Konserter

En blodrød stjerne gjennom tiden

De fleste av de som ikke er hjemmehørende i regionen har et særlig forhold til denne byen, til Tønsberg — en times togtur sørvest for Oslo — et forhold som er alene preget av en by med sol, sommer, båtliv og bading. Tønsbergs nærhet til disse sommerdrømmernes sommerparadis, til Nøtterøy, Tjøme og Hvasser, gjør at byen eksploderer i størrelse hver eneste sommer. Byen blir fylt opp av alle de som kun kjenner dette sommer-Tønsberg.

Jeg har selv ikke tall på hvor mange somrer jeg har tilbrakt i denne sommerbyen — i denne sommer-versjonen av Tønsberg. Alle disse somrene der det selvfølgelig alltid var sol, minst 25 grader i skyggen og 20 grader i vannet, og der Torget midt i byen bugnet av jordbær, mens solen sto på toppen av himmelen. Det er i hvert fall det jeg — og alle andre sommergjester — husker av Tønsberg.

De fleste som kjenner seg hjemme i et slikt sommer-Tønsberg, vil også åpenbart kjenne seg igjen i beskrivelsen av den samme byen for over åtte hundre år siden. De vil lese den følgende teksten — nesten — som en beskrivelse av all trengselen og festingen langs Bryggen en lørdagskveld, hver eneste juli måned i vår egen tid;

«Det er svært mange folk i byen, særlig om sommeren når det kommer skip seilende fra alle slags land. Innbyggerne er gode borgere, både menn og kvinner, … men drukkenskap og fyll er vanlig og bringer ofte ufred når folk kommer sammen, ja, fører til og med til at blodet renner.»

Denne tekstens tilsynelatende samtidige beskrivelse av Tønsberg er altså, utrolig nok, hentet fra en tekst — «Historien om danenes ferd til Jerusalem» — som er over åtte hundre år gammel. Det skal dog tillegges, ikke minst grunnet denne skribentens naturlige høflighet, at tekstens siste sentens om at drukkenskap og fyll er vanlig — selvfølgelig — i våre dager åpenbart refererer til oppførselen til de mange «seilende fra alle slags land» som søker til byen, heller enn den av de herboende.

Uria har stått på post i 40 år
Nå skal vi ikke gå så langt tilbake i tid som da den siterte teksten har sitt opphav. Vi skal heller ikke gå tilbake til det sommerlige Tønsberg. I stedet skal vi gå tilbake til kvelden 2. oktober 1979.  Til en kveld som er bare tre måneder etter en sommerlig juli med drukkenskap og blod. Vi skal gå til en høstkveld nesten i vår egen tid, og ikke for åtte hundre år siden. Til en fredelig kveld der en gjeng – selvfølgelig var de hovedsakelig menn – samlet seg på Grand Hotell i Tønsberg. Disse menn var, må vi tro, opptatt av alt annet enn drukkenskap, fyll og rennende blod. Disse herrer skulle nemlig stifte en ny forening. En ny jazzklubb.

Den samme høsten som disse menn møttes sto Norge samtidig foran ett av sine største historiske skifter i etterkrigstiden, et skifte som medførte eksplosiv inflasjon og stagnasjon de neste årene, en kombinasjon som seinere ble kjent som stagflasjon. Samfunnsstyringen hadde siden 1950 vært bygget på ideene til John Maynard Keynes. Men de Keynesianske dagene gikk nå definitivt mot slutten. I Norge og i de andre velferdsstatene som var bygget opp i løpet av de siste femti årene i Norden, skulle velferdsinstitusjonene de nærmeste årene bli utfordret av, i forhold til deres eget Keynesianske rasjonale, et svært så kontrært markedsbasert tankegods.

Dette var et nytt tankegods som på sikt viste seg å undergrave de opparbeidede velferdsinstitusjonenes egne politiske mål og deres grunnleggende rasjonale, ikke minst deres mål om like rettigheter og like muligheter for alle i samfunnet. Året 1979 var på mange måter avslutningen på «Folkhemmets» storhetstid. Med Milton Friedmans ny-gamle tankegods i bunnen fikk man i denne «nye» tiden ideer om at sosiale velferdstjenester skulle konkurranse-utsettes. Nei, og atter nei!

På Grand Hotell denne tirsdagskvelden tidlig i oktober 1979, der jazzklubben Urijazz ble stiftet, der visste man ennå ikke noe av dette. Men møtet denne kvelden ledet direkte over til den nye klubbens aller første konsert, en konsert som ble holdt bare seks uker etter stiftelsen, på en torsdagskveld, den 15. november. Den nye klubbens hjemsted og nye scene var lokalet Bistro Kristina ved Hotell Klubben. Et riktig så rojalt lokale, med navn fra datteren til kong Håkon Håkonsson, prinsesse Kristina av Tunsberg.

Samme dagen som Margaret Thatcher avslørte i Underhuset i London at Anthony Blunt var en del av spionringen «the Cambridge Five», sto Ditlef ‘Diffen’ Eckhoff Kvintett på scenen til prinsesse Kristina. Sammen med Diffen befant seg på scenen, Knut Riisnæs på tenorsaksofon, nylig avdøde Eivin Sannes på piano, Kaj Hartvigsen på bass og Ole Jacob Hansen på trommer. Og altså Diffen på trompet. Et solid norsk jazzlag å åpne en ny jazzklubb med i 1979 .

Den nye jazzklubben Urijazz ble gitt et navn som etter sigende skal referere til Batsebas ektemann. I det gamle testamentets andre Samuelsbok fortelles hennes og hennes manns historie fullt ut. Batseba var den som kong David så bade naken og som han begjærte og ville ha, selv om hun altså var gift med hettitten og soldaten Uria. Hva som så skjedde videre kan du lese i boken.

Denne høsten feirer klubben Urijazz sitt 40 års jubileum med et svært så omfattende program. Alle konsertene skjer på den nye kulturscenen Støperiet, i en ombygget maskinhall, en hall som tidligere ble kalt Brøythallen. Bygningen fra 1917 var tidligere en del av Kaldnes Mekaniske Verksted, på sørsiden av Byfjorden. Støperiet er vel i dag den eneste bygningen som står igjen av byens tidligere nøkkelbedrift.

På området der verksted og skipsbygging en gang dominerte, er det nå et gedigent boligkompleks som kaster store skygger over fjorden, i dag er dette området kalt Kaldnes Brygge. Som i de fleste slike såkalte moderne «byutviklingsprosjekt», er jeg ganske sikker på at av de mange verkstedarbeiderne som jobbet her på 1950- og 1960-tallet, de var nok medlemmer i LOs Jern og Metall alle som en, så var det ingen av dem som var i nærheten av å kunne ha råd til å bo i disse leilighetene i dag.

salt peanuts* har valgt å løfte fram jubileet til Urijazz, som et eksempel på en av de mange frivillighetsskapte jazzscenene i Skandinavia. Vi har valgt å markere de 40 år siden noen Tønsberg-herrer møttes en kveld i oktober 1979 — som et eksempel på all den frivillige og ofte glemte innsatsen som gjøres for at den improviserte musikken kan leve og utvikle seg. Derfor reiste undertegnede en lørdags ettermiddag, den 2. november, med toget ned til Tønsberg, for å få med seg én av de mange jubileumskonsertene til Urijazz denne høsten.

På fredagskvelden før hadde klubben presentert den nye kvartetten til Arild Andersen, med Helge Lien på piano, Marius Neset på saksofon og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Vi fikk flere entusiastiske referater av denne konserten, så de fire hadde tydelig gjort en god jobb, på denne tredje konserten på en nesten 14-dagers norsk-svensk turné kvartetten er ute på i disse dager. Men for oss var det andre konserter på gang, der vi vandret fra jernbanestasjonen i et Tønsberg som var svært langt fra det sommer-Tønsberg vi ellers er kjent med. I høstmørket vandrer vi ned mot Bryggen, over et Torvet som ikke bare er rensket for jordbær, men som også er omkranset av et dypt høstmørke.

I dette høstmørke Tønsberg vander jeg langs Bryggen der blodet fløt for åtte hunder år siden. I det jeg jeg skal til å krysse den nye gangbrua Kaldnes bru, over Byfjorden, mellom Bryggen og Kaldnes, hilser jeg raskt på Saga Oseberg og Saga Farmann som ligger på plass i sin hjemmehavn ved brygga på nordsiden av fjorden. Disse to båtene er virkelig verdt et besøk, om du er i området. Saga Oseberg ble sjøsatt i 2012, og er som navnet antyder en rekonstruksjon av Osebergskipet (bygget i år 820), det ene av de ikoniske vikingskipene som befinner seg i Vikingskipsmuseet i Oslo.

Saga Farmann, sjøsatt for litt over et år siden, er en tilsvarende rekonstruksjon av Klåstadskipet, et vrak av en lastebåt bygget ca. år 1000, som ble gravd ut ved Larvik i 1970. Begge båtene er bygget med middelalderens håndverk og teknikker og med dagens arkeologiske kunnskap. Saga Oseberg likner dermed sannsynligvis mer på hvordan Osebergskipet faktisk var da hun seilte ut i Skagerak i år 825 og deromkring, enn det utstilte skipet i museet i Oslo.

Mens jeg vandrer over gangbrua tenker jeg at å gå gjennom Urijazz’ konserthistorie – du kan finne alt som har latt seg rekonstruere så langt på klubbens nettside, under valget Historikk – er som å bla seg gjennom et tidsbilde av norsk jazz i disse førti årene. Ikke for det, utenlandske musikere spilte her også. Warne Marsh, John Surman, og mange andre var her tidlig med norske musikere. Det første konserten med et hel-utenlandsk band jeg finner på Urijazz, er da Trille spilte med sitt danske band, med Ole Fick, Øyvind Ougaard (her er det en liten trykkfeil i historikken), Hugo Rasmussen og Alex Riel, musikere som ikke akkurat er å kimse av i jazz-sammenheng. Også var det jo Trille da.

Denne konserten 5. mai 1984 med Trille ble for øvrig etterfulgt seks dager seinere, 11. mai, av det som i historikken framstilles som en trio, med Erling Aksdal (piano), Terje Venaas (bass) og selveste Chet Baker. Vel et døgn seinere, den påfølgende søndagen, 13. mai, kl. 3 om morgenen, var det bare fire år igjen til Chet Baker falt ut av et vindu i tredje etasje på Hotel Prins Hendrik i Amsterdam.

Med nesten tjue konserter i årets jubileumssesong er det en heftig feiring Urijazz har lagt opp til. Konserter som blant annet har inkludert gitaristen Lars Martin Myhre, som tilbake i 1979 var det aller første musikermedlemmet i styret for Urijazz. Denne lørdagskvelden vi er på vei til, den 2. november 2019, er det tid for et unikt jubileumsmøte mellom to kvinner som begge trådte sine barnesko på Nøtterøy rett sør for Tønsberg.

Frøy Aagre og Birgitte Soojin
URIJAZZ, STØPERIET, LØRSDAG 2. NOVEMBER 2019: Frøy Aagre og Birgitte Soojin har begge vokst opp rundt Tønsberg, og har nok dermed også begge vært innom Urijazz i sin ungdom. Frøy Aagre understreker da også at Urijazz, i perioden hun gikk på ungdomsskolen og på musikklinja på videregående skole, var en viktig inspirasjon for at hun ble interessert i improvisert musikk. De var begge aktive i sine tidlige år i skolekorpset på Nøtterøy, begge to i saksofon-rekka. Nå er det riktignok seks års aldersforskjell mellom de to, så de var nok i korpset samtidig, men det var vel ikke så mye de spilte sammen. Men Soojin forteller at hun husker å sitte i saksofonrekka og se opp til den seks år eldre, og langt flinkere, saksofonisten.

Uansett, nå var de samlet igjen på en scene i Tønsberg, for en dobbeltkonsert. Første settet var todelt, med Frøy Aagre først i en kvartettkonstellasjon, så denne kvartetten sammen med Birgitte Soojin som framførte Aagres bestillingsverk til klubben. Andre settet skal være Soojin med den samme backingen.

Frøy Aagre har backing fra Maren Selvaag på klaver og el-piano, Audun Ellingsen på kontrabass og Gregor Riddell på cello. Alle tre kjente stemmer, Ellingsen og Riddell har vi hørt sammen i bandet 1816, mens Maren Selvaag har gått i kloster denne sommeren. I samarbeid med og på oppdrag fra Fortidsminneforeningen i Trøndelag har hun skrevet ny musikk og framført den i noen av de klosterruiner som denne foreningen har ansvaret for.

Vi får en flott presentasjon av Aagres musikk med denne kvartetten først. Aagre er i tillegg til å være utøvende musiker også en meget dyktig komponist. Hennes komposisjoner er ikke nødvendigvis alle like lett tilgjengelige, men de melodiøse strukturene er alltid iørefallende. Det er komplekse strukturer, med ofte svært så sangbare tema.

På den første låta velger Aagre seg sopransaksofonen. Hun har en tone i denne låta som gir meg klare assosiasjoner til den eminente saksofonisten Dave Liebman. Den andre låta er en gammel «kjenning», det er ei låt hun skrev for og framførte første gangen på serveringsstedet Foynhagen på andre siden av Byfjorden.

Underveis gjennom repertoaret spiller Audun Ellingsen noen sekvenser med bue som får meg til å tenke på den store bassisten Major Holley. Han, som også medbassisten Slam Stewart – som for øvrig også har spilt sammen – hadde noen arco-spill som jeg anbefaler leseren til å søke opp. Men i motsetning så synger ikke Ellingsen. Kanskje det kunne være et tips?

Låta ble den gangen gitt navnet «Foyn Garden», men det fungerte dårlig som låttittel da hun tok den med seg utenfor Tønsberg-distriktet og til utlandet. Referansen til Foynegårdens hage i Tønsberg, der hvalfangstpioneren Svend Foyn ble født i 1809, er ikke allemannseie utenfor Tønsberg. Dessverre vil mange si. Låta «Foyn Garden» ble derfor etter premieren omdøpt til «City Lights», men for anledningen denne kvelden fikk den igjen sitt gamle navn.

«Everything is new» er ei låt som Aagre skrev i forbindelse med graviditeten med sitt nå fire år gamle barn, mens «Countryside» er skrevet på familiens sommersted om jeg oppfattet det riktig. Det er så norsk, rabler jeg ned på blokka, uten at det overhodet er til forkleinelse. Tvert imot. Gregor Riddell har en nesten klassisk, og svært vakker klang i celloen, og leverer bidrag som sitter som ei kule. Selvaag briljerer både på klaveret og, ikke minst, på el-pianoet. Det er en rytmisk leik i det hun gjør som medfører en rekke ufrivillige latterutbrudd, fra flere.

En duo mellom Selvaag og Aagre på henholdsvis Rhodes og sopransaksofon er en lite perle i den buketten vi blir servert. Etter det blir vi servert en rekke, jeg vil kalle dem «miniatyrer», i duoformat med Gregor Riddell. I ei låt som jeg virkelig får følelsen at ‘svever over vannene’ i et adstadig tempo, er skrevet til søsterens bryllup.

En salmebasert folketone opplever jeg ligger under denne låta, men hvilken …? Det greier jeg ikke å ta, men i mine ører ligger den svært nær. Et vakkert, klassisk spill av Aagre over Riddells cello som jeg assosierer med Tore Brunborgs spill i samarbeidet med Kjetil Bjerkestrand for mange år siden.

Neste som bringer meg i sin aller første innledning på tre toner til Johann Sebastian Bachs «Bourrée» fra hans andre lutt-suite, den i E-moll. Denne Bach-satsen åpner med de første tonene i moll-skalaen den er bygget over, fra tonikaen – i Bachs tilfelle en høy E. Bachs tonerekke går slik; E – fiss – G (ta-ta-taa), og ned igjen, forlenget ned til en diss. Jeg er sikker på at mange kan synge denne tonerekka og temaet videre utenat, med Ian Andersons fløytespill av satsen med bandet Jethro Tull i øret.

Så er det tid for de to låtene som er Aagres svar på bestillingsoppdraget fra Urijazz i forbindelse med 40-årsjubileet. Aagre har skrevet disse til to dikt av Inger Hagerup, «Vi holder livet» fra samlingen «Den syvende natt» som kom i 1947, og «Vendepunkt» fra 1955-boka «Drømmeboken». Tittelen på dette essayet er hentet fra det siste diket.

Begge disse diktene handler i stor grad om den utslettende redselen for å bli avvist, svært forskjellig fra den Inger Hagerup de fleste nordmenn tror de kjenner., enten det nå er den barnlige eller den erotiske Inger Hagerup. Det er derfor også betimelig å løfte fram denne siden av henne, selv i dag, 114 år etter at hun ble født i 1905, kun uker før den kongelige unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst.

Birgitte Soojin framfører disse tekstene til Aagres komposisjoner, sammen med kvartetten. Det blir en stille, meditativ stund med Hagerups sårhet og lengsel etter svar, etter tilhørighet og kjærlighet. Selvaags pianospill opplever jeg understreker tekstens innhold på en svært god måte.

Andre settet for kvelden er Soojins, med støtte fra Selvaag, Ellingsen og Riddell. Vi blir servert en serie med standarder, der de starter med «’tis Autumn», gjerne forbundet med Ella Fitzgerald. Passende nok, for det er mye av Fitzgerald i Soojins frasering og tonelegging. Ikke minst i hennes variasjon med å ligge etter og foran beatet. Og selvfølgelig går det en sterk, nesten rett linje fra Soojin, via Ella, tilbake til Billie Holiday.

Men mer enn disse to forteller Soojin oss at det var møtet med den danske jazzvokalisten Asger Rosenberg i en Københavnsk jazzklubb som virkelig inspirerte henne til å snu seg mot jazzen, og vekk fra Grundtvig, Kierkegaard og Dostojevskij som hun grunnet over i forbindelse med sitt påbegynte studium i teologi. Og takk for det sier vi, herunder en stor takk til crooner Rosenberg.

Koplingen til paret Fitzgerald og Holiday er også åpenbart i repertoaret. Vi får blant annet «I’m Gonna Lock My Heart» «So in Love» og «Just Squeeze Me». Men det blir også tid til Disney-schmoochien «When You Wish Upon a Star» fra Walt Disneys «Pinocchio».

Underveis gjennom dette materialet har de to strykerne Ellingsen og Riddell noen samspill som er imponerende og svært så smakfulle. Ellingsen forsikrer meg etterpå at dette ble til under marsjen da jeg spurte om hvem som hadde skrevet disse arrangementene. Særlig stå samspillet deres fram når de to spiller arco, altså med bue.

Som ekstranummer får vi standarden «My Funny Valentine», ei låt som aldri i mine ører kan bli feil. Til denne låta kommer Frøy Aagre opp på scenen, og gir en fri, solo innledning til låta der det tar lang tid før jeg oppfatter at det er MFT hun er på vei mot. Det blir en flott versjon, og en strålende avslutning på denne konserten, der også jamen Major Holley stikker innom igjen i form av Audun Ellingsen. Men «Major, where art thy song?»

Med dette vil salt peanuts* gratulere Urijazz med de 40, og imøteser de neste førti med spenning.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Frank Suhr


Birgitte Soojin og Frøy Aagre


Maren Selvaag


Audun Ellingsen og Gregor Riddell


Maren Selvaag og Birgitte Soojin