BLOW OUT-FESTIVALEN, LØRDAG 20. AUGUST 2016: Da Leo Tolstoj skrev Anna Karenina, skapte han samtidig den kanskje mest pregnante åpningssetningen i verdenslitteraturen – «Vse schtastlivje semi pokozji drug na druga, kazhdaja neschastlivaja semja neschtastliva po-svoemu» – etter «I begynnelsen …».
På norsk lyder denne første setningen i Anna Karenina slik, «Alle lykkelige familier likner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte». Familien Oblonskij hadde sin måte å være ulykkelig på.
Slik kan vi formulere det – Anna Kareninas impro-prinsipp: Alle vellykkede improband er like, de mislykkede er mislykket på hver sin måte.
De lyder ikke likt, så langt der i fra! Men det er så uendelig mange faktorer som skal til. De som mislykkes, har så mange måter å være mislykket på at de blir helt usammenlignbare. De vellykkede har alt felles, de mislykkede har bare felles at er mislykket. Utover det har de ikke noe felles.
Det forteller oss også hvor mye det krever for å være vellykket. Ikke bare er det det du kan kontrollere selv. Husets herre Stepan Oblonskij kunne – om han ville selv – unngått denne affæren med husets «бы́вшею француженкою-гувернанткой» – den tidligere franske guvernanten.
Men når historien kom til overflaten, opplevde snart alle i huset – om de var herskap eller tjenere – at det ikke var noe poeng i å være under samme tak lenger. Medlemmene i husstanden følte at selv en tilfeldig ansamling i ett eller annet vertshus var «boleje svjazani mezhdu soboj» – hadde mer felles – enn dem selv. Det er noe mer der enn det du har kontroll over, selv om du heter Oblonskij.
På engelsk sier man – om dette andre som skal til for å lykkes, dette uforklarlige – «it just clicked». Det var en ukjent X-faktor som skapte det. Noen kaller det flaks, andre gir – som Louis Armstrong – det uakseptable svaret «if you have to ask, you’ll never know». Det er lov å spørre, og vi er mange som etterstreber å sette ord på hva det er. Å finne svaret. Men selv for de som er utøvere kan det oppleves som magisk når det fungerer.
Det er ikke feil å kalle det flaks, for å skape en lykkelig familie er det ikke nok å gjøre «alt» riktig. Det er noe mer, noe som du bare delvis kan kontrollere – og som du egentlig ikke vet hva er. Noe som noen ganger er der, andre ganger er fraværende. Noen ganger flyr du, andre ganger letter det ikke. Fordi du ikke kan sette fingeren på hva det er, kaller du det flaks.
Men erfaring og refleksjon viser deg at du kan ta kontroll med stadig større deler av denne X-faktoren, dvs. at du kan redusere antallet ganger det ikke tar av. Men det er alltid noe igjen. En lykkelig familie er ikke noe du kan planlegge deg til. Du vet det når den er der, men du vet egentlig ikke hvordan det skjedde.
Men noen ganger er ikke denne faktoren der. Det kan ha noen åpenbare utløsende faktorer, franske eller andre. For noen er den aldri der. Mange av disse – som aldri flyr – er som NRKs ufrivillig mislykkede veiviser i Fjellvettreglene – Severin Suveren. Når det ikke klikker, sier de: «Uflaks!». Men selv om det er en slags flaks når det «klikker», er det ikke uflaks når det ikke «klikker» – igjen og igjen. Stadig uflaks – en ulykkelig familie – reflekterer feil valg, mangelfull innsikt og manglende innsats. Kanskje også for svake evner.
Men en ting står igjen. Om det er noe som er felles for alle de som lykkes, for de som stadig har flaks, så er det en ydmykhet overfor utfordringen, en visshet om at dagens verktøykasse ikke er det som skal til for å lykkes i morgen. En utviklingsorientering. Å stadig strekke seg, å ville utvikle seg hele tiden. Å se utviklingen som et eget mål. Slik at X-faktoren blir litt mindre i morgen.
Dette er noen av de tanker årets siste dag under Blow Out-festivalen 2016 leder meg til å gjøre. For her blir vi presentert for to band som virkelig er lykkelige familier. Band som kontrollerer og utvikler flaksen, som har lært seg å stole på den.
Først ute er Sten Sandell Trio. Med Sten Sandell på klaver, Paal Nilssen-Love på trommer og Elsa Bergman på bass. Dette er musikk med finurlige små detaljer og hvor det hele tiden er en idé bak framføringen. Bergman overbeviser til fulle om hvilken stor bassist hun er i ferd med å bli. Vi har hørt henne flere ganger, bl.a. med Anna Högbergs Attack.
Og nå slår hun ut i full blomst. En del Charlie Haden, to deler Ingebrikt Håker Flaten og en del noe helt annet. Rør det godt sammen, og la det boble i to dager oppunder kokepunktet. Det er et forsøk på å beskrive en liten del av det jeg hører i hennes spill.
Nilssen-Love er kanskje den aller sterkeste kombinasjonen i en trommis av lydhørhet og villighet til å ta førerrollen jeg veit om innenfor den fri impromusikken. Han innordner seg sømløst når det trengs, men hele tiden med overraskende måter å respondere på. Men har tar solid grep om roret når han mener det trengs.
Det trenger ikke vær mer enn et lite skift i lydbildet fra ham, men det kan også være – bokstavelig talt – et stort «bang!». Han har tilsynelatende denne unike evnen til å høre hele lydbildet utenfra, ikke bare de enkelte delene og bidragene. Å høre det som trengs, og det som ikke trengs å fylles. Ikke rart Paal Nilssen-Love er en av de mest ettertraktede trommisene på det internasjonale fri-feltet.
Men det er allikevel Sten Sandell som er min favoritt. Både gjennom det han gjør, de pasningene han legger til sine medmusikanter, hvordan han tegner og designer musikken. Men kanskje mer enn noe annet, hvordan han spiller de to andre gode. Hvordan han trekker seg stille tilbake når han mener det er det som skal til.
Jeg har hele tiden opplevelsen av at han har en idé ikke bare med musikken, men også med hva han vil og mener med den. Dette er musikk ikke bare for lykkelige familier, det er musikk som gjør deg hel og frisk. Det er musikk som kan gjøre ulykkelgie familier lykkelige.
Det andre bandet som har X-faktorene på plass er for meg et uhørt band. Susanna Gartmayer er en østerriksk klarinettist, nå på bassklarinett. Eller blant annet så. For ved siden av kunstrock og annet har hun også spilt med bandet Das Gemüseorchester/the Vegetable Orchestra – et band som spiller på … grønnsaker.
Trioen hum kommer med nå er hennes faste i Wien, med Katharina Ernst på trommer og Dieb 13 på elektronisk sampling/platespiller. Gartmayer har tydeligvis gravd seg dypt ned i utforsking av mulighetene klarinetten gir for lydskaping. Med pust, fingergrep og -knipsing, rytmisk klaffespill m.m. går hun ikke etter de ekstroverte store faktene. Hun holder seg i det rolige hjørnet hvor musikken ikke bare er mer lavmælt men også utvikler seg langsomt.
Dieb 13 – eller Dieter Kovačič – lurer som en gjedde under overflaten, uhørlig, usett, inntil han er på rett plass til rett tid. Katharina Ernst er kort og godt en glitrende trommespiller. Musikken de skaper sammen på scenen på Mir er finurlig kammerspill av ypperste klasse. Musikk som treffer et dessverre ikke fulltallig publikum mimdt i magen.
Ståle Liavik «Liaklev» Solberg og Paal Nilssen-Love skal ha takk og kudos for å ha brakt dette bandet til Oslo. Dette er et band jeg gjerne hører mer til. Hører dere, bråkmakere?
Meg bekjent har denne trioen ikke laget noe plate, men her er to kutt av bandet fra Kaleidophon Festival i Ulrichsberg, Østerrike fra 3. mai 2014. De kan gi deg en viss opplevelse av magien på Mir denne lørdagskvelden seint i august 2016.
Exerpt 1:
Exerpt 2:
Festivalen ble i år avsluttet med et gedigent party med Dr. Kay and his Inter-Stellar Tone Scientists – denne morsomme Sun Ra-pastichen med Arthur «Dr. Kay» Piene som astro-interpreter og noen av de unge norske stjernene forkledd i «spacy» kostymer. Og publikum lot seg rive med. Når også prestene «Liaklev» og «Love-en» joinet orkesteret, Nilssen-Love riktignok i et antrekk som nok brakte tankene mer til julenissen, enn ut i rommet, var festen komplett.
Vi takker for i år, og ser med glede fram til neste år. Men la oss slippe kollisjonen med den andre festivalen som foregår i byen i 2017!
Tekst: Johan Hauknes
Foto Sven-Åke Johansson: Heiko Purnhagen
