VOSSA JAZZ 2016 – DAG 1 – FREDAG 18. MARS 2016: So vert me nok ein gong vossingar for tri heile dagar til endes! Me tek på uss dei blanke skoa og set ei sylvknapp i trøya.
Mens vi i fjor parafraserte Hulda Garborgs norske tekst til Carsten Hauchs «På Vossevangen …» vandrer vi i år videre i den lokale sangtradisjonen og plukker opp Lars Eskelands «Vossasongen»: «Eg veit ei bygd med lange, leine lider, / som fell frå fagre fjell i dalen ned. / Der blømar hegg, der grønkar bjørk og vier, / og gran og furu vigslar alt med fred».
Reisa til Voss for den 43. Vossa Jazz starter for oss aldri sovende skribenter i salt peanuts* som vanlig med at Bergenstoget forlater Oslo S. I år har festivalsjef Trude Storheim ordnet det så NSB stiller med tilbud om en egen vogn for oss for hvem vårens vakreste eventyr er en oval palmehelg ved Vangsvatnets bredder. Det må altså være noen i NSB som ikke liker bare låter som Johnny Cashs «The Wreck of the old 97» og Leadbellys «Midnight Special», men som også verdsetter god og moderne improvisert musikk.
Etter noen timer i lag med NSB og andre jazzvenner ankommer vi Voss stasjon etter ruta og blir tatt i mot av en entusiastisk mottakelseskomite med festivalsjefen i spissen. Det er derfor i år med et ekstra bredt smil vi inntar borgen som heter Park ved foten av bygdas «leine lider». Rett nok er det ei stund til heggen blømar og bjørk og vier grønkar, men vårfornemmelsene er allikevel på gang – badet som vi er i solas fargespill over det gyldne fluidum som fyller våre glass utenfor Venterommet.
Vi vet akkurat hva som videre vil skje – vi kan det utenat nå – men det er allikevel, som alle andre år, med spenning i kroppen vi imøteser åpningen av Vossa Jazz anno 2016. I år skal festivalen åpnes av forfatteren Ruth Lillegraven og med Dave Holland Trio som «opningskonsert» i Vossasalen i nærvær av et tettpakket publikum.
(LM) Når Jørn Styve og Jørund Indrehus legg i veg med «Heime på steinane» er det fest og forventning i lufta. Ruth Lillegraven følgde opp med ei hylling til den skitengule perla Vossa Jazz, til lydane, til fargane, til menneska og musikken – til jazzen som freistar finna verda opp på ny. Ho hoppa etter Espen Bredesen fordi ho er Jens Weissflog!
(LM) Ein strålande opplagt Dave Holland takka for å få opna Vossa Jazz nett så høfleg som det høver seg «An Englishman in New York». Han annonserte ein suite og ynskte publikum med på reisa. Det blei ei 75 min. lang ferd i den bluesbaserte jazzens teikn. Med utgangspunkt i små riff og ostinat utvikla dei ein laus og ledig samtale der dei stadig vende attende til dei mange melodiske miniatyrane, men med dei elegante vriane som kjenneteiknar eit ensemble som trivest med kvarandre og har bak seg fire veker på vegen. Desse fire vekene hadde ikkje på noko vis sementert det musikalske forløpet!
Gitarist Kevin Eubanks har lang fartstid saman med Holland medan Obed Calvaire er relativt fersk på trommekrakken. Novise er han langt frå. På CV-en kan han skilta med samarbeid med Wynton Marsalis, Seal, Eddie Palmeri, Mary J. Blidge, Kurt Rosenwinkel, Yellow Jackets, Joshua Redman, Steve Turre og Lizz Wright, for å nemna nokre.
(LM) Det blei eit hyggeleg gjensyn, og sjølv om eg meiner å kjenna Eubanks rimeleg godt, tok eg meg i å bli mektig imponert over teknikken og det har får ut av han. Akkordspelet er utruleg, som ein rocka Wes Montgomery på speed. Calvaire var høveleg match sjølv om eg ikkje hadde sagt nei til eit noko meir tilbakelent spel.
(LM) Etter ein time fekk Eubanks problem med eit effekttrinn, og han måtte etter litt om og men kopla seg direkte på forsterkaren. Holland og Calvaire haldt det gåande, etterkvart på moment, men då forsterkaren funka att, fekk konserten eit enormt løft. Letten over å unngå katastrofen gjorde at Holland og Eubanks leverte sine mest minneverdige kor på tampen av konserten. Det er god dramaturgi….
Etter dette er det tid for to konserter som representerer noe av ytterpunktene i norsk jazz. Om ikke stilmessig, så i hvert fall aldersmessig. Første stopp er Bjørn Alterhaug Quintet i Festsalen. Etter noen år begynner vi å bli vant til å ha scenen på den indre langsida av rommet – og vi liker det. Lydmessig har rommet fått satt seg langs den «nye» aksen – til forskjell fra den «gamle» akseretningen hvor scenen lå på den indre kortsiden av en lang tunnell av et rom og hvor lyden kom til deg som akkurat det – som å komme ut av en tunnell like lang som Bergenstogets tunnell Gravhalsen like på nedsiden av Myrdal stasjon.
Kvintettens to seniorer – og mentorer for en lang rekke av norske jazztalenter de siste tretti-førti årene – står i sentrum. Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg. De har spilt sammen like lenge som de har veiledet og lært opp «ungdommene» i bandet: Vigleik Storaas på piano, Frode Nymo på altsaksofon og Erik Nylander på trommer.
Vi vet hva vi får – og vi blir positivt overrasket – igjen! Alterhaugs basspill er som alltid utsøkt delikat og med et tonevalg som viser at han virkelig bryr seg om den musikken han formidler. Inderberg er en linjefører gjennom musikken på sin barytonsaksofon som legger opp rammer og retningslinjer for vår fortolkning av musikken.
Med de tre «ungdommene» på laget blir det et klarere bop-preg på musikken. Men ikke det at cool-tradisjonene ikke synes! Noe annet ville være rart med duoen Alterhaug/Inderberg i førersetet.
At Frode Nymo er en utsøkt bop-saksofonist visste vi godt, og i kveld er han sprelsk og levende til stede. Om det er gleden over hans nye motorsykkel som sørger for det – eller det utsøkte selskap han holder seg med – skal være usagt. Men det er pianist Storaas som virkelig tar kaka denne kvelden. Førr eit pianospel! Når vi i tillegg får presentasjonen av bandet framført som en av John Påls ver(ita)bale rap-eksesser – kan det ikke bli bedre! Vi vet at Erik Nylander er en strålende trommis. Men i mine ører denne kvelden kommer han noen ganger til kort. Hans spill kolliderer med den logikken jeg hører i de andres bidrag og innspill.
Men totalt sett: Det er bærre lækkert!
(LM) Jazzland feira 20-årsjubileum i Gamlekinoen med eit tredelt opplegg (jammen til slutt fekk eg ikkje med meg). Bugge Wesseltoft kan saktens feira. I løpet av desse 20 åra har selskapet selt meir enn ein million plater. Først ut var Sidsel Endresen og Jan Bang. Ein konsert med Sidsel er som ein performance der siktemålet er å laga det internasjonale fonetiske alfabetet om til eit kunstverk. Denne gongen fekk ho særs inspirert hjelp frå Jan Bang. Eg kan ikkje minnast å ha høyrt han så bra. Det seier ikkje lite. Sidsel var innom indiansk sjaman-song, nederlandske knirkelydar og engelsk folkemelodi-pastisj før ho avslutta med ei hylling til plosivane i nemnte alfabet. Heile tida med Bang lydhøyrt på tå-hev.
(LM) Andre runde var med tangenttrollmann Bugge Wesseltoft, bassist Dan Berglund og Henrik Schwartz. I denne trioen er regien strammare og fokus på melodikk og groovar er meir vektlagt. Likevel legg konseptet opp til ein improviserande trekant. Det fungerer berre delvis. Eg sit med inntrykk av at Schwartz ikkje heilt greier å fylla rollen sin.
Det blei så til dei grader tydeleg då Bang og Endresen kom på scenen. Konserten fekk eit vanvitig løft. Det groova og svinga noko så hinsidig, og Bugge fekk plutseleg nokon å spela ball med. Berglund kunne konsentrera seg om fundamentet. Strålande! I tillegg perfekt lyd av Asle Karstad. Dette blei dei lysande 15 minuttane av opningsdagen på ein festival som er kome vel ut or startgropa.
Så bærer det over i bomberommet som kalles Pentagon – et pentagon som er så langt fra likesidet og femkantet som det kan komme. I kveld holder Hanna Paulsberg Concept hus her inne. Dette er en kvartett som har vokst stort siden den forsiktige begynnelsen for noen år siden. Ikke minst har Paulsbergs kompositoriske evner utviklet seg, noe som vises til fulle på den nye plata «Eastern Smiles» som vi tidligere har anmeldt på salt peanuts*. Les anmeldelsen her.
Trygve Waldemar Fiske på bass, Hans Hulbækmo på trommer. Istedet for Oscar Grönberg får vi i kveld Erlend Slettevoll på piano – og så sjefa sjøl – Hanna Paulsberg på tenorsaksofon. Strålende vakkert. Hans Hulbækmo viser seg som en av de beste trommisene i det frie landskapet og utnytter det til fulle. Og uten å overfylle det. Fiske er solid på plass og holder musikken forankret harmonimessig. Overraskelsen i kveld er Slettevoll som smakfullt utfyller og utvikler musikken. Ikke på noe sted savnet vi Grönbergs utmerkede pianospill. Erlend Slettevoll åpnet rom i musikken som vi ikke har hørt før.
Det var stort sett musikk fra den nye plata på ODIN som ble framført – og vi smilte enda breiere da vi gikk ut – både til øst og til vest!
Vårt siste stoppested var nok en gang Festsalen. Indra Rios-Moore med husbond Benjamin Trærup på saksofon, Jay Bellerose på trommer og ikke minst Uffe Steen på gitar hadde kommet til oss sterkt anbefalt. Dette måtte vi se! Ikke minst måtte vi sjekke Uffe Stens gitarspill.
Det var derfor en skuffelse å oppleve soul-infisert musikk som var så glatt og uspennende at det var som sukkerlake i bomull som smøg seg inn i det ene øret og ut av det andre. Pink Floyds «Money» som soul? Nei, jeg tror ikke det!
Nå gleder vi oss til lørdagen.
Tekst: Johan Hauknes og Lars Mossefinn (LM)
Foto: Jan Granlie
