Konserter

Det varmer i Umeå-jazzen!

UMEÅ JAZZ FESTIVAL 2016 – DAG 2, FREDAG 28. OKTOBER 2016: Slagordet for årets jazzfestival er «Jazzvärme», og slik føles det akkurat nå.

Da vi planla reisen hit til det nordlige länet Västerbotten i Sverige, sørget vi for å ta med oss långa underbyxor og tjock ulltröja. Vi befinner oss jo tross alt på godt og vel 63º nord, med om lag 40 mil til Jokkmokk og polarsirkelen. På den annen side befinner vi oss også på bredden av et stort grunt innlandshav, Bottenviken og Kvarken.

Men som de norske fjellvettsreglene tilsier – lytt til erfarne fjellfolk! Det har vi gjort, og dermed dratt med oss unødvendige mengder med klær. Vi har ikke hatt bruk for å kle på oss mer enn det aller nødvendigste så langt.

Etter en rolig fredag var det etter hvert tid for å høre på musikken som sto på dagens program – eller i det minste et utvalg av den. Vi starter i den store konsertsalen Idun i Umeå Folkets Hus. Når du kommer inn i denne, skjønner du reaksjonen til Dr Whos gjester i hans tidsmaskin TARDIS i BBCs vidunderlige sci-fi-serie om tidsherren uten navn og som kun er kjent som «the Doctor». «I am the Doctor!», og alle svarer «Dr. Who?». Når besøkende entrer TARDIS gjennom inngangsdøra, ser de seg rundt og går forferdet baklengs ut igjen for å studere utsiden. «Bigger on the inside … than on the outside?», spør de, og doktoren svarer henslengt – totalt uinteressert – at «yes», det er den.

Ankommer du Umeå Folkets Hus, går inn, og entrer Idunsalen, får du behov for å gjøre det samme, gå ut igjen, studere fasaden, og spørre «Mye større på innsiden?». Riktignok er ikke Folkets Hus «dimensjonalt transcendent» som TARDIS er. Men de som i 1986 satte opp Folkets Hus har altså greid det.

På scenen står og sitter NorrlandsOperans Symfoniorkester. I kveld skal vi få oppleve en premiere hvor musikken til Mats/Morgan Band presenteres i en helt ny tapping. Bandet, med Mats Öberg på keyboards og harmonika, Morgan Ågren på trommer, Andreas Westman på bass og Stefan Jernståhl på keyboards, og lydmanipulerende elektronikk, er umulig å klassifisere med noe annet enn den tomme betegnelsen fusion, her er det alt og ingenting. Jazz, electronika, dance, impro, techno, rock, noise, samtidsmusikk? Ja, … og nei.

Men en ting kjennetegner alltid Mats/Morgan Band, det er en klar affinitet til Frank Zappa og hans musikkfilosofi. Så når amerikanske Tom Trapp får i oppdrag å arrangere M/M Bands musikk for NorrlandsOperans Symfoniorkester, forventer vi også å høre noe annet enn jazzmusikk med strykere, hvor orkesteret i tradisjonell Hollywood-fasong brukes til å legge på tjukke lag med søtt syltetøy.

Vi venter også spent på om Zappas eksegeser ut i symfoniorkester-land vil bli gjenspeilt. La det være sagt med en gang, alle forventninger blir gjort til skamme! Fullstendig til skamme.

For dette overgår forventningene tifold. Trapps arrangementer er helt nye innganger til musikken, med arrangementer som bruker orkesteret som et uavhengig – eller retter flere uavhengige – instrument. Det handler ikke om å bruke orkesteret til å legge på noen ekstra kruseduller her og der, men til å reformulere og nyuttrykke musikken for å vise helt nye sider av den.

Her settes fiolin-seksjonen opp mot cello- og kontrabassavdelingen, treblås mot messing, og det utfoldes et veritabelt drama over musikken til M/M Band. Sjelden ser du bratsj-seksjonen bli brukt så intenst som her. Morgan Åbergs trommespill er heftig dynamisk og deltakende, og bidrar sterkt til å forme den lydpalletten som uttrykkes fra scenen. Mats Öbergs karakteriststiske linjer på munnspill og el-piano blir brukt anti-fonisk som en drivende kraft som trekker orkesteret med seg.

Om noe kritisk skal sies, må det være at det blir litt lite M/M Band – til tider blir det nesten litt for langt for tilhørerne fra dette nye lyduniverset til det universet vi trodde vi kjente med M/M Band. På den annen side bidrar det til å sette oss utenfor våre egne forventninger, og i ettertid se, at nei, det var ikke så langt allikevel. Og joda, Zappa-referansene satt – som skudd i ost!

Hadde vi i salt peanuts* drevet med sporten å kaste terninger, ville femmerne og sekserne trillet. Men slikt gjør vi ikke … gjør vi vel?

Etter dette blir det utfordrende å gå over til et totalt annerledes uttrykk. Nede i JazzLabbet har Klas Nevrins Revoid Ensemble stilt seg opp. Med Klas Nevrin på elektronikk, synther og keys, Per Texas Johansson på klarinett og bassklarinett, Anna Lindal på fiolin, Eivind Lønning på trompet og pikkolotrompet, Audrey Chen på cello og vokal, Katt Hernandez på fiolin, Vilhelm Bromander på bass og Ricard Österstam på trommer.

Bandets navn er åpent for mange tolkninger, men selv foretrekker jeg den hvor revoid ses på som et verb. I og med atvoid er (den kosmiske) tomheten, kan jeg da fortolke det som å gjøre tom igjen, eller uttømmende. Dette beskrives også musikken ganske godt, synes jeg. Gjennom sammenflettinger av komponerte «øyer» og «bakgrunnstepper» med improvisasjoner, utforskes ikke bare samvirket mellom Nevrins elektronisk genererte lyder og tilsvar til det utvidede, akustiske uttrykket hos de øvrige musikerne, men også mikrotonalitetens betydning i å forme stemninger og lydbilder i et samlet ensemble-uttrykk.

Audrey Chens fascinerende vokalprestasjoner er en nytelse, og aldri har jeg hørt dem komme så til sin rett som i dette ensemblet. Konserten i Umeå var avslutningen av en dansk-svensk turne hvor de også har sluppet ei plate. I følge Nevrin er plata på vei til salt peanuts* – følge med og den vil etter hvert dukke opp på disse sider.

Sjekk ut dette bandet, sier jeg bare!

Vi vandrer over i det vanskelige lokalet Äpplet i Folkets Hus, med lavt tak og stor åpen bar, er det lite egnet til intime jazzkonserter. I dag har man booket to band i dette lokalet, og først ute er Magnus Öströms Parachute-kvartett. Groovebasert, rocka, dansabel musikk. Men i den stemningen jeg er på dette tidspunktet på kvelden, får jeg ikke kontakt med musikken. Det blir for meg for utenpå, for konstruert.

Etter en nødvendig pause er jeg tilbake i StudioJazz for å få med meg deler av konserten med Mathias Eicks Midwest-kvintett. Med Torstein Lofthus på trommer, Audun Erlien på el-bass, Erlend Slettevoll på klaver, Håkon Aase på fiolin og sjefen Eick på trompet. Til en fullsatt og entusiastisk sal, foredro Eick et al. musikk hentet fra begge ECM-platene – «Midwest» og «The Door».

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt Mathias Eick spille denne musikken, men jeg har aldri før hørt musikken så tett og levende som denne kvelden. Tilførselen av telemarkingen på fiolin har bidratt til å løfte dynamikken i musikken. Lofthus spiller jazztrommer så det holder, med driv og dynamikk. Erlend Slettevoll er alltid en nytelse å lytte til, så også i kveld. Om noe skulle jeg ønske meg mer av hans pianomagi. Audun Erlien bidrar på el-bass med et svingende, groovende fundament.

Sjefen sjøl er utmerket, med den spesielle tørre tonen han har i hornet. Eick bruker ikke de store faktene og gestene i sine improvisasjoner – det er alt jordnært og – kanskje litt for – forsiktig. Men det kler musikken – som alt har en veldig personlig betydning for Eick, som nå han kaller en av sine komposisjoner «Hem» etter hjemstedet på Re utenfor Tønsberg der han vokste opp. Dette er vakker hjemstavnsdiktning.

Tilbake i Äpplet, er Hedvig Mollestad Trio i gang, med Hedvig Mollestad på gitar, Ellen Brekken på el- og kontrabass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer. Gamle og nye slagere smeller i veggene i lokalet. Ellen Brekken leverer noen soli som lukter svidd – aller sterkest på kontrabassen. Hun er funky og svingende på el-bass, men det er på den akustiske bassen hun virkelig ekselerer.

Ivar Bjørnstad spiller som om han skulle hatt betalt for det … og det har han jo, men allikevel. Et kanonskudd på skarptromma under en av Brekkens soli setter en støkk i forsamlingen, men den er så riktig, så riktig!

Vi avslutter kvelden med å krangle oss inn i lille JazzLabbet godt over midnatt for å få med oss i det minste en del av konserten med Malin Wättring 4 (hovedbildet). Om det er noe som er et veritabelt who-is-who av unge svenske jazzstjerner for tiden, er det denne kvartetten. Wättrings nyutgitte plate «Glöd» vitner om dette – plata er anmeldt på salt peanuts* her.

For en måte å avslutte kvelden på. Jeg sitter som på nåler og lytter. Dette er solid gjennomført klassisk og akustisk jazz av beste merke. Tydelig inspirert av musikken til John Coltrane med den klassiske kvartetten (Elvin Jones/McCoy Tyner/Reggie Workman eller Jimmy Garrison). I Wättrings spill over sine egne komposisjoner dukker det opp klassiske linjer jeg kjenner igjen – lyder som har kommet ut av Coltranes horn i 1961-65. Strofer fra «Nature Boy» og andre låter vi forbinder med Trane dukker opp.

Men det betyr overhodet ikke at dette er kopi-musikk! Vi ville aldri si det om Sonny Rollins … eller Trane, som da han midt i «My Favorite Things» en gang siterer «Bye, Bye Blackbird», som en hyllest til Miles. For det er gjort med finesse og smartness.

Og for et band hun har! Donovan von Martens på bass, det helt uovertrufne fenomenet Naoko Sakata på klaver, og – som en av mine absolutte favoritter – fantastiske Anna Lund på trommer. Gå i gang, book dette bandet fortest mulig. For dette vil jeg høre mer av – ute i livet – på en scene. Mange ganger!

Da er det god natt for denne herren! Ses igjen i Umeå på lørdag!

Tekst og foto: Johan Hauknes