Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Det Seimske Helsinki

KAMPENJAZZ, OSLO, SØNDAG 7. JANUAR 2018: For en tid tilbake bodde saksofonisten Trygve Seim i perioder i arbeidsleiligheten til foreningen Suomen Säveltäjät/Finlands Tonsättare — i Helsingfors. Han forteller at ved hans opphold i leiligheten fungerte ikke tilgangen til internett.

Selv etter mange ganger å ha opplyst foreningen om problemet, ble feilen ikke rettet. Han forteller videre at det var,
— derfor jeg fikk skrevet mange låter.

Det er dermed en stor mulighet for at åpningen for alternativ tidsbruk den manglende tilgangen til internett førte til, skapte muligheten for det kompositoriske arbeidet vi nå kunne nyte. At de ledige stunder dette skapte i Seims hverdag åpnet for å skape en samling låter — til prosjektet og bandet Helsinki Songs. Det ledet til en syklus av låter som vi denne søndags-kvelden i jazzklubben Kampenjazz var heldige nok til å få høre.

Da det samme bandet spilte under Oslo jazzfestival i 2015 var det med svært positive tilbakemeldinger. Seim uttalte den gangen at «etter hvert [som vi spilte den flere ganger] lød [hans musikk] så finsk at navnet Helsinki Songs ga seg selv som bandets navn».

Etter i en årrekke å ha spilt med finske musikere — Seim spilte som kjent i Edward Vesalas band allerede i 1996 — har han videre sagt at Finland er hans andre musikalske hjemland. Noe som også er understreket av hans samspill med Sinikka Langeland innenfor den samme kulturkretsen, kretsen som ble formidlet gjennom den finske innvandringen til grensetraktene mellom Sverige og Norge på 1500- og 1600-tallet.

Men nå var det tid: Etter godt over to år skulle vi endelig få høre Helsinki-musikken igjen i Oslo. Denne gangen skulle det være som en slags generalprøve, ettersom Trygve Seim og hans medmusikanter skulle i Rainbow Studio den påfølgende uka for å sluttføre opptakene til ei ECM-skive med bandet. Nå vendte de endelig tilbake til Oslo med Helsinki Songs etter å ha spilt materialet bl.a. i Tyskland sommeren 2017. Vi gledet oss, og ble overhodet ikke skuffet.

Kvartetten Helsinki Songs består av norske Mats Eilertsen på bass, estiske Kristian Randalu på klaver og finske Markku Ounaskari på trommer, ved siden av Seim på tenor- og sopran-saksofon. Og låtene er altså alle komponert av Trygve Seim.

Det ble en helstøpt konsert denne kvelden i den gamle metodist-kjerka i Gamle Oslo. Vi tilbragte over to timer i et musikalsk landskap som er særegent, men som også er solid forankret i den nord-europeiske og kammermusikalske modaljazz-tradisjonen fra 1970-tallet og utover. Som for å understreke dette, utnytter bandet det særegne lokalets akustiske egenskaper til fulle ved å spille helt «tørt», uten noen PA-formidling.

Tett integrert i musikken fra Finland får vi også et gjenhør med toner som peker mot Seims enda mer østlige orientering. Han har utviklet en tone i hornet som til tider kan minne om orientalske oboer, med toneganger vi ellers forbinder med tradisjoner fra områdene i og rundt Midt-Østen.

Bandet starter med ei låt med navnet «Song for her». Jeg har hørt denne låta før i en åpenbar sommerinnpakning, men i kveld får den overraskende nok en nesten sakral julestemning over seg. Kan det være lokalet som gjør det?

Trygve Seim og Kristian Randalu trekker deretter opp en introduserende improvisasjon som leder inn i «Sørgemarsj». Her kommer Seims orientalske sider klart fram. Ikke minst da det slår meg at de melodiske linjene som han framfører her, bare kan betegnes som «Concierto de Aranjuez goes Arabic»!

Dette refererer — som salt peanuts* lesere meget vel vet — til Joaquin Rodrigos gitarkonsert fra 1939. Konserten ble særlig kjent i jazzmiljøet da Miles Davis og Gil Evans gjorde en versjon av andre-satsen på deres plate «Sketches of Spain». Musikken i konserten henter klare inspirasjoner fra de mauriske tradisjonene i Spania — tradisjonene som også la grunnlaget for mye av den moderne gitarlitteraturen. Og det mauriske elementet er jo i seg selv en sentral del av den arabiske musikk-tradisjonen.

Ei låt som i følge opplysninger fra Trygve Seim fortsatt er uten tittel, «Untitled 1», leder etter et vakkert samspill mellom Seim og Eilertsen, over i prosjektets tittellåt «Helsinki Song». Her viser Seim også fram sin tydelige påvirkning fra Jan Garbarek og den skandinaviske modaljazzen.

Låta som følger etter dette har drive — draiv — det er ei låt som er både røff & tøff. Låta viser seg å være en peker tilbake til kvartetten Airamero, som Trygve Seim var en del av tidlig på 1990-tallet. Vi kan beskrive låta som «Untitled 2», selv om noen vil kjenne den igjen fra Airamero-tiden som «Tvi Twin».

Etter at Trygve Seim beskriver for oss den finske bakgrunnen for musikken vi hører, drar bandet i gang en låt som har klare affiniteter til en skandinavisk folketonetradisjon, med sin tonale tvetydighet midt i mellom dur og moll. Det utvikler seg etter en fantastisk innledning av Kristian Randalu til et tema med basis E-moll som viser klare koplinger tilbake til barokk musikk. Låta viser seg å være «Embriks chaconne». Embrik er som mange kjenner til Seims eldste sønn.

Etter er en strålende piano-intro ender vi opp i ei låt av Seim som han har gitt tittelen «Randalucian Folk Song». Her viser Seim i sin solo sin tekniske facilitet og hvordan han har utviklet en teknikk for glissando på tenorsaksofonen.

«Randalucian Folk Song», med sin åpenbare mauriske henvisning, glir over i et nytt tema der Trygve Seim skifter over til sopransaksofon. Seim betegner for oss etterpå låta som «Untitled 3», men den har også vært kjent som «22. januar 2014». «Det er modal-spill så det holder», noterer jeg i blokka. Vakkert!

Klokka nærmer seg nå 22.00 da Kristian Randalu spiller en intro som svir i ørene. Det leder over i temaet fra Seims vakre låt til sin datter Sol, «Sol’s Song», som vi blant annet har hørt ham spille med Frode Haltli tidligere. Det leder over i ei blues-linje i E-dur som gir opplevelsen av at endeling, endelig blir det gospel i kjerka.

Dette temaet — «In Memory of Joe Cocker» — svinger hardt før Kristian Randalu angriper det på en svært så u-bluesaktig måte. Det er, noterer jeg meg som om Arnold Schönbergs studenter skulle spille blues. I starten er jeg svært usikker på hvor han vil, med det utvikler seg til et spill som kun kan karakteriseres som vidunderlig nyskapende. Seim fyller ut med et glissando-spill som er «just, plain beautiful».

Som avslutning og ekstranummer til denne konserten får vi låta «Beginning an Ending», ei låt vi kjenner igjen fra Seims ECM-skive «Sangam».

Den eneste måten det er mulig å avslutte på, er med spørsmålet: Hvor var jeg da Seim overbeviste til fulle om at de finske skoger fortsatt kan skape herlig, medrivende og nyskapende musikk? Svaret kan du tenke deg selv!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar