Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Det er gang i den i København

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 11. JULI 2018: Så var salt-peanuts.eus medarbeider igjen «på skinnene», etter noen dager med hektisk jobbing på JazzCup, som har presentert noen strålende konserter, med de to høydepunktene, norske Come Shine og det skandinaviske samarbeidet mellom saksofonistene Bernt Rosengren og Knut Riisnæs.

Men i og med at det er undertegnede som har booket programmet på JazzCup, så sømmer det seg dårlig at jeg også skulle anmelde de 18 konsertene vi arrangerer under denne festivalen.

Men i går hadde jeg fri, for å kunne sykle rundt i byen for å få med meg andre konserter. Men også denne ettermiddagen måtte man starte i JazzCup, med pianisten Jacob Christoffersen i trio med bassisten Thomas Fonnesbæk og trommeslageren Zoltan Csörsz. En strålende konsert, men mer detaljrikt enn det, kan jeg nok ikke gå i omtalen.

Deretter bar det ned på Cava Bar nede ved en av kanalene, hvor den danske pianisten Mikkel Mark spilte sammen med bassisten Anders «AC» Christensen og trommeslageren Kresten Osgood. Trioen kom i fjor ut med to innspillinger på samme tid, «Healing» og «Touching», begge med positive anmeldelser på salt-peanuts.eu. Fra før vet vi jo at Osgood er en svært avslappet person i forhold til konsertsituasjonen, og sammen med Mark og «AC» ble det kanskje i løseste laget. De spilte et par låter, så vandret Osgood litt rundt i rommet og snakket med kolleger, før vi fikk en låt til. Deretter vandret de igjen litt rundt, før de bestemte seg for hva de skulle spille. Uvant, men sjarmerende.

Mikkel Mark er en pianist som ikke spiller altfor ofte ute i København. Han har en tilnærming til pianospillet som ligger tett opptil Bill Evans og hans melankolske stil, men i Marks utgave mer oppdatert til 2018. Han er en glitrende god pianist, og med tonefølge av «AC» og Osgood, ble det en hyggelig og interessant time.

Så var det gjennom byen på «det sorte lyn» og opp på Nørrebro for å høre et solosett med den tyske pianisten (nå Københavnboende) Joanna Borchert (hovedbildet) i Lieraturhaus. Ikke overvettes mye mennesker, men en strålende konsert, hvor Borchert alternerer mellom noe som kunne vært gjort av Cecil Taylor eller andre mer frittgående pianister, og Carol King (!). Umulig, tenker du kanskje, men nei. Borchart utforsker pianoet med pinner stikkende opp av strengene, litt elektronikk og fri improvisasjon i ene øyeblikket, for så å spille egne singer/songwriter-låter som ligger i en helt annen avdeling enn det eksperimentelle i neste.

Borchart kjenner kanskje noen fra bandet Scheweiss und Rosenroot, som gjorde en viss furore for noen år siden, men de senere årene har hun gått mer og mer inn i det eksperimentelle musikkmiljøet i Berlin, og blitt en av de mer spennende utøverne. Og nå er hun tilbake i København, hvor hun studerte for en del år siden, og det er vi som bor her, glade for.

Deretter var det en tur innom JazzCup igjen, for å få med starten på konserten med saksofonisten Gabor Bolla. Han spilte her også i fjor, og vi gledet oss til gjenhøret med denne kvartetten med den ungarske saksofonisten Robert Lakatos. Men så hadde Lakatos blitt syk, og danske Ben Besiakov steppet inn på relativt kort varsel. På bass traff vi en av festivalens travleste musikere, den svenske bassisten Daniel Franck, og på trommer hadde de fått med amerikanske Gerard Cleaver som vikar. Jeg antyder kun at det var en flott konsert i Coltrane-land, så får leserne sjekke han ut neste gang han er i nærheten.

Så avsluttet vi kvelden i Chrstianshavn Beboerhus, og norsk/svenske Gard Nilssen Acoustic Unity. En trio bestående av Gard Nilssen på trommer, Petter Eldh på bass og André Roligheten på tenor- og sopransaksofon.

Egentlig skulle konserten starte klokken 22:00, men så var det dette med fotball-VM med ekstraomganger etc., som ble vist på storskjerm på scenen, så Nilssen gjorde nok rett i å ikke komme med fjernkontrollen og slå av, da man startet ekstraomgangene og det sto 1-1 mellom Kroatia og England.

Men konsert ble det, selv om den ble forsinket. Og de som holdt ut, fikk mer enn lønn for ventetiden. For de tre «fyrte den riktig af», som det heter her i landet, den timen konserten varte. Vi fikk låter fra deres seneste plate, «Live in Europe» (anmeldelse av platen kan leses HER http://salt-peanuts.eu/record/gard-nilssens-acoustic-unity-2/) med en energi og trøkk som overgikk det de overbetalte fotballspillerne på storskjermen presterte. André Roligheten var helt framme på tuppa hele veien, og raste av gårde som om det gjaldt livet. Eldh var nok et fyrverkeri med bassen og med komplett overblikk over det hele, smilte Gard Nilssen seg gjennom settet, som virket som 20 minutter og ikke en time. Kanskje det tøffeste settet jeg har hørt med de tre noen gang.

Så var planen at man skulle få med siste sett nede på 5e, men på grunn av fotballkampen, var settet godt i gang da Nilssen & Co. Avsluttet på Christianshavn, så da var det bare å «pella seg hjem» og få den skjønnhetssøvnen som blir mer og mer påkrevet for hver dag som går.

Men vi er igjen tilbake i morgen, for nå er det kun en kort vakt i JazzCup tilbake!

Tekst og foto: Jan Granlie


Mikkel Mark Trio


Gabor Bolla i JazzCup


Innsiden av Johanna Borcharts piano


Gard Nilssen Acoustic Unity