Konserter

En strålende torsdag

MOLDEJAZZ, DAG 4, 20. JULI 2017: Så er man over midtukekrisa på Moldejazz, og man kan starte nedtrappingen mot avslutningen. Vi brukte gårsdagen på to viktige konserter, Monks Casino og et relativt nytt prosjekt med trompetheltene Tomasz Stanko og Enrico Rava. Og vi starter med Monk.

Pianisten Thelonious Monk (1917-1982), var en av de store stilskaperne i jazzen. Han var inspirert av stride-pianister som Art Tatum, fikk innpass på Minton’s Playhouse (1936), og ble en av innovatørene i det gryende bebop-miljøet.

Thelonious Monk spilte med Dizzy Gillespies band på Spotlite Club da han platedebuterte med Coleman Hawkins i 1944, og debuterte med egen sekstett på plateselskapet Blue Note i 1948. Han var opphavsmannen til en rekke kjente låter som «’Round Midnight», «Evidence», «Criss Cross», «Epistrophy», «Monk’s Mood» og «Crepuscule with Nelly». Våren 1966 var han i Oslo, og spilte en legendariske konsert i Universitets Aula.

I 2003-2004 spilte den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach med sitt band på jazzklubben A-Trane i Berlin, hvor ideen var å framføre alle Monks komposisjoner i løpet av en klubbkveld. Konserten ble utgitt på trippelalbumet «Monks Casino» i 2005.

Senere har bandet, bestående av trompeteren Axel Dörner, bassklarinettisten Rudi Mahall, bassisten Jan Roder og trommeslageren Uli Jennessen, ved siden av «far sjøl» reist rundt og fremført hele Monk-katalogen ved flere anledninger, blant annet på Victoria i Oslo, og for temmelig nøyaktig 10 år siden gjorde de hele Monk-katalogen i Kulturhuset i Molde.

Og nå er de her igjen, med ny trommeslager, Olie Steidle, men med resten av den tyske utgaven inntakt. De forklarte tidligere på dagen, på «Jazzakademiet» at grunnen til at de har valgt navnet Casino, er den italienske betydningen av ordet. Casino på italiensk betyr at mange ting er blandet sammen. Navnet blir brukt fordi de behandler Monks musikk «som de selv vil». Noen ganger følger de låtene slavisk, mens andre ganger improviserer og «leker» de med komposisjonene, og nesten lager helt nye, «der og da»-låter.

Og vi fikk en perlerad av Monk-låter. Det ville være meningsløst å nevne alle de drøyt 30 låtene fra Monks settliste, pluss standarden «Tea for Two», som bassklarinettisten Rudi Mahall startet i en av sine soloer. Alt gjennomført på en kort time! Dette er et band som har holdt på med denne musikken i en rekke år, og for undertegnede tydet innledningen på at de var litt lei av hele prosjektet. Men det rettet seg etter hvert.

Med over 30 låter på en time fikk vi ikke så mye av hver låt. Og noen låter kom bare antydningsvis fram, og noen ganger inkorporerte de låtene i hverandre, så helheten ble total. Andre ganger la de to Monk-låter på hverandre, noe Monk sjøl også var ekspert på.

Fremføringsmessig synes jeg det låter bedre enn på tidligere konserter jeg har hørt med prosjektet. Spesielt synes jeg trompeteren Axel Dörner var mer «seg selv» nå enn tidligere. Han la inn noen herlige trompet-improvisasjoner som inneholdt alt annet enn det sedvanlige, klassiske trompetspill, innimellom spilte han også tostemt med seg selv, og serverte mye mer av det vi kjenner ham fra andre frittgående prosjekter. Rudi Mahall er den samme som før. Hans bassklarinettspill er rått og heftig, og når han ikke spilte, var han tidvis mer opptatt med å flirte med en dame på første rad enn hva som skjedde i resten av bandet.

Alexander von Schlippenbach begynner å bli en eldre herre, noe som kan merkes på noe av hans pianospill. Men fremdeles er han Monks store arvtager, spesielt etter at den nederlandske pianisten Misha Mengelberg gikk bort 3. mars i år.

Og bak står Jan Roder med sin bass og ler. Og sammen med Mahall har de en rekke kommentarer seg imellom som jeg tror publikum skal være glade de ikke fikk del i.

Men Monks Casino leverer hver gang, også denne timen i Teatret Vårt. Bandet måtte nå et fly en time etter konsertslutt, og ekstranummeret ble derfor gjennomført på ca. 12 sekunder!

Trompeterne Tomasz Stanko, fra Polen, og italienske Enrico Rava, er to legendariske, europeiske musikere, som man ble kjent med på tidlig 60-tall.

Stanko med sin polske jazz, blant annet med og av pianisten og komponisten Krzysztof Komeda, og Enrico Rava (bildet), som startet som trombonist, men byttet til trompet når han hadde hørt Miles Davis. Første gangen man hørte Rava utenfor hjemlandet var som medlem av Gato Barbieris italienske kvintett på midten av sekstitallet. Han flyttet til New York i 1967, og ble medlem av Steve Lacys band. Der spilte han blant annet med blant andre Carla Bley, Jeanne Lee, Paul Motian, Lee Konitz og Roswell Rudd.

På søtti- og åttitallet arbeidet han med Pat Metheny, Michel Petrucciani, John Abercrombie, Joe Henderson, Richard Galliano, Miroslav Vitouš, Joe Lovano, Gil Evans og Cecil Taylor.

Sammen med landsmannen, trompetisten Paolo Fresu, spilte Rava inn fire plater som var inspirert henholdsvis av Bix Beiderbecke, Louis Armstrong, Chet Baker, og Miles Davis («Bix», «Pop», «Shades of Chet», «Play Miles Davis»). Også verdt å merke seg er albumene «Rava, L’Opera Va’» og «Carmen», som er hans egne fortolkninger av operaarier og ouverturer. I 2001 dannet han en ny kvintett sammen med pianisten Stefano Bollani. Han turnerte også i 2001 med Gato Barbieri og Aldo Romano. I trioen Europeans spilte han sammen med den tyske bassisten Eberhard Weber og den sveitsiske perkusjonisten Reto Weber. I 2002 mottok han den danske Jazzpar Prize.

Tomasz Stańko dukket opp tidlig på sekstitallet sammen med pianisten Adam Makowicz i bandet Jazz Darlings. Senere samarbeidet han med pianisten Krzysztof Komeda, blant annet på albumet «Astigmatic» fra sekstitallet. I 1968 dannet han en kvintett som med Zbigniew Seifert på fiolin og altosaksofon, og i 1975 startet han et band med landsmannen pianisten Adam Makowicz.

Stańko har siden etablert et rykte som en europeisk jazzstorhet, ikke bare i polsk jazz , men også på verdensplan, og har jobbet med musikere som Jack DeJohnette, Dave Holland, Reggie Workman, Lester Bowie, David Murray, Manu Katche og Chico Freeman. I 1984 var han medlem av Cecil Taylors Big Band.

De senere årene har begge trompeterne vært aktive med flere innspillinger på ECM, og i følge informert hold, så har hele turneen de nå er ute på blitt tatt opp, så vi kan sannsynligvis forvente en utgivelse på det tyske selskapet etterhvert.

Med seg i bandet har de med den glitrende, italienske pianisten Giovanni Guidi, som også har noen ECM-utgivelser på nakken, og som er i ferd med å bygge seg opp en stor karriere i hjemlandet. På bass og trommer hadde de med seg de to amerikanerne Gerald Cleaver på trommer og Dezron Douglas på bass. Cleaver kjenner vi godt fra før med mange spennende prosjekter, mens Douglas er helt ukjent for meg.

Det startet tett og fint, og jeg har en mistanke om at dette egentlig var Ravas band, med Stanko som gjest. Fordi musikken var mye mer typisk Rava enn Stanko. De to «eldre herrene» i front så ut til å kose seg glugg ihjel på scenen. Stanko ruslet litt rundt med sin trompet, mens Rava stort sett holdt seg på plassen sin, med unntak av under en pianosolo, hvor han lente seg over pianoet og studerte Guidis spill.

Det er lenge siden jeg har hørt de to trompeterne såpass opplagte som denne kvelden. Mye av Ravas musikk er relativt «pop»-aktig. Med det mener jeg at musikken er lettfattelig og lett å like. Men den som imponerer mest er likevel pianist Guidi. Fra hans relativt neddempede og introverte ECM-innspillinger, var han denne kvelden virkelig på hugget. Og det svingte storligen hele veien.

Jeg hørte han for noen få uker siden, sammen med blant annet den danske pianisten Alexander Hawkins og den sør-afrikanske trommeslager Louis Moholo-Moholo, hvor de spilte låter fra det sør-afrikanske bandet Blue Notes. Og det var da jeg virkelig fikk sansen for den unge pianisten. Og han fortsatte å imponere i kveld. Og sammen med de fire andre musikerne skapte han en strålende kveld i Teatret Vårt.

Johan Hauknes valgte klubbscenen Storyville, og det nye, norske bandet Lassen, og her følger hva han skrev for festivalavisa Fireflate.no:

Bli med til en mørk klubb i New York på midten av 1960-tallet. Slik opplevdes det i Storyville denne kvelden. Her fikk vi en liten smak av hvordan det kan ha vært å høre John Coltranes klassiske kvartett i en trang jazzklubb i nærheten av Manhattans 52. gate.

I rollen som Jimmy Garrison, Stian Andersen, på trommer Tore «Elvin» Flatjord, og Bram «Tyner» De Looze på klaver og el-piano. Og med Harald «Trane» Lassen på saksofon.

Og vi kjenner det igjen — sterkt og i hele kroppen — at vi savner klubbkonsertene på norske jazzfestivaler. I dag løper vi fra konsert til konsert, og vi er alltid og hele tiden på konsert. Den uformelle klubbkonserten hvor vi møter det helt nye. Som det var å høre Jan Garbarek/Bobo Stenson-kvartetten første gang i klubben Lucullus.

Og nei, vi savner ikke sigarettrøyken fra den gangen — den gangen da man kunne skjære lufta opp i terninger med kniv. Men stemningen, friheten, roen, nyhetsgleden, den savner vi. Da vi opplevde oss selv om trendy og individualistiske, der vi satt med Lillehammer- eller Peterson-pipa i munnviken og med halvliteren duggende på bordet foran oss.

Dette fikk vi en liten smak av i Storyville denne torsdagskvelden. Harald Lassen legger ikke skjul på sin fascinasjon for den tilsvarende perioden i afro-amerikansk avantgarde-jazz. Med sin nye kvartett har han det perfekte redskapet til å levendegjøre drømmen.

Stian Andersen og Tore Flatjord er som et damplokomotiv i høygir. Det er fortsatt det vakre, engelske lokomotivet «Mallard» som innehar hastighetsrekorden for damplokomotiv, men denne power-duoen i kvartetten Lassen er ikke langt unna. Det pumpes og dunkes i musikkens dypere regioner som om man skulle hatt betalt for det. Og det har man jo!

Lassens låter viser at han til fulle har forstått epokens musikk og at han evner å løfte den opp og revitalisere den. Det er driv og dynamikk i musikken som framføres — og som vi kjenner fra plata «Rainbow Session» med Harald Lassen og den belgiske LABtrio.

Med seg fra LABtrio har Lassen pianisten Bram De Looze. Han leverer et pianospill så smertelig vakkert og innholdsmessig så interessant at vi sitter helt frampå kanten av stolen og nesten vipper overende.

Det er impresjonistisk, det er improvisert, … det er vakkert! Det er selve livet. Lassens tone i tenor-saksofonen er så full av historie at hele anegalleriet etter Coleman Hawkins og Dexter Gordon passerer revy for mitt indre øre.

En vals i ca. 100 bpm — «Vals i ett hundre» noterer jeg på blokka — utvikler seg til en polyrytmisk regnbue, like full av alle verdens farger som brua Bifrost som forbinder Åsgard og Midgard. Noen toner som minner om Kurt Weil farer forbi.

Det kan gjerne være Hawaii på taket utenfor Storyville, men det er her inne festen er. Etter en drøy times vitamin-innsprøyting er det med fornyede krefter vi går ut i festivalnatta for å få folkefesten i ansiktet. Av og til er det svært godt å være i Molde under jazzfestivalen.

Fireflate.no sin skribent Jan Inge Tangen, var å hørte det nye prosjektet med norske Jaga Jazzist og gitaristen Pat Metheny. Her er hans rapport på fireflate.no:

Nattkonsertene i Teatret Vårt har i mine øyne blitt noe av det som utpeker seg på Moldejazz. De har nesten klart å holde i hevd de opplevelsene og stemningen vi fikk i det gamle kulturhuset. Når det er sagt så er lyden inne på Teatret Vårt meget god, og veggene klarer å svelge unne ganske mange desibel.

Som band er Jaga Jazzist en institusjon du ikke kommer utenom i norsk jazzhistorie. De har preget scener ikke bare her i Norge, men i hele verden i flere tiår og på mange måter satt standarden for veldig mange unge musikere. Dersom du ser hvem som spiller i dette bandet, så har alle sterke, selvstendige karrierer. Som band har de klart å skape et sound som er gjenkjennbart, massivt, men samtidig subtilt nok til å få fram de mange individene bandet består av. Så også i går kveld, men i tillegg sammen med et av jazzens store ikoner, Pat Metheny. Metheny som gjennomfører en slags mini-residens denne festivalen hadde selv ytret et ønske om å få spille med Jaga Jazzist, og da muligheten åpnet seg i år var ingen av dem vanskelig å be. Martin Horntvedt, som for anledningen, og som så ofte før var bandets talsmann fra scenen, ytret flere ganger gleden og æren av å få spille med Pat. Og det virket som om dette var gjensidig.

De har knapt hatt tid til å øve sammen, og hvordan de i løpet av så kort tid har klart å skape det de gjorde i går er rett og slett utrolig. Miksen mellom noen av Pat Metheny sine låter og Jaga sine låter fungerte som ei kule. Sammen med et spektakulært lysshow, nøye planlagt og godt gjennomført, så ble dette rett og slett overveldende. Den kraften som ligger i kollektivet, bandets rytmiske tilnærming og kvalitet er så bejaende at jeg kjente det i hele kroppen.

Pat Metheny klarer å skape et rom inne i den lydveggen som Jaga Jazzist skaper. Han finner de små hullene som må og kan fylles, og gjør det. Samtidig skjønner bandet at de må arrangere låtene slik at de lar han slippe til også. Både over under og midt i. Jeg må få rose lydfolka som klarte å skille ut instrumentene i bandet på en slik måte at alle fikk en tydelig stemme. For det kan ikke være enkelt med et slikt konsept.

Jeg tør påstå at dette var det tøffeste samarbeidet og den tøffeste konserten på Moldejazz 2017. Det virket på mange måter som om dette var en naturlig konstellasjon, noe som bare var «meant to be». Det var fullt i Teatret Vårt, både nede på gulvet og oppe på galleriet, men det trengte denne konserten. Vi som stod der var sammen om å få oppleve en av de konsertene som vil huskes.

Tekst: Jan Granlie (Monks Casino og Rava/Stanko)
Tekst: Johan Hauknes (Lassen)
Tekst: Jan Inge Tangen (Pat Metheny og Jaga Jazzist)
Foto: Jan Granlie