Konserter

Det er ikke bare Barre!

BLOW OUT! FESTIVAL 2019, DEICHMANS BIBLIOTEK GRÜNERLØKKA, OSLO, FREDAG 16. AUGUST 2019: Det er lenge siden Kong Christian V – eller Christian Kvint — solgte Nedre Foss-området ved Akerselva, på det som nå er Oslos østkant, til sin egen myntmester.  Altså til Friedrich Grüner. Den gangen, i 1671, for ganske nøyaktig 348 år siden, gikk laksen helt opp til Nedre Foss. Og laksen var jo naturligvis en viktig del av inntektsgrunnlaget for grunneierne langs elva, helt opp hit.

Det er lenge siden alle disse glade laksene rekte opp og ned langsetter Akerselva. Også på det området som seinere fikk navnet Grünerløkka. Dette området fikk sitt navn etter den tidligere eieren, den kongelige myntmesteren. Men det er også svært lenge siden 1861, den gangen da grosserer Th. Meyer kjøpte opp store deler av dette området, og ikke bare la ut store deler av det, til boligbygging.

Han ga også ut gratis tomter til parkanlegg, kirker og skoler til kommunen. Han anla dessuten den gata som fortsatt bærer hans navn, gata som gikk rett nordover på den tomta han kjøpte, og som med det bandt den nye bydelen sammen med de store, åpne områdene i Aker, nord om byen Kristiania.

Dagens lokasjon for våre aktiviteter, dit vi nå søker, er Schous plass. Dette er i dag en selvfølgelig del av Grünerløkka. Men det var ikke alltid slik. Den nye plassen til Christian Schous lå jo fra først av på det åkerområdet som Schous-familien eide på utsiden av bygrensen til det gamle Christiania.

Dette var et større forretningsområde som på begynnelsen av 1800-tallet var dekket av pakkhus og iskjellere. Her lagret Schou-familien økonomiske verdier. Det var hit, til dette området, familiens store sønn Christian Schou, flyttet det nye bryggeriet, det store bryggeriet som fra 1873 bar hans navn. Christian Schou bygde, og flyttet inn i flunkende nye lokaler på sin families gamle eiendom, her øst av Akerselva. De nye bygningene på denne familietomta, ble ferdigstilt i 1873 og skapte det vi i dag kjenner som Schous bryggeri.

Etter flyttinga til den nye tomta la bryggerieier Schou ut den nordre delen av denne store tomta som nå var blitt bryggeriets nye plassering, til en åpen plass som skulle være tilgjengelig for publikum. En plass som de neste tretti årene så ble opparbeidet som parkanlegg, og der den nye bibliotekbygningen på Grünerløkka Fernanda Nissen drømte om, sto ferdig i 1914.

Men strengt tatt lå jo ikke øl-bryggeren Schous sin plass på Grünerløkka! Ettersom Torshovbekken var den vestre grensa for familien Schou, lå det som ble  Schous plass øst for denne bekken. Men da falt jo bekken strengt tatt også utenfor området som etter hvert ble betegnet som Grünerløkka. Schous Plass lå innenfor et område som på eldre kart er betegnet som «Nedre Dæleneng», på østsiden av Grünerløkka.

Fra Thorvald Meyers område vokste Grünerløkka raskt fram som en ny type bydel i det utvidede Kristiania, en bydel som ble preget av helt nye tanker om byutvikling og tilrettelegging av byområdene for allmuen. Her ble det lagt særlig vekt på grønne lunger, og altså ikke minst på templer dedikert til åndelig utvikling, nå enten det var kirker, skoler eller bibliotek.

Grovt sett kanr området Grünerløkka – det gamle «Grønnløkka» – beskrives som en kvint. Grünerløkka lå mellom løpet der Torshovbekken gikk i øst til Akerselva i vest, mellom Sannergata i nord og Nybrua i sør. Forholdet mellom Grünerløkkas lengde fra sør til nord og dets største bredde mellom Torshovbekken og Akerselva, er ikke langt fra forholdet 3:2.

Men dette er jo et forhold vi kjenner igjen. Det er samme forholdet som mellom bølgelengdene til de to tonene i en perfekt kvint. Det vil si fra en renstemt C til en renstemt G. Bølgelengden for G-tonen er akkurat 2/3 av bølgelengden til den renstemte C-tonen.

Men den skalaen vi bruker til daglig og synger etter er jo temperert. Den er ikke renstemt. I den tempererte skalaen vi bruker til daglig er forholdet mellom grunntonen og kvinten noe mindre enn 3:2. Akkurat som det er det på Grünerløkka! Grünerløkka er dermed i seg selv en temperert kvint. Og med det bærer jo fortsatt Grünerløkka — i sin egen struktur — et temperert minne som sin siste royale eier, Christian V, nesten 350 år seinere.

Slike tanker kan en gjøre seg på en helt alminnelig fredag i uke 33, i det Herrens år 2019, på vei til ett av disse åndens templer, til dette huset der Zevs ni døtre råder grunnen. De historiske linjene som er trukket her, gleder åpenbart Euterpe og Thalias søster Clio, eller Κλειώ. Clio — historiefortellingens muse — ses ofte med laurbærkrans på hodet, og bok og penn i hendene. Hennes navn spiller på «κλέω» – kleo – som kan oversettes med ‘å gjenfortelle’ eller ‘å feire’. Akkurat som vi feirer og gjenforteller aktivitetene under Blow Out! Festival 2019 i dette templet på Schous Plass.

Til første post på programmet denne tredje dagen, setter vi oss ned, både Euterpe, Clio og jeg. Audun Vinger har en snau halvtimes prat om livet og musikken med Barre Phillips. Om det å vokse opp med musikk i San Francisco, om hans flytting, først til New York tidlig på 1960-tallet, og så til Europa mot slutten av tiåret.

Vi blir fortalt at den første skiva han slapp – solo bass-skiva «Journal Violone», som for øvrig også er utgitt som «Unaccompanied Barre» – ble nærmest til ved en tilfeldighet. I det minste som en helt uintendert plate.

Vi fikk også følgende dype vurdering av Phillips som svar på Vingers spørsmål om han noen sinne vurderte å flytte tilbake til New York i løpet av de femti årene han nå har residert i Europa og Frankrike:

– I didn’t leave New York. I stayed in Europe. That’s not the same thing, you know!

Etter at han på 1970-tallet innså at presentasjon av jazz i bunn og grunn var et produkt, mens improvisasjon og dens framstilling er en prosess, bestemte han seg.

– Jeg vil ikke være en jazzmusiker, jeg vil være en improviserende musiker.

Etter denne samtalen er det tid for første musikalske post på programmet. Den norske trommeslageren Dag Magnus Narvesen er for tiden bosatt i Berlin og er blitt en sentral del av det vitale improvisasjonsmiljøet i byen. De siste årene har han samarbeidet bl.a. med Alexander von Schlippenbach. Denne duoen slapp i fjor plata «Interweaving».

Og nå skulle vi få oppleve duoen her. Thalia – komediens muse – gledet seg. Hun visste jo, etter å ha hørt Schlippenbach mange ganger hvor viktig Thelonious Monk og hans humor, er for den tyske mesteren. Dansens muse, Terpsikore, gledet seg ytterligere, for henne er det lett å se for seg Monks mange små danserunder rundt pianoet, hver gang man lytter til Alex Schlippenbach.

For det er nesten så man kan høre – og synge med – hvilken Monk-låt Schlippenbach har i hodet mens han spiller, uansett hvor langt ute — tonalt, rytmisk eller formatisk — han er. Ekspresjonistisk, nyklassisk orientert. Uansett hvor han er i landskapet har Schlippenbach full kontroll. Han spiller ball med Narvesen, samtidig som han har klare ideer om hvor han vil.

Venstrehanda strider, mens høyrehanda spiller en motrytme. Narvesen er villig med på det meste, og legger noen pasninger selv. Av og til med skru og vinkling, men perfekt plassert.

Kveldens høydepunkt – uten noen som helst forkleinelse for de andre bidragene – blir allikevel andre settet. For andre gang skal vi få oppleve Barre Phillips solo, aleine med sin bass. Vi hadde en fantastisk opplevelse i Smeltehytta på Kongsberg under årets Kongsberg jazzfestival. Og nå skulle vi få oppleve ham igjen.

Det blir en drøy halvtime i himmelen. Det blir musikk som ikke bare bør skrives ut på lege-resept – rød, blå, svart eller grønn, det spiller ingen rolle – bare få det ut. Det er også musikk som bør gis som vaksine til hele befolkningen mot både blåmandager, askeonsdager og alle andre dårlige dager. Dette er ikke bare stort, det er episk. Jeg aner at Kalliope gleder seg, denne musen for den episke diktning.

«The Good, the Bad and the Ugly» sier Phillips, og leker med vårt minne om Sergio Leones klassiske spaghetti-western. Med uforlignelige Ennio Morricone som filmmusikant. Han leker med oss, han flørter med oss, han smiler og vi elsker det. Men dette er ikke tull og tøys, dette er blodig alvor. Dette er seriøst. Han utfordrer oss og vi lar oss rive med. Hvor ble denne tiden av? Den sitter etterpå som et varmende minne inne i hjernens kriker og kroker, der musenes mor Mnemosyne regjerer.

Etter en pause er det i gang igjen. Denne gangen med Nils Økland, for anledningen på to hardingfeler og ei flatfele, og Sigbjørn Apeland på harmonium, «salmesykkel» eller «trøorgel» (hovedbildet). Disse to ringrevene er jeg overbevist om kan skape emosjonelt sterk musikk, selv med de aller enkleste hjelpemidler.

En kombinasjon av en gravsalme fra Sveio og Bjørnar Andresens «Preaching» ble en kraftfull og sterk reise. «Preaching» var første- og sistesporet på LP-en som den unge Nils Økland gjorde med Andresen i 1985. Plata ble i hovedsak innspilt i Rainbow, i det den gangen nye studioet på Grünerløkka, og dermed ikke så langt fra der vi nå er, 34 år seinere.

Kvelden avsluttes med en kvintett sammensatt for anledningen. De har alle spilt med de øvrige i ymse konstellasjoner, men ikke samlet slik som i dag. ­­Kalle Moberg på akkordeon, Niklas Barnö på trompet, Elsa Bergman på bass, Paal Nilssen-Love på trommer. Og selvfølgelig en ung danske på altsaksofon og fløyte, Julie Kjær.

Dette blir en overveldende opplevelse. Kalle Moberg – som nå er permanent lokalisert i Oslo etter flere år i utlendighet – er i løpet av kort tid blitt en sterk stemme i det norske – og internasjonale – miljøet av frittgående høner og haner utøver sitt metier. Det er slående å se den ikke bare nærmest intuitive, men også instantane, kommunikasjonen mellom Moberg og Nilssen-Love.

Bergman er en bassist som har gledet oss i mange sammenhenger, men kanskje ikke minst i Anna Högbergs Attack. Her slår hun solide røtter i den kollektive musikken som skapes på scenen. Niklas Barnö er også et velkjent navn, kanskje ikke minst i det smått legendariske bandet Kege Snö, med avdøde Roland Keijser på saksofoner. Han og Julie Kjær smelter sammen som én stemme i det hele og drar noen linjer som vi svært gjerne vil høre igjen.

Og bak, med kraft, tyngde, en sterk musikalsk forståelse og vilje, og store ører, sitter Paal Nilssen-Love. Han gir retningslinjer og peker. Han kan også gi et irettesettende signal når det trengs. Det blir i det hele en brautende sterk og til tider teppe-bombende seanse. En seanse som gir oss ikke bare kontakt med Euterpe igjen, men også med hennes to søstre, tragediens Melpomene og hymnens Polyhymnia.

Da det mot slutten nesten er så vi ante «’Round Midnight» inne i lydbildet, lurende som gjedda i sivet, tar vi kvelden for å kunne ha litt krefter igjen til siste kveld med gjengen – for i år!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Jönsson


Alexander von Schlippenbach


Barre Phillips


Julie Kjær, Niklas Barnö, Kalle Moberg, Elsa Bergman, Paal Nilssen-Love