Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Det skinner på Kongsberg

KONGSBERGJAZZ DAG 1, ONSDAG 4. JULI 2018: Så er Kongsberg Jazzfestival i gang igjen. Været er som det «alltid» er på Kongsberg — varmt. Selv den mest dyfrosne sjel smelter der varmen fra oven møter varmen fra bunnen. Varmen fra sola som henger der oppe på en himmel blåere enn det blåeste fjell, stanger i samme stund med varmen som stiger opp fra svart asfalt og varm betong.

Første punkt på dagsordenen i dag er åpningstalen til kulturminister Trine Skei Grande. En tale like rund og uforpliktende som en av de mange ballene som i disse dager blir forsøkt skrudd i «det lengste hjørnet» hjemme hos den store bjørnen Ivan. Talen var klinisk rein for kulturpolitiske signaler, og dessuten utstyrt med et par dårlige vitser.

Vi merket oss i tillegg til nok en gang å glede oss over de unges bidrag i paradeorkesteret. Som nå har vært tilfelle i en årrekke var det også i år trompeteren Kåre Nymark jr. og hans samarbeidspartnere i bandet Gumbo som hadde forestått veiledning og innøving. Og nok en gang har de altså gjort en fremragende jobb.

Jeg ble under åpningssermonien stående like ved to uniformerte politimenn åpningsarrangementet. Begge med tjenestevåpen i beltet. Det var ikke med særlig gode følelser jeg sto der med skarpt bevæpnet politi rett ved siden av meg. Kjære politimester Christine Fossen i politidistriktet Sør-Øst: Var dette virkelig nødvendig?

Etter dette var det å storme ned til Krona, dette monsteret av en bygning som så godt som har knekt Kongsberg kommunes økonomiske rygg. For der nede — i bygningens buk — var det nå tid for årets åpningskonsert.

Marius Neset med London Sinfonietta. Da Marius Neset fikk Kongsberg-festivalens store musikerpris i fjor gikk han umiddelbart i gang med å skrive på et større verk til denne konserten. Som på plata «Snowmelt» fra 2016, ville han også denne gangen samarbeide med ensemblet London Sinfonietta.

Jeg skal umiddelbart innrømme at «(kjent jazzmusiker) with strings» er en sjanger jeg har litt problemer med. Grunnen er jo åpenbar. I ører og ryggmarg sitter inntrykkene etter en rekke plater fra 1950-tallet med søtladne og overlessede strykerarrangementer av jazzstandarder og hits fra de «siste store» Broadway-musikalene.

Men samtidig har jeg også hørt musikkverk der orkester og jazzgruppe blir brukt og utviklet til å skape en spennende helhet. Slik som samtidskomponisten Vinko Globokar gjorde i forbindelse med verket «Hallo, do you hear me?», skrevet til den europeiske kringkastingsunionen, EBU, for orkester, kor og jazzkvintett.

Så jeg tok med meg mine åpne ører og satte meg ned og lyttet til det som minnet meg om de fantastiske håndmalte bildene i J. J. Audubons «The Birds of America». Fra før vet vi at Neset er fascinert av fugler, en av hans plater heter da også «Birds». Og som med Olivier Messiaen kan det være på sin plass med et våkent øre for fuglekvitter i musikken.

Det er et timelangt verk Neset presenterer oss for. Det er filmatisk tegnet, med en fargemessig bred palett, og ja, med plenty av fuglesang. Det ble så mye at man nesten måtte ha et encyklopedisk kjennskap til fuglesang for å henge med i svingene.

Til tider var verket ambisiøst. Kanskje i overkant for ambisiøst. Noen sekvenser satte meg tilbake til tidligere nevnte plater fra 1950-tallet. Men det var også mange (neo-)impresjonistiske perler, små naturbeskrivelser som genererte bilder av brede naturlandskap i filmen som snurret i hodet mitt. Lady Godiva rir gjennom et landskap, der morgendisen svever lavt over gresset.

Vi ble ikke presentert for noe navn på Nesets verk, men inspirert av all fuglesangen noterte jeg meg «Fantasia sobre los pájaros» — en fantasi over sangfuglene. Hvorfor det ble spansk, vet jeg ikke. Kan det ha vært et element av spanske musikktradisjoner som akkurat da lå i musikken?

De mest spennende partiene var der hvor kvartetten bak Marius Neset, med Ivo Neame (p), Jim Hart (vib, mar, perk), Petter Eldh (b) og Anton Eger (dr) fikk lov å utfolde seg. De fire leverte sterke solobidrag underveis. Som også sjefen sjøl gjorde. Og også kammerorkesteret London Sinfonietta under ledelse av Geoffrey Patterson. Som ekstranummer fikk vi låta «Math of Mars», som jo akkurat er fra plata «Birds».

Vi stormet videre til Christians Kjeller, der det etter hvert velkjente soul-bandet Rohey skulle spille. Vi kom dit i god tid før konserten og merket oss at publikum allerede var i godt festhumør. Ville bandet virkelig greie å engasjere dette publikummet? Og joda, det gjorde de til gangs. Enhver konsert med vokalisten Rohey Taalah og hennes medarbeidere er jo i seg selv en fest, og det ble det til gagns denne ettermiddagen, over en deilig langstidsstekt entrecôte.

Vi svingte innom Energimølla for å høre (enda en) genierklært yngling. 18-åringen Tom Ibarra ble nylig utpekt av LetterOne Rising Star Jazz Award som Europas mest lovende jazzartist. Jeg innrømmer at jeg alltid er skeptisk til slike utnevnelser, og misunner ingen yngling å få dette stemplet på seg tidlig i karrieren. Det kan bli en tung bør å bære seinere i livet.

Men joda, Ibarra er et teknisk vidunder, dyktig og evnerik. Men jeg hørte lite dybde i musikken. Det låt som Pat Metheny på slutten av 1970-tallet på en dårlig dag, uten noe som helst mer. Hvor var Tom Ibarra i dette? Jeg hørte ham i hvert fall ikke, i dette rabalderet av gammeldags funk-jazzrock.

Da ble det helt andre boller, da vi til slutt vandret ned i Grand-kjelleren. Der var det tid for å høre Hanna Paulsbergs tributt til Dexter Gordon. Hun hadde med seg Jørn Øien på piano, Trygve W. Fiske på bass og Hans Hulbækmo på trommer.

Her kommer den ene låta vi forbinder med Long Tall Dexter etter den andre, og det fra en kvartett som deler en pasjon for denne musikken. Det var nesten så jeg kunne høre den lett raspende stemmen til LTD, med hans amerikansk-danske vendinger.

I siste halvdel av 1950-tallet var det i New York et komp som av og til ble benevnt som «The Rhythm Section». Det var ingen andre bop-komp som betydde noe i 1956, 57 og 58, enn det med Red Garland på piano, Paul Chambers på bass og Philly Joe Jones på trommer.

Nå har dette kompet vært historie i over femti år, men jamen i meg tror jeg vi fikk høre en slags gjenfødelse i Grand-kjelleren denne kvelden. I Molde snakket man i «gamle dager» om danske-kompet, med Kenny Drew, Alex Riel og NHØP. Her kan vi virkelig snakke om norskekompet, om ikke bare kort, «Kompet» med stor K.

Sist jeg hørte Jørn Øien var i Petter Wettres Michael Brecker-tributt. Han fortsatte nå der han slapp den gangen. Trygve Fiske spilte så stilsikkert og deilig vakkert at det var en fryd.

Men, den som virkelig tok hele kaka, og ikke bare spiste den, nei, han slukte den, det var fjellgeita fra Tolga, Hans Hulbækmo. Jeg sier som Yoda; «the Force of Philly Joe is strong in this one!». Hulbækmo og Fiske stilte også tidsriktig i mørke dresser, hvite skjorter og — helt korrekt — svarte, smale slips. Herlig.

Men sjefen for tributten, Hanna Paulsberg, var den som sto igjen som kongen — eller kanskje dronninga? — på haugen. For et spill, for en fornyelse av arven etter Dexter Gordon. Her er det bare å hive seg på, neste gang prosjektet er i din nærhet.

Og kjære Hanna, vær så snill, få et live-opptak av dette prosjektet ut på ei plate!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Ron Jansen / Kongsberg jazzfestival

Skriv et svar