VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 26. APRIL 2018: Fjerde dag i Victorias jubileumsuke er kommet. Og den kommer med et todelt program som virkelig viser bredden i norsk jazz. Første sett er en konsert med en ganske så nydannet trio, den holder sin andre konsert denne kvelden. Andre sett er med et band som har eksistert «nesten alltid» — de har holdt på i elleve år. Og som består av kjemper som i stor grad har skyld for at norsk jazz befinner seg der den er i dag.
Men om den første trioen er ny, er medlemmene også der kjente fjes. Marte Lea på perk, vokal, klarinett og tenorsaksofon, Ayumi Tanaka på klaver og Thomas Strønen på trommer. Skal vi tørre å foreslå som navn Mat-trioen? Dette ikke forstått som en norsk variant av Food-samarbeidet Strønen hadde i mange år med engelske Iain Ballamy, men kun som en lek med bandmedlemmenes initialer. Noen affiniteter mellom Food og Mat er det jo, siden de begge arbeider innenfor et åpent sonorisk landskap bygget over frie assosiasjoner og stream-of-conciousness-lik kommunikasjon og uttrykk. Men der Food omfattet elektronika-basert manipulasjon av lydgeneratorer(instrumenter, er trioen Mat basert kun på instrumentenes direkte og fysiske lyduttrykk.
Andre del av konserten er med en kvintett som altså definitivt ikke er ny. Vi har hørt den flere ganger, og det er med like stor glede vi låner øre til dens musikk hver gang. Bjørn Alterhaug Kvintett består av fem framifrå stemmer som i en årrekke har preget norsk jazz. Men om håret er blitt gråere, er musikken fortsatt like sprellende livlig som da palletten av hårfarger var mer variert enn i dag.
Men før vi avslutter kvelden med Altet, skal vi altså innta Maten. Og dette måltidet vandrer fra noe som lyder som sjamanistiske besvergelser over ei rundbomme til et postmodernistisk urbant spor. Og når det avsluttes med noen Griegske nasjonalromantiske toner fra Tanakas side, og Leas stillfarne framføring av «Kom heim, kom heim, (du villfarne barn)», i en oversettelse fra amerikansk av målmannen Torleif Homme fra Setesdal, var maten servert.
Det var et smaksrikt måltid trioen serverte. Jeg opplevde det som litt for søkende og ustrukturert de første minuttene, at jeg fikk for få signaler om hvor musikken var på vei. Men etter en stund tetner musikken til og det kommer i gang. Mat-musikken blir levende, og finner strukturer og driv som gjør det spennende å la seg rive med i strømmene og kastene.
Swinger det? Ja, for s..tan!
Og swinge — det gjorde det virkelig etter pausen. Da Bjørn Alterhaug et al. setter i gang med noe han har kalt «Hommage á Giuseppe», bygget over fem takter fra Verdis «Requiem», er vi trygt plassert for å motta swingende, gode toner. Med Jon-Pål Inderberg på barytonsaksofon, Frode Nymo på altsaksofon, Vigleik Storaas på piano, Erik Nylander på trommer på laget plasserer Alterhaug trygt i det vidunderlige landet etter Lennie Tristano, og hans disipler Warne Marsh og Lee Konitz.
Etter et opptrekk av Nylander, drar bandet i gang med en rask «Marshmallow» — et tema av Warne Marsh — som så ledes over i «Parker 51» av Jimmy Rainey, begge skrevet i 1945. På veien får vi tangentmagi av mester Storaas, og vidunderlige linjer på alten til Frode Nymo. Trommespillet til Nylander er deilig effektivt og drivende. Men det er den selvutnevnte slagbjørnen legger grunnmuren.
De fortsetter med et tema «Ole Jacobs idé» av Alterhaug, skrevet etter inspirasjon fra Ole Jacob Hansen.Her får Inderberg en liten pause, mens Nymo virkelig får vise fram sine lyriske evner.
I løpet av Alterhaugs «Message from a Sad Dolphin» dukker det opp noen linjer som minner bemerkelsesverdig om Griegs tema til «I Dovregubbens Hall» fra Peer Gynt-suiten. Og da slår det meg: Det er det samme som har skjedd her, som det Miles Davis hevdet han hadde gjort med Dizzy Gillespies intro til «’Round Midnight». Da Miles ble spurt om hvor han fikk ideen til den enklere og mer lineære introen han (nesten) alltid brukte til Monks låt, svarte han at «min intro er akkurat den samme som Dizzy’s. Men jeg spiller bare de betydningsbærende (signifyin’) tonene».
Så får vi — nærmest som sedvanlig — en preken av forrettende pastor også denne kvelden, Jon-Pål Inderberg. Kveldens tema, ut over den stadig tilbakevendende leiken med «palla-taliseringas» mangfoldige aspekter i Steinkjer, er at han Bjørn kjøpte seg en «hæst, … for huindr’ krona». Inderberg avslutter prekenen med å samle forsamlingen til lytte. For «nå ska’ vi spæll’ ‘Dæg’n de’ va ein fin hæst, ja!’»
En intro fra Inderberg leder over til Cole Porters «You’re so nice to come home to». Som Ivar Gafseths Olaf sa det i The Julekalender, «Det e’ bærre lækkert!». De to saksofonene danser seg gjennom et herlig samspill, som leder over i en solo av Storaas som understøttet av bass og trommer danser over linjene. Dette er virkelig musikkutøvelse på et svært høyt nivå.
Men lekrere skulle det bli. Over den svenske folketonen «Jag vet en deilig rosa» gir Alterhaug og Inderberg oss en duo som er så glitrende spilt og vakkert uttrykt at hadde alle fått høre dette, ville det umiddelbart blitt slutt på kamp, kiv og krig. Og atomopprustning. Kanskje skulle vi få utenriksminster Ine Marie Søreide til å sende duoen Alt-Ind til toppmøtet mellom de to klovnene i henholdsvis Pyongyang og Washington. Så kunne vi andre endelig få fri fra disse to bøllene!
Etter dette kommer det en finurlig mix av klassiske «How high the Moon» og «It’s You or Noone». I ettertid beskrev Alterhaug det for meg slik: Det var «en miks vi vel ikke helt ante hvor bar hen, men gøy var reisen». Gøy var det så absolutt for oss også!
Som ekstranummer fikk vi en julesang — Alterhaugs «Christmas Song for Children of Thelonious Monk» — hvor igjen Frode Nymo leverte gode saker.
Det slår meg at hver gang jeg hører dette bandet, tenker jeg hvor heldige vi er som får oppleve slik musikalitet og leikenhet som dette bandet leverer gang etter gang, etter … Jeg blir aldri forsynt av de rettene Bjørn Alterhaugs kvintett serverer. Og jeg blir aldri lei av å lytte til Bjørn Alterhaugs presise basspill. Og lar meg gang etter gang imponere av hans evne til å finne fram til og skrive fengende og medrivende tema, eller låter.
Jeg vil ha mer … mer … MER!
Tekst og foto: Johan Hauknes
