Konserter

Etter sol, kommer regn

MOLDEJAZZ, FREDAG 22.7.2016: Etter den strålende dagen i går, er det grått og tungt være på fredagen. Mørke skyer henger truende utover mot Nordsjøen. Men det er fortsatt varmt i været, så vi fryser i hvert fall ikke.

Knirk- og pipjazz
Og heldigvis har vi noe god musikk å se fram til. Vi starter med Lalaland feat. Django Bates, med den nevnte britiske musikeren på althorn og piano, Per Jørgensen på trompet og vokal, Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Det musikalske landskapet blir aldri det samme etter denne dagen i 2016.

Detter er knirk-, slap-, krash-, pip-jazz av beste merke. Med Per Jørgensen veit vi hva vi får, det burleske, det surrealistiske, det lattervekkende. Men med musikkforståelse. Han kommenterer og utvider, han legger inn forslag til de andre. Underveis får vi et herlig samspill mellom Håkon Mjåset Johansen og Django Bates, hvor Ole Morten Vågan kommer inn på slutten.

Når Per Jørgensen gjør presentasjonen av bandet til en del av framføringen, hviskende, mens han beordrer publikum til en neste uhørlig klapping, blir det dadistiske elementet tydelig. Etter en lengre sekvens hvor han spiller tommelpiano, hvisker Jørgensen «oj-oj-oj-oj…». når resten av trioen med Bates på klaver driver ut i et nærmest klassisk fritt pianotrio-spill som gir meg assosiasjoner til Keith Jarretts trio rundt 1970 med Charlie Haden og Paul Motian.

Konserten avsluttes med en verdig markering av femårsdagen for 22.7.2011, med Per Jørgensens klagende glissando falsettoner, før han hviskende sier, «det er tid for klagetoner». Etter en stund ber han om hjelp, «hjelp meg, Håkon», og vi får et vokalt innslag fra trommisen. Lange stigende glissandi bak Jørgensens klagesang.

Musikken toner ut. Publikum er berørt av markeringen, og det er ikke snakk om noe ekstranummer etter dette. Vi vandrer ut, og noen av de frivillige spør meg om hva jeg syntes. Dette er ikke tiden for å snakke, sier jeg. Nå er det tid for å være stille og reflektere, sier jeg. Dette er mitt svar til dem.

Utover ettermiddagen kommer det ei regnbyge, etter at det har begynt oppe på Romsdalsmuseet. Men der oppe er det ungdomsprogram i dag – Lemaitre, Ivan Ave og Karpe Diem. Vi holder oss i byen.

Marilyn på plass på Plassen
Vi kom til Teatret Vårt fredags kveld iført vår T-skjorte fra Moldejazz 2008, med dette årets AiR på magen. Nå var hun tilbake – Marilyn Mazur – med sitt Shamania. Et ensemble med ti av Skandinavias flotteste musikere og med danseren Tine Erica Aspaas.

Vi har hørt dette bandet før, men aldri så godt som her i Molde. Shamania gir jo en assosiasjon til sjamanens betydning for kontakten mellom denne og den hinsidige verden, mellom mennesket og gudene. Når bandet entrer salen til full musikk med perkusjon og sang, er tonen, bokstavelig talt, satt.

For det er perkusjon som står sentralt – som alltid med Marilyn på scenen. Og rytmenes betydning for hensetting til en annen tilstand er kjent fra de aller fleste kulturer i verden. Det er derfor helt anturlig at det er en sjamantromme Marilyn kommer med ved innmarsjen.

Det går over til et fantastisk perkusjon-trio, med Anna Lund og Marilyn Mazur på drivende tom-toms og Lisbeth Diers på annen perkusjon. En samtale mellom de to tom-toms utvikler seg og får bidrag fra de øvrige musikerne i bandet. Lotte Anker leverer en tenorsaksofon-solo som er så sugende god, at allerede der tenker vi at vi er fornøyd.

Men det var ikke bare de nevnte som ville bidra her, alle kvinnene i bandet var spillesugne. På Vossa Jazz tidligere i år var vi avmålte i vår kritikk av bandets konsert der. Det er derfor en stor glede å si at det som skuffet oss den gangen var rettet opp – og vel så det – i dag.

Arrangementene satt så det knaket i veggene, samtidig som de hadde den nødvendige frivolitet. Det var ett band som sto på scenen denne kvelden som virkelig inderlig ønsket å jobbe sammen og gi hverandre rom. Og for noen soli vi fikk. Ellen Andrea Wang på bass, nevnte Anna Lund, Sissel Vera Pettersen – med strålende soli både vokalt og med altsaksofon. Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, Josefine Cronholm på vokal, Lis Wessberg på trombone og glitrende Makiko Hirabayashi på klaver og el-piano. Dessuten leverer Lotte Anker i tillegg noen sopransaksofonsoli som sitter rett i ryggmargen.

Mazur understrekte også lokalets betydning, «Dette er den lekreste sal vi har spillede i». Da samme bandet spilte under København jazzfestival tidligere i måneden, var ankepunktet fra anmeldere at konserten var satt i en sal som ikke var tilpasset bandet. Slik var det ikke nå, noe som bidro til at dette ble strålende.

Dansebidragene fra Tine Erica Aspaas var betydelig utviklet siden sist vi så det, og sammenhengen mellom dans og musikk framsto i dag klarere og tydeligere. Dette ble også understreket ved Aspaas’ kostymeskift underveis.

«Litt av et band! Jeg har aldri hørt det bedre» står det i notatene mine mot slutten av konserten. Som for å motbevise det, drar Marilyn Mazur med et siste nummer der hun spiller balafon, grovt sagt forløperen for marimba. Det er så medrivende at det er vanskelig å la være å danse. Resten av bandet hiver seg på og viser hvor skapet skal stå.

Shamania satte Plassen på plass denne fredagen!

Gammalt gras blir nytt
Vi småløper ned i Alexandraparken hvor Gammalgrass spiller.

Her det gammaldans, bluegrass, og barokk – poplåter og folkelåter. Ingen sjanger er ukjent, ingen er hellig. Men vær trygg – bandet arbeider meget systematisk med musikken – helt etter innfallsmetoden. Her sitter både verbale og musikalske sleivspark løst. Det er medrivende, det er humørspredende, det er rett og slett god gammaldags moro.

Ola Kvernberg, Ole Morten Vågan og Stian Carstensen hygger seg i lag med hverandre, og med oss, uten å ta musikken alt for seriøs. Her ser vi klart og tydelig legningen til årets Artist in Residence, og til Stian Carstensen. Disse to er ikke musikere av sin natur, de er spellemenn.

Her svinger vi innom balkanmusikk, reinskjæra bluegrass, J.S. Bach, og alt annet innafor der. Jeg får et klart inntrykk at her skjer utviklinga etter prinsippet «settlista blir til mens vi speller».Og stort sett er det j…lig gøy.

Men når publikum blir spurt om forslag til hva de skal spille, og svaret ikke blir «Slutt å spille» som historien Stian forteller, setter de sammen «Fanitullen», «Super-Mario» og «Final Countdown». Her funker det ikke, desverre.

Men gøy var det. Vi prøver oss deretter på The Budos Band – ni menn fra New York. Men det blir for enkelt sammensatt musikk – for mye party-musikk.

Nå er vi klar for siste dagen. I morgen tidlig starter det med «Break of Day»-konsert med Ola og Jorunn Kvernberg i porkotta. Mer om det i morgen.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Ole Bjørn Steinsvik