Konserter

Fest i «det norske selskap»

ALICE, KØBENHAVN, 14. SEPTEMBER 2018: Det ser nesten ut som det er nordisk weekend i København om dagen. I tre dager, torsdag, fredag og lørdag, spiller Arild Andersen Trio i Jazzhus Montmartre, og i kveld har det vært folkemusikk med Valkyrien All Stars på Alice. Før konserten startet telte jeg fem dansker i lokalet (i tillegg til en som var såpass ute av stand til å gjøre rede for seg, at hun ikke helt visste hvor hun kom fra), pluss en god samling nordmenn som har tilhold i «kongens by».

Dette er faktisk første gang jeg er på Alice på Nørrebro. Stedet som har overtatt etter det fine lokalet til Jazzhouse i Niels Hemmingsens gade midt i sentrum. Her har de slått seg sammen med verdensmusikkscenen Global, for å spare utgifter å få mer penger til musikk.

Da jeg kom inn, var det ikke mange i lokalet. Og heldigvis for det, for da fikk salt-peanuts* aldrende medarbeider med svært dårlig rygg, muligheten til å kapre en av de ytterst få sitteplassene i lokalet. Da jeg hadde etablert meg på en plass og så meg rundt, savnet jeg umiddelbart Jazzhouse. Dette er og blir en gymsal, uansett hva de prøver å gjøre med lokalet. Og at det kun er ca. 10 sitteplasser langs veggene, ekskluderer faktisk en del av det litt eldre, kjøpesterke publikummet. Så dette må arrangørene gjøre noe med. Kan hende vil de ikke ha en gjeng med aldrende personer innenfor dørene, men heller satse på ungdommen, som ennå ikke har pådratt seg «konsertskader» som oss andre, etter altfor mange år på søken etter god musikk.

Men det spilte ingen rolle, så lenge det var norske Valkyrien som sto på plakaten. Dette nyskapende, norske folkemusikkensemblet som har fått et helt nytt publikum til store deler av den norske folkemusikken. Og med vokalisten, felespilleren og keyboardisten Tuva Syvertsen i spissen, ga de publikum en fin stund i «gymsalen».

Jeg har alltid likt Valkyrien (som ikke siden 2015 har hatt navnet Valkyrien Allstars, som de er annonsert som), når de er «på hugget» med både flatfele og hardingfele, og hvor det virkelig koker i bandet. Når Erik Sollid og Tuva Syvertsen drar avgårde med en eller annen folkemelodi som suger i mellomgulvet, mens trommeslager Martin Langlie og bassist Magnus Larsen pusher de to frontpersonene framover med enorm energi og trøkk.

Jeg føler at Valkyrien litt for ofte heller over til å bli et slags popband, men et drivende godt popband, særlig der hvor Sollid spiller gitar og Syvertsen trakterer keyboardet, og hvor tekstene blir nesten i overkant private. Ikke dermed sagt at jeg har noe i mot at vokalister er private, men det blir nesten litt «kleint» innimellom, når Syvertsen, litt for ofte synger om at hun ikke vil bli forlatt. Noe jeg ikke tror hun blir, for en tøffere dame å holde av skal man lete lenge etter. Med kjærestens navn tatovert på venstre overarm, og med tekster som man kan oppfatte er skrevet direkte til henne, blir det litt for stor avstand innimellom. Hun stenger seg på en måte litt «inne» og tekstene har en tendens til å stoppe ved scenekanten.

Men hun er utstyrt med en strålende stemme, som fascinerer oss i senk, og med et såpass tett og fint band til å pushe seg framover, blir dette fint.

Det er mange år siden jeg hørte Valkyrien live forrige gang, og bandet har utviklet seg en del siden den gang. Som sagt så foretrekker jeg bandet da de «tar det helt ut», eller «får gang i den» som det heter her i Danmark, for alle musikerne er i stand til å få salen til å ko0ke, og med Sollid og Syvertsens feler og stemmer i tostemte versjoner, så blir det strålende.

Tekst og foto: Jan Granlie


Valkyrien.


Tuva Syvertsen på torader i det første ekstranummeret.


Den viktige tatoeringen til Tuva Syvertsen.


Magnus Larsen