OSLO JAZZFESTIVAL, DAG 4, ONSDAG 12. AUGUST 2026: Full trøkk, full buss, fire like og høł i taket. To konserter der buskmennene skaper hevnaktig rabalder og synger for grisene, og der Nels Cline spiller så langt fra kleint som det er mulig.
Flaskefôr i gummistrikk
Klein-fłaska, er som noen kanskje vet, ikke en liten flaske. Riktignok er opphavet til betegnelsen fra tysk, men Klein er her et egennavn, et etternavn. Flaska har navnet etter den tyske matematikeren som beskrev denne flaska, Felix Klein. Det spesielle med denne flaska er at den ikke kan gjengis i vår verden: I tre romlige dimensjoner framstår den som en matematisk form, en todimensjonal overflate, som ser ut som en flaske, men der tuten bøyer seg og går gjennom flaskeveggen.
I virkeligheten er denne matematiske formen definert slik at den ikke går gjennom flaskeveggen – den krysser ikke seg selv. Illusjonen av at den gjør det, er fordi du ser en tredimensjonal projeksjon av en form som kun kan vises korrekt fram i fire dimensjoner. Her kommer en beskrivelse som forklarer hva som skjer: Sett deg til med en sterk lampe i taket rett over deg. På bordet foran deg ligger det to linjaler.
Ta nå en linjal i hver hand og løft dem opp til forskjellig høyde, slik at hendene dine er over hverandre, med la oss si 10 centimeter mellom dem i vertikal høyde. Hold linjalene horisontalt, parallelt med bordflata foran deg. På bordet ser du nå skyggene av linjalene: Orienter dem nå slik at linjalene peker i to forskjellige retninger. På bordflatas to dimensjoner ser det nå ut til at skyggene av linjalene skjærer gjennom hverandre. I virkelighetens tre dimensjoner er ikke linjalene i nærheten av hverandre, det er på det minste, 10 centimeter mellom dem.
Akkurat slik er det med Kleinflaska. For å kunne se det skal vi bytte ut de to linjalene med to eksemplarer av en preparert gummistrikk. Tenk deg at det elastiske materialet i strikken er la oss si to centimeter bredt. Klipp opp strikken på ett sted. Da har du et band med bredde to centimeter, og lengde lik strikkens opprinnelige omkrets. Den ene enden av strikken snur du nå 180 grader slik at det som var opp kommer ned mot bordflata. Lim nå sammen de to endene: Du har nå laget et Möbius-band.
Den opprinnelige strikken hadde to sider (vi antar at strikken er så tynn at tykkelsen er forsvinnende liten), en innside og en utside. Men Möbiusbandet har bare én side! Tenk deg at du starter med fingeren ett sted på utsiden av strikken, følg strikken rundt hele strikken en omgang. Da peker fingeren din på et punkt på innsiden av strikken! Går du videre en omgang til, kommer du neste gang til utsiden igjen. Matematisk sier man at Möbiusbandet er ikke-orienterbart. På samme måte er det med Klein-flaska, den har også en ikke-orienterbar overflate.
Nå gjør vi triksene med linjalene igjen, men denne gangen med to Möbiusband. Vi må nå operere i fire romlige dimensjoner for å få dette til, vi har bredde, høyde, dybde og, skal vi kalle det katana? De to Möbiusbåndene, med ett i hver hand, kan vi nå deformere, hele tiden speilvendt av hverandre. Ved å følge en spesifikk instruks for deformeringen, kan vi i neste omgang lime sidekantene av det ene bandet til sidekantene av det andre. Ved å føye sammen to Möbiusband på denne måten, får vi ei Kleinflaske, ei flaske uten innside og utside. Ei ensidig flaske!
Og for den som lurte, Kleins paradoks i kvantemekanikken har ikke noe med verken tyske adjektiv eller Felix Klein å gjøre. Kleins paradoks har sitt navn fra den svenske fysikeren Oscar Klein som beskrev det kvantemekaniske resultatet som fikk dette navnet. La oss bare avslutte denne kleine redegjørelsen med at dette kvantemekaniske resultatet kan ha skremmende konsekvenser for framtida til oss og det universet vi er en del av. Men som alle foreldre lærer å si til de små, ved kveldstid: Det neste eventyret er for i morgen, eller dagen etter der. Kanskje til neste år.
Om svin og menn
Bandet Bushman’s Revenge har nå eksistert i 23 år! Utrolig. Og da de for noen år siden ga ut albumet All the Better for Seeing You, var det nok mange som assosierte til Brødrene Grimms eventyrverden. Store øyne kan være symptom på så mangt, forundring, redsel, forbauselse. Men også begeistring.
I fjor slapp trioen, da utvidet til en kvartett med Johan Lindström som gjest, albumet Ah, les Vaches, direkte oversatt å, kyrne. Men med tanke på Even Helte Hermansens og Gard Nilssens Scheensbakgrunn, så er nok ikke albumtittelen å se som en hyllest til Telemarkskua. For i en mer slangpreget fransk dagligtale utenfor landbruksdistriktene, får uttrykket en betraktelig mer negativ orientering enn å være en hyllest til landbrukets drift. I uformell tale er une vache, en personbeskrivelse som uttrykker noe av det det samme som «bitch!» på engelsk.
I hankjønnsformen un vache er dette en karakteristikk av en mann som a swine, et svin. Et uttrykk som kan forstås på mange måter. I Norsk Dusteforbunds annaler undret forbundets president Darwin P. Erlandsen seg over dette svinet, for det «… er meget omtalt. Dog hører det til sjeldenhetene at folk taler om sitt eget svin (jfr. ‘mitt svin’), [men meget mere,] alle taler om andres svin (jfr. ‘ditt svin’). Svinet egner seg ikke som jakthund»! Siden jeg som barn kom over og prøvde å forstå denne dype innsikten i menneskets vesen, har jeg ofte undret meg over hvordan president Erlandsen kom fram til den siste konklusjonen.
Man kan jo også undre seg hvordan det har seg at behovet for å karakterisere andres abominable adferd vender seg mot ulike deler av dyreverdenen – han er dum som en ku, han levde som et svin. For det er visstnok i denne siste betydningen av uttrykket «Ah, … les vaches» det refererer til her: Dette skal ha vært komponisten Erik Saties siste ord da han døde ganske nøyaktig 100 år før plateutgivelsen … Å, de svina! Så platetittelen kan dermed være å forstå som en slags hyllest til Gymnopedienes og Gnossienes fader.
Rundt åtti minutter som sild i tønne, det er trangt på Herr Nilsen, der publikumshodene vipper i ureglementert frirytteri, så alle fysioterapeutene med åpen praksis tar bølgen sammen, buskmennene viser sannheten i uttrykket res, non verba, vis gjennom handling at du har noe å fare md, spar snakket til seinere. Når 120-150 publikummere er stappet inn i L-en som er Herr Nilsen, og trykket mot de som står innerst ved scenen ikke avtar gjennom de åtti minuttene, … da … da veit man at Even, Gard, Tor Egil Kreken og Lindström, har menneskemengden akkurat der de vil ha dem … i sin hule hånd. Som hodenikkende gråspurv og pilfink sitter vi på de fire herrers fingre og bukker i oss de gullkorn de serverer.
«Hollowed be Thy Fame» fra nestsiste album, «Rådyrparet», «Last Cup of Zorro», «Velkommen til Gards» og leiken med hunden som Helte Hermansen hadde for tjue år siden, «and Gullitt was his Name-O». Vi kroer oss i den store armkroken til denne musikken, tar imot og kaster mye lys og varme tilbake.
Cline på skjæret
Vi annonserer med denne tittelen ikke et kurs i småbåtnavigasjon i skjærgården, med Nels Cline som foreleser. Men når kvartetten Cortex med Hedvig Mollestad kommer på scenen, med Cline som gjest, på Nasjonal jazzscene, er det bare å sikre seg plass – å skjære seg inn til den musikalske materien som skal avdekkes her inne. Et skuffende forhåndssalg rettes opp, når det fylles opp framover mot konsertstart. De som ikke tok turen, kan ha det så godt. Vi som gjorde det rette valget, fikk være med på et vannskillende evenement.
Thomas Johansson – også han fra byen med vannskillet, byen med scheen – forteller at da kvintetten Cortex & Hedvig Mollestad nylig turnerte i USA, hadde Nels Cline vært med som gjest på to konserter i Philadelphia, en stor by i Pennsylvania der jazzhistorien har dype røtter ned i asfalten. Ønsket om å få det til her under Oslojazz var stort, og interessen for å få det til var stor fra alle parter. Men for et par dager siden tydet alt på at det ikke ville la seg realisere.
For ordet for (denne delen av) dagen er på mange skjære: en cortex – bark, hud, skall – er avledet fra et mange tusen år gammelt verb, (s)ker-, å dele eller kutte noe. For å skjære er en skarp kniv helt essensielt. Kan man skjære med en øks? Nels Cline viser at det er mulig.
Men så, dagen før konserten sprekker nyheten, Cline er på vei til Oslo, og vil stille. Vi skal ikke se bort fra at denne nyheten har noe med den gledelige utviklingen i antallet publikummere som benker seg sammen i dette rommet vi har tilbragt så mange timer. Skjer det et mord en gang, måtte gudene forby, i dette rommet, er jeg redd for at arvematerialet til flere av oss systematisk vil dukke opp i etterforskerens dokumentasjon av hendelsene. Kanskje var det også en av oss som …? Flere, sier du ….?
Subliminal signalering er å sende signaler som ikke er registrerbare, de er under – sub- – den terskelverdien – limen – som skal til for at reseptorene registrerer signalet. «Liminal» er det som er på denne grensen, og som dermed er minste mulige signal som kan skape reaksjon. Låta fra albumet til Cortex & Hedvig Mollestad, Did We Really?, trigger nok reaksjoner som er langt mer enn det dette minste felles triggernivå i signalkjeden aktuator–transmittor–reseptor skulle tilsi. Vi skjønner raskt at kommunikasjonen mellom Kristoffer Alberts, Ola Høyer, Dag Erik Knedal Andersen og Mollestad og Johansson med årets unge 70-åring er på plass.
Hva er smeltepunktet for hjerner? «Liquid Brains». Smeltet vi dem? Kommunikasjonsnivået er både super- og subliminalt når sekstetten musiserer. En årvåken og kommuniserende transe vokser fram i publikummets oppmerksomhet. Fjetret er et vakkert ord. Bundt fast ved foten, trollbundet, lamslått – som i fatle. Impede sier vi på engelsk, om å hindre noe, egentlig å fotbinde, er i samme ordpyramide. Det utvidede Cortex trollfanger og fotbinder. «Snap» og snipp – virrevipp og vapp – den satt!
«HedTex» – vi er alle hedtexanere. Kan det bli bedre? Ja! «Elastics», musikken er elastisk, temaene flyter nesten over i hverandre, de er som toppen av Trollveggen, en plattform for frie, svevende, stadig nye løp og svinger, mens både Kongen, Dronninga og Bispen synger med. Gjallarhornet i Romsdalen rommer mange minner om musikk, rir ikke sjølvaste … inn her? Vokteren av regnbuen til gudenes verden, av Bifrost, som altså ikke er bi-frost, men bifr-ost. Då den bivrar i lufti. Heimdall – han er den skinnende.
«Did We Really?». Ja, det gjorde vi! Når tittellåta morfer over i «Hyman’s Porch», setter vi oss til på denne svalgangen og rø’r om så mykje, om både Hyman og he-man og ha-men. Sa-man er vi ga-man – og musikken er deres uttrykk i vår verden.
… and then there were six. Det kan framstå som et virkelig mem, i Richard Dawkins opprinnelige betydning. Mange – som meg – vil nok først og fremst forbinde det med Agatha Christies parafrase over barnerimet Ten Little Soldiers, romanen And then there were none. Men også far til Ole Brum (Nalle Puh) og Kristoffer Robin, A. A. Milne, kan være en referanse. Kanskje hyggeligere enn Agathas ti mordofre. Diktsamlingen Now We Are Six omfatter blant annet diktet om Kong Johans jul – i Tor Edvin Dahls oversettelse. Bare så det er sagt! Men uansett – seks er de, Cortex & Hedvig Mollestad med Nels Cline, og seksere i fleng skinte i øynene hos de som hang igjen etter konserten.
Sekserne blir både syv og åtte, ti og fjorten, når vi får «Anthem for the Uneasy» – fra albumet Legal Tender – som ekstranummer. Det blinker heftig og begeistret i mange corticer, der dopaminer og endorfiner og andre neurotransmittere danser, og utfører ringdanser i alle mulige takt- og tone-arter. For en kveld!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Oslo jazzfestival/Egil Austrheim (hovedbildet, Cortex & Hedvig Mollestad med Nels Cline)
Bushman’s Revenge med Johan Lindström. Foto: Oslo jazzfestival/Håvard Windstad.
