Konserter

Dejligt i Montmartre!

JAZZHUS MONTMARTRE, TORSDAG 13. SEPTEMBER 2018: Jeg må innrømme at det begynner å bli noen år siden jeg hørte Arild Andersen Trio sist. Selvfølgelig har jeg hørt alle platene, men live på en relativt liten klubb, er det lenge siden jeg har hørt bassisten sammen med saksofonisten Tommy Smith og trommeslageren Paolo Vinaccia.

Men denne torsdagen var det mulig å høre de tre i legendariske Jazzhus Montmartre midt i København. Og jeg gledet meg nesten som en unge på julaften formiddag for å høre de tre igjen. Spesielt var det spennende igjen å få høre trommemagiker Vinaccia, som jeg var sikker på at jeg ikke skulle få muligheten til å høre igjen, etter alle hans tilbakefall i kreftsykdommen som har plaget han i mange år.

Da jeg ankom konserten, i underkant av en time før de skulle på, var kun Vinaccia og noen av hans danske venner på plass. Vinaccia demonstrerte sin medbragte olivenolje med chilli, mens han gjorde klar trommene, og kun en halv times tid før konsertstart ankom Andersen, og enda nærmere start entret Smith lokalet.

Og fra start til mål, i to sett, ble dette en herlig opplevelse. De tre hadde «varmet opp» på Røverstaden, gamle Club7 og Sardines i Oslo dagen før, og de kunne melde om ca. 300 publikummere på plass i den nyoppussede kjelleren under Oslo Konserthus. I Montmartre var det ikke mer enn ca. 30 publikummere som hadde kjent sin besøkelsestid, og jeg er overbevist om at alle, absolutt alle, følte de hadde fått valuta for pengene.

På denne korte turneen hadde Andersen tatt med seg en del stoff de tre ikke hadde spilt tidligere, eller som det var lenge siden Andersen hadde spilt, som for eksempel folketonen «Det var i min ungdom» fra platen «Arv» som ble innspilt i november 1993, og som han de senere årene kun har gjort på duo med vokalisten Kirsten Bråten Berg.

Men vi fikk selvfølgelig også kjent stoff, som den nydelige «Mira» og «Elektra synger» fra tidligere plater på ECM. Og da de avsluttet med den norske middelalderballaden «Eg lagde meg så silde», som ekstranummer, var kvelden fullbragt.

I forhold til platene med trioen på ECM, så låter det helt annerledes og mye friskere live. Spesielt synes jeg Tommy Smiths saksofon låter mye røffere og fyldigere på konsert enn på plate. Der blir det litt for snilt med all romklangen som er litt for særpreget for en del av selskapets plater. Arild Andersen er en mester med bassen, og han er et unikum i å veksle mellom briljeringen med å spille fort, for så å sette en litt seig og deilig groove som de andre henger seg på. Og bak det hele, trommemiraklet Paolo Vinaccia. Jeg vet ikke hvor mange ganger han har stått på «gravens rand» med sin kreftsykdom og hvor omgivelsene har innsett at man har hørt ham for siste gang. Men du lurer ikke en gammel italiener som lever på god olje. For Vinaccia kommer stadig tilbake, og ikke som man nesten kunne forvente, i roligere og litt stillere versjon. Nei, her gis det ikke ved dørene. Han pisker de andre musikerne framover med et drivende spill som man sjelden hører fra andre trommeslagere, og hans teknikk og energi er nesten uten sidestykke i dagens musikkliv. Riktignok ble han sliten etter noen av de heftigste kraftanstrengelsene, men med noen få sekunder å puste ut på var nok, til at han kjørte på på nytt. Fantastisk!

Nå har jeg hørt denne trioen noen ganger tidligere hjemme i Norge. Men det er, som sagt, noen år siden. Men jeg kan ikke huske at det har vært en slik kraft og energi fra de tre tidligere. Og det går lang tid mellom hver gang det smeller like tøff musikk mellom veggene i gamle Jazzhus Montmartre som det gjorde denne kvelden.

Og de gir seg ikke med denne kvelden. De blir også å høre både fredag og lørdag, og da bør adskillig fler enn vi som hadde satt av torsdagskvelden til denne trioen, finne veien til Store Regnegade for en kveld med strålende musikkopplevelser!

Tekst og foto: Jan Granlie


Paolo Vinaccia


Tommy Smith


Arild Andersen