold — alt det som snakker til deg, som du forstår og kan føre en dialog med, er enkelt for deg. Fordi du har knekt koden. Og har du gjort det, så ser du også lett skjønnheten i det.

Jeg kan med hånden på hjertet si at kvantemekanikk og algebraisk topologi er enkelt slik disse faglige områdene framstår for meg. Jeg har gjennom mange års studier, knekt koden. Da ser jeg også skjønnheten i de grunnleggende prinsippene for disse områdene.

Det betyr selvfølgelig ikke at det mangler kompliserte utfordringer! Antakeligvis er det faktisk tvert i mot! En viktig del av denne skjønnheten er nemlig rikheten — og kompleksiteten — i implikasjoner og retninger det kan ta. Som musikk! Men det er ingen motsetning mellom det enkle og denne enkelhetens kompleksitet.

Dette er det som musikken som utfolder seg på scenen denne lørdagskvelden får meg til å reflektere over, mens åpningslåta først glir over i «Dance of the Marble Hearts», deretter over i «The Run» og «Sleepless Lapsteels».

Det minner om det Immauel Kant ville lære oss fra sin base i Königsberg i Øst-Preussen — det fundamentale skillet mellom «das Ding an sich» og «das Ding für mich», hvor jeg til den siste kan legge til, «… und für dich». Jeg skal ikke reise noen stor filosofisk diskusjon her om dette sterkt kritiserte skillet hos Kant, men jeg vil hevde at i møtet med kunst og estetikk, er det ingenting som bedre treffer det meningsfulle, det som taler til oss, enn dette skillet.

I møtet med musikk, og i omtalen av musikk, er det vesentlige ikke en — som man ofte sier «objektiv» — musikologisk analyse av det som skjer og utfolder seg. Det er ikke «musikken i seg selv» som er det viktige. Det essensielle ved møtet med musikken er «musikken slik den framstår for deg og meg».

For det er i persepsjonen av musikken —  i det å høre, fortolke og svare på musikken — at den vesentligste betydningen av musikken ligger. Og gjelder ikke det grunnleggende sett all kunst? Kunstens betydning ligger i dens evne til å kommunisere med — altså til å bli perseptert av subjekter.

Og når kunsten snakker, framstår den som enkel — enkel å forstå for deg, og for meg. Det den kommuniserer kan være mangesidig, komplisert, og gå i mange retninger. Men det er i det at kunsten kommuniserer, det at den — som man ofte sier — gir mening, at det enkle ligger.

For det er definitivt kunst de syv herrer presenterer for oss fra scenen. Med eminente musikere og med musikere som ikke bare trives sammen, men som også er i stand til å leike sammen, til å utfordre hverandre, så må jo dette bli bra. Leiken omfatter i kveld også en leik med klisjeer, og en viktig del av det kunstneriske aspektet er deres fravær av redsel for å gå inn i det klisjéaktige.

Blues-riff avløses av noen heftige R&B-blås fra Per ‘Texas’ Johansson. Svinger det ikke innom noen klassiske stomp-referanser til jazzens tidlige historie også? Når første settet avsluttes med ei låt som ikke kom med på plata, «The Mist», tenker vi: Det er så frekt gjort … og så flott!

I løpet av andre settet tar bandet leiken til helt nye høyder. Det starter med «Hymn (för dom anhöriga)», før det fortsetter med det jeg i notatene beskriver som «… a little ditty …». Lindström forteller meg at denne låta — som ikke er på plata — har tittelen «Reel». Så kommer tittellåta, som fører over i et deilig kontrapunktisk samspill mellom Lindström på sin Fender og Per ‘Texas’ Johansson på klarinett. Og hvem kan høre på klarinett og gitar i en kontrapunktisk leik uten å tenke på Jimmy Giuffre og Jim Hall? Dette er det samme, men allikevel så forskjellig.

En sekvens får meg til å tenke på ‘rockabilly’ mens jeg lytter. I løpet av ‘the proceedings‘ videre denne kvelden leverer Äleklint noen trombonesoli som svir i ørene. Det er noe med dette — av noen — forhatte instrumentet i hendene til mestre som Mats Äleklint, som gjør at man gjenoppdager hvor fascinerende det kan være.

Per ‘Texas’ Johansson

Per ‘Texas’ Johansson kan — som nå, med langt hår — ha visse likheter med salige Frank Zappa. Jeg ler for meg selv når det i musikken er lagt inn noen svært så frekke overganger, som kan minne om Zappas velkjente brå, nesten ‘mal á propos’-overganger.

Det andre settet avsluttes med ei ny låt, benevnt som «The Prom», før det hele avsluttes med et ekstranummer som heller ikke er på plata — Lindström forteller meg etterpå at det heter «Rockin’ Rhythm Scim». Denne siste gir meg klare assosiasjoner til det som noen hevder har sitt utgangspunkt i omgang med vaskebrettet! Til skiffle beat.

Som nevnt er det som gjør dette til slik en vidunderlig smakende lapskaus av så mangesidig musikk at den framføres av eminente musikere. Jeg kunne nevne alle sju og deres forskjellige bidrag, men det ville gjøre denne anmeldelsen enda lengre. Men la meg avsutningsvis si at storheten ligger i to forhold som knytter disse sju musikere sammen.

For det første er det fellesskapet i kollektivet. Hvordan de ‘spiller hverandre gode’ som et kollektiv, som det heter i trenerfilosofien til den tidligere filolog og Rosenborg-trener, Nils Arne Eggen. Og en viktig ingrediens i dette er ikke bare at de har en felles forståelse av musikken og er samstemte. Minst like viktig er det at de trives sammen, at de trives med å skape musikk sammen — eller å spille hverandre gode.

For det andre vil jeg framheve Lindströms arrangementer. Spesielt i dette ligger integrasjonen og samspillet mellom flere instrumenter i musikkens buk og nedre regioner. Kullhammars barytonsaksofon, Zetterbergs el-bass og kontrabass, Nordenströms bassale linjer på B3-en, Johanssons bass- og kontrabassklarinett. Dette kan bli overfyllt, men her er det ingen trengsel. Tvert i mot er det en deilig samklang som løfter musikken og skaper helt nye rom i den. Og sammen med Zetterberg, generer Agnas en framdrift og et driv i musikken som er så deilig ‘musikalsk’, som om trommene hans synger.

Om jeg skal være like frekk og freidig som bandet, kan jeg henvise til anmelderklisjeen om at denne konserten skulle — av hensyn til folkehelsen — vært gitt på blå resept til befolkningen i hele Norden. Men her gjelder klisjeen til fulle. Fordi: Som det heter i ordtaket, en god latter forlenger livet, og du ler godt og lenge, med denne musikken. Denne musikken er ikke bare livsforlengende, den er livsbejaende!

Og her på slutten var det at det slo meg. Slagordet fra butikkjeden Rema er ikke fullstendig. Det enkle er ofte det beste, men kun når det skapes av de fremste!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio

Mats Äleklint

Torbjörn Zetterberg

Jesper Nordenström

Jonas Kullhammar

Konrad Agnas

Johan Lindström