Konserter

Fungerende eldreomsorg

ALICE, KØBENHAVN, 5. JUNI 2019: Det var utsolgt på jazz- og verdensmusikkscenen Alice i København i kveld, da de som kaller seg Sun Ra Arkestra, gjestet «kongens by», for å feire 95 (!) årsdagen til altsaksofonisten og bandlederen Marshall Allen.

Og jeg vil kalle det relativt utmerket eldreomsorg, når en musiker på 95 er så vital og frisk på scenen som Allen var i kveld.

Sun Ra, eller Herman Poole Blount, som var hans opprinnelige navn, levde sitt «jordiske liv» fra 22. mai 1914 til han forlot kloden den 30. mai 1993. Han må regnes som en av jazzens mest mytiske og mystiske personer, og påsto selv, at han hadde kommet til jorden fra planeten Saturn. Under alle omstendigheter hersker det en del usikkerhet omkring hans tidlige liv og karriere, men fra midten av 30-tallet var han aktiv på musikkscenen i Chicago, hvor han i 1946 arbeidet som arrangør for sitt tidlige forbilde, Fletcher Henderson.

Etter å ha spilt med blant andre saksofonisten Coleman Hawkins og fiolinisten Stuff Smith, startet han på begynnelsen av 50-tallet sitt eget band, som senere fikk navnet The Arkestra, et storband som inneholdt flere musikere som var fast med i bandet i mange år, så som saksofonistene Pat Patrick og John Gilmore. Mot slutten av ti-året kom også Marshall Allen med i saksofonrekka, og det er han som i dag leder bandet.

The Arkestra var i de første årene sterkt inspirert av be bop og arrangører som Duke Ellington og Tadd Dameron, men på begynnelsen av 60-tallet inkorporerte Sun Ra en lang rekke overraskende og eksperimentelle elementer inn i bandet. Det ble arbeidet med modale former og med fri improvisasjon, samt med særegne instrumentsammensetninger og elektronikk. I tillegg benyttet de seg ofte av afrikanske elementer i musikken, og afrikansk kultur og mystisisme ble raskt forbundet med orkesterets musikk og visuelle uttrykk.

På 70-tallet jobbet bandet også med funk kombinert med klassisk storbandjazz, som sammen med Sun Ras synthesizer-spill og spesielle framtoning, samt utallige andre spektakulære innslag, som relativt fri dans, gjorde The Arkestras konserter til noe helt spesielt.

På grunn av 30 graders varme i gater og streder i København, og med et ikkeeksisterende fristluftanlegg inne i den gamle gymsalen på Nørrebro, hvor man måtte stå gjennom hele konserten, holdt eders utskremte ut det første av to sett med det store bandet. Men det var nok til å registrere at det var friskere enn sist jeg hørte det, på Kongsberg jazzfestival for et par, tre år siden.

Selvsagt hadde det mye å gjøre med at Marshall Allen var friskere enn jeg har hørt og sett han på lenge. Han var den åpenbare lederen for bandet, og spilte stort sett hele tiden, og avleverte noen kruttsalvet av noen solier. Og det er han som i første rekke er freejazzmusikeren i bandet. De andre blåserne (Cecil Brooks – trompet, Knoel Scott – saksofon, Danny Ray Thompson – saksofon, Dave Davis – trombone og Vincent Chancey – fransk horn) høres ut som de trives vel så godt når bandet er innom mer standardrelatert stoff som «In a Sentimental Mood» eller mer latinpreget jazz, enn når Allen inviterer til noen heftige freejazzsekvenser..

Da jeg hørte bandet sist, var det et rent instrumentalt band vi fikk høre, men denne gangen hadde de med vokalisten Tara Middelton, som bidro til at det ble mer «standard» storbandjazz med vokalist enn frittgående jazz, slik vi liker Sun Ra Arkestra best fra glansperioden.

Men det var andre enn Allen som også utmerket seg positivt. Cecil Brooks er jo en racer på trompet, og bidro med flere drivende solier, og jeg syntes trombonist Dave Davis, som jeg ikke kjente fra tidligere, var ytterst oppegående, men disse herrene, pluss pianist Farid Barron (som også leverte, særlig på det akustiske pianoet), kunne alle nesten var sønner av Marshall Allen …

Kanskje var ikke Sun Ra Arkestra like vitale og spennende som for en del år siden, men vi fikk mange eksempler på et storbandsound som ikke så altfor mange større ensembler holder på med i dagens jazz. Kompet var tett og fint, solistene i relativt god form, alderen tatt i betraktning, og Marshall Allen ser ut til å ville leve evig med sin energi i front.

Hvis det å drive eldreomsorg i Sambandstatene, er å sende musikere som fremdeles kan spille et instrument, ut på en evigvarende verdensturné, så gjerne for meg. I kveld beviste, i alle fall Marshall Allen, at de gamle er eldst, og at jazzmusikk er godt for å hindre aldringsprosessen og å holde musikerne oppegående til langt over middagshøyden.

Og et paradoks er det kanskje at vi, som kunne vært barn av Marshall Allen, intenst ønsket oss en stol å sitte på, mens «far sjøl» sto oppreist og sendte avgårde den ene ildsprutende soloen etter den andre, samtidig som han, relativt oppegående, ledet bandet med stor entusiasme.

Gi folket freejazz, før alderdommen tar dem!

Tekst og foto: Jan Granlie


Tara Middelton


Marshall Allen