Konserter

En bare delvis vellykket andrerunde

TAMPERE JAZZ HAPPENING, 3. NOVEMBER 2017: Så var fredagen unnagjort på Tampere Jazz Happening. Og fredagen, som man alltid ser fram til i Tampere, ble nok ikke helt den kvalitetsdagen og -kvelden man hadde håpet på.

Vi startet opp med godt humør og med store forventninger til det nye stjerneskuddet på den britiske jazzscenen, Shabaka Hutchings (hovedbildet) og hans The Ancestors. Ancestor betyr stamfar, så her var det vel meningen at vi skulle få høre Hutchings sammen med en gjeng eldre herrer som han regner som sine stamfedre. Musikerne kommer fra Sør-Afrika, og så ut til å være yngre enn «sjefen sjøl», og det var tydelig at det var han som var den som styrte «stamfedrene».

Hvis dette (sammen med amerikaneren Kamasi Washington) er det som skal være den nye jazzen, så vet jeg ikke helt om jeg orker å følge med på utviklingen. Jo, musikken hadde sitt klare utgangspunkt i det sør-afrikanske, men der folk som Louis Moholo-Moholo, Chris McGregor, Dudu Pukwana og Johnny Dyani hadde en iboende energi, syntes jeg Hutchings og hans menn manglet dette nesten totalt. Vokalisten Siyabonga Mthembu hadde masse inne, og hans politiske budskap gikk rett hjem hos det rikholdige publikummet, men resten av musikerne hadde dessverre ikke så mye å bidra med. Altsaksofonisten Mithunzi Mvubu var som en saltstøtte på scenen, og som kun leverte ensemblespill som lå under Hutchings, og med noen dørgende kjedelige solier. Trommeslageren Tumi Mogorosi jobbet frenetisk for å gi trøkk i musikken, men lyktes bare tidvis, og perkusjonisten Gontze Makhene gikk mest i veien for trommeslagerens rytmiske figurer. I tillegg leverte han en altfor lang perkusjonssolo helt uten hode eller hale.

Men Hutchings skal ha at han gjorde noen forsøk på å få dette til å swinge, og han avleverte noen solier som det luktet litt svidd av, men som aldri fikk, i alle fall denne skribenten, til å bli imponert.

Da var det mer spennende over i den lille klubben Telakka, hvor man kunne høre keyboardisten Sid Helle og hans band Foreign Friends. Hans utenlandske venner var vokalisten Anni Elif Egecioglu (som vi også hørte i Umeå forrige uke, og som der ga oss en av festivalens høydepunkter) (bildet under), gitaristen Sigurdur Rögnvaldsson (som også spilte med Egecioglu i Umeå) (bildet under) og trommeslageren og perkusjonisten Imaila Sané.

Musikken de fremførte var i stor grad finske slagere gjort på jazzvis. Popsanger både fra finske melodikonkurranser, Eurovision Song Contest (Lordi!) og, selvfølgelig, tangoer. Og når Egecioglu fremførte bandets versjon av en av de gamle, kjente, finske tangoene i bandets nye arrangement, var denne skribenten solgt! Ytterst sjarmerende morsomt og dyktig gjennomført. Spesielt merket vi oss Egecioglus måte å tolke de mer eller mindre kjente låtene på, og gitarist Rögnvaldssons varierte spill, som låt fra Terje Rypdals «Shadows»-univers, via mer konvensjonell jazz til mer rocka tilnærming. Sid Hilles keyboardspill virket litt for akademisk, som om han ikke riktig mente det han spilte, mens Senés tromme- og perkusjonsspill ble mer en staffasje og noe som måtte være der for å få det hele til å henge sammen på en ok måte. Men til hans forsvar må det nevnes at han var vikar i bandet denne kvelden.

Men Rögnvaldsson og Egecioglu trakk denne kvartetten opp og gjorde denne timen til en strålende forestilling.

Deretter fikk vi md oss noen minutter med saksofonisten Steve Coleman & The Five Elements, uten at det ble nok til å skrive noe om det. Men noen av de som hadde droppet Sid Hilles konsert, og som hadde prioritert Coleman, mente at dette var et høydepunkt.

I stedet vandret vi videre inn i den finske natten, med det finske ensemblet Njet Njet 9. En nonett med relativt unge, finske musikere, som leverte spennende og ungdommelig jazz for større ensemble. Denne konserten måtte vi av plasshensyn i salen, bivåne fra baren i etasjen over spillelokalet med storskjerm, noe som ikke gir den rette stemningen og det rette inntrykket av bandet. Det var mer som å se bandet på fjernsyn, men med basstrøkket i gulvplankene.

Et av de banda festivalen var stolte av, var trommeslageren Tony Allen (bildet over) og hans hyllest til Art Blakey. Og her syntes jeg det gikk riktig galt. Allen hadde med seg et relativt uinterresant band, med tenor- og altsaksofon, bass og pianist. Og av de fire medmusikantene, var det bare pianisten Jean-Philippe Dary som utmerket seg med fint og drivende spill. Og det eneste som gjorde dette til en hyllest til en av jazzhistoriens største trommeslagere og bandledere, var litt av den kjente Blakey-grooven, Så istedet for å være en hyllest til Blakey, ble dette mest en «legendarisk» trommeslager som ville fremheve seg selv og sitt spill, sammen med et relativt dårlig band.

Så avsluttet vi kvelden med nok en opptreden med Shabaka Hutchings. Denne gangen som medlem av trioen The Comet Is Coming, hvor han med altfor høyt og unødvendig volum ga oss klubbjazz sammen med Danaloglue the Conqueror på synth og Betamax Killer på trommer. De leverte forsåvidt heftig klubbmusikk, og det er mulig undertegnede begynner å bli litt gammel, men det burde ikke være nødvendig å påføre halve Tampere tinitus, selv om man spiller etter midnatt.

I dag er det lørdag, og på sedvanlig vis får vi to bolker med hovedkonserter. En formiddagsøkt med den islandske pianisten Sunna Gunlaugs og hennes trio, med trompeteren Verneri Pohjola (årets vinner av The Yrjö Prize, før det blir trombonejazz med Samuel Blaser og den amerikanske saksofonlegende Oliver Lake og Erik Truffaz Quartet. Og ettermiddags/kveldsøkta med Evan Parker og The Fifth Man, norske in the country med vokalisten Solveig Slettahjell og gitaristen Knut Reisersrud og franske Thomas de Pourquery & Supersonic, som vi tidligere i år hørte på Sardinia, og som da var en stor overraskelse. I tillegg skal vi også få med oss de tre finske banda på dagens program, blant annet den nærmest legendariske, finske saksofonisten Eero Koivistoinen med et ungt lag av musikere.

Men dette kommer vi tilbake til i morgen. Så følg med!

Tekst og foto: Jan Granlie