Som salt peanuts* lesere er klar over, ble David Tarrodis film «Filmen om Esbjörn Svensson» vist på SVT2 på lørdag 29. oktober 2016 – det som var filmens premiere-visning.
For de av oss som har et nært og inderlig forhold til Esbjörn og hans musikk, har vi imøtesett Tarrodis film med en blanding av forventning og frykt. Hvordan kan en filmskaper som innrømmer at han aldri har vært på en konsert med e.s.t. som det ble kjent som – eller Esbjörn Svensson Trio som det het i begynnelsen. En filmskaper som aldri riktig tar inn over seg betydningen av navneskiftet.
Navneskiftet var jo i seg selv en del av magien. Som de konsertene han aldri opplevde var. Fra Esbjörns side var navneskiftet en understreking av at e.s.t. var et kollektiv, det var ikke lenger hans egen trio, det var noe mer. Konsertene understreket det ytterligere.
For det var i synergien mellom de fire i trioen, Esbjörn Svensson, Dan Berglund og Magnus Öström på scenen, samt det umistelige fjerde medlemmet bak lydbordet, Åke Linton, at magien ble skapt. Fordi – som vi alle visste – e.s.t. var aldri bare en trio. I det minste var det en kvartett. En kvartett som fungerte som en integrert enhet.
Ville filmen evne å tilføre noe nytt i vår forståelse av e.s.t.s musikk? Av magien som denne trioen-av-fire evnet å skape ut av Esbjörn Svenssons komposisjoner? Eller ville det bli en feilaktig og misvisende presentasjon av geniets betydning og «selvforklarende» kraft – i å være det åpenbare opphavet til den kunsten som e.s.t. evnet å skape igjen og igjen?
Ville Tarrodi even å kaste et nytt og forklarende lys over de musikalske verktøyene som Svensson brukte, og hvordan trioen som helhet greide å forme dem ut? Til å forklare hvordan e.s.t. skapte ny musikk ved å forene århundre-gamle musikalske tradisjoner og uttrykke dem i et moderne musikalsk språk?
Svaret på mine spørsmål er mangfoldige. Nei, David Tarrodi evner ikke å skape en ny forståelse av den musikalske nyskapingen e.s.t. greide å skape. Desverre har Tarrodi lagt seg i for stor grad på en linje hvor han erklærer Esbjörn Svensson som ett av de ultimate geniene. Siggi Loch blir brukt som et sannhetsvitne om at Svensson «is one of the truly greats of jazz composing – along with Duke Ellington … and Miles». Noe som i mine ører blir en fullstendig feilaktig forklaring av magien som e.s.t. skapte.
Det blir helt feil i mine ører, på samme måte som når Tarrodi i framstillingen legger (alt for) stor vekt på Svenssons barnlige fascinasjon av elefanter, av stjerner, av hans egen filosofi rundt sin musikk. Jeg hadde forventet en mer kritisk tilnærming til disse selv-biografiske elementene av en kunstfilosofi. Jeg er skuffet over filmskaperens vilje til å stille kritiske spørsmål til sin egen fortelling, og til å forklare for oss som er lyttere og seere hva som er potensielle forklaringer.
Filmen er allikevel en umidelbar glede å se på for oss som har et inderlig forhold til Svensson og hans musikk.For de mange av oss som har latt oss fascinere av e.s.t.s musikalske framføringer, er det en vidunderlige glede å høre Esbjörn selv snakke fritt om sin egen musikk. Å høre hans foreldre, søsken, barndomsvenner fortelle.
Men filmen bidrar aldri til å gi noen ny innsikt i hva Esbjörn Svenssons musikalske magi var. I liten grad bidrar filmen til å utvide vår forståelse av Esbjörn Svenssons musikalske magi. Det skal allikevel sies at filmen bidrar til å kaste lys over mange detaljer i Esbjörn Svenssons barndom og ungdom. Fascinerende, men det er helt uten forklaringskraft. Disse historiene forblir gjennomgående anekdotiske. Å høre fortellinger om Esbjörns barndom fra hans foreldre og hans søsken henger i liten grad sammen med en analytisk forklaring av hans musikk.
Filmens forklaringsmodell faller for en åpenbar og klassisk feil, å prøve lage en endimensjonal fortelling og forklaringsmodell om hva som skaper geniet. Ved å legge stor vekt på Esbjörns unge år, og hele tiden referere tilbake til fortiden som en forklaring om hva som skjedde seinere, mister filmen den dynamiske forståelsen av både Esbjörn Svenssons og Magnus og Dannes musikalske utvikling.
Men for de av oss som kan vår historie om e.s.t. er det allikevel svært fascinerende å se de tidlige opptakene med Esbjörn i mange forskjellige sammenhenger. Men ingen av dem bidrar altså overhodet til å flytte historien om e.s.t.
En første svakhet ved filmen er at Tarrodi lar Åke Linton spille en rolle som nærmest reduserer ham til en statist. Ved å la Åke Linton sitte igjen med en uttalelse om at «vi aldri visste hva som skjedde», er Lintons rolle redusert til noe som er meningsløst. Den som en eller annen gang har opplevd e.s.t. live, vet hvor umistelig Åke Lintons bidrag var.
Jeg synes dessuten det er en betydelig svakhet ved filmen at man ikke en gang antyder at det var med «From Gagarin’s Point of View» at gruppen som ble e.s.t. etablerte et musikalsk språk som brakte noe helt nytt til ideen om en pianotrio.
Før dette hadde de laget flere plater, som «plays Monk» og «Winter in Venice», men uten å ha funnet språket som skapte den musikalske suksessen som fulgte etter «From Gagarin’s …». Hører man på Monk- og Venezia-skivene i dag, skjønner man lett det store skiftet som skjedde i 1999.
Et skifte som innebar å la det være store rom i musikken. Til å la musikken puste fritt. «plays Monk» presenterer en musikk som er alt for tettpakket. Det er lite rom for å puste i musikken. Men med «From Gagarin’s Point of View» kom rommet i musikken. Og det var det som skapte suksessen som ble til e.s.t., … i hvert fall i mine ører!
Men dette synes i svært liten grad i Tarrodis film om Esbjörn Svensson. Dessverre.
Tekst: Johan Hauknes
