MOLDEJAZZ, MANDAG 13. JULI 2026, DAG 1: Etter en relativt strabasiøs reise fra Voss, med buss for tog, overfylt flybuss, og tre timers venting for å slippe til på hotellrommet her i «kollektivet» på Hotell Molde, er salt peanuts* sin utsendte på plass i festivalbyen. Denne byen, som siden begynnelsen av 1960-tallet, endrer karakter i uke 29, da «jazzerne» for en uke, inntar den lille, rare, småborgerlige, byen, som jeg gjerne kaller Andeby (på grunn av «Røkke og Gjelsten og I»). Her har jazz og fotball dominert siden tidenes morgen, og selv om det har gått veldig i bølger med fotballen de senere årene, har jazzen «stått seg», og har hatt en helt spesiell stilling i byen. «I ska ut å jazze», sier moldenseren, vanligvis, og ifører seg ett eller annet frikort og festival-t-skjorte for å tråle fram og tilbake i Storgata, når det drar seg mot festival. Men i år har jeg merket at utsagnene ikke er like «fyldige» som før. Lokalbefolkningen, særlig de med en del år rundt bringen, kjenner ikke så mange av de musikerne og banda som festivalen har booket. Og siden det er relativt dyrt å kaste seg ut i festivallivet, så trår man litt mer forsiktig rundt i Storgata i år. Så jeg er spent på hvordan publikumstilstrømningen vil bli i versjon 2026, når status skal gjøres opp.
Jeg har vært her, mer eller mindre jevnlig, siden 1978-festivalen. Jeg har tilbragt noen år i byen med studiekort, hvor mesteparten av tiden gikk til jazz og sosialt samvær, heller enn dype studier i transportfag og økonomi. Og noe av det beste med å komme tilbake, er å treffe igjen alle de gamle svirebrødrene, som man treffer på denne tiden, en gang i året, og oppdager at de også blir eldre og eldre. Det er litt merkelig å oppdager hvordan samtalene har skiftet fra «festivallivet» og hva man skal høre og lignende, til at det dreier seg om sykdom, hvem har det bra på sine eldre dagder, og hvem plages. Men det er alltid hyggelig å treffes. Å gå gjennom Storgata denne uka, tar lang tid, fryktelig lang tid. Da treffer man alltid gamle venner man må slå av en prat med. Så et mantra for å være på Moldejazz er å alltid ha god tid.
Da jeg ankom, søndagen, var det fremdeles relativt stille i byen. Salgsteltene ble satt opp i Storgata, rigging foregikk i Alexandraparken, stæsj kjøres og bæres inn på spillestedene på Plassen, lastebiler fra Syltes brus, grønn eller oransje, «køer» gjennom gaten. Byens hovedgate er befolket med en del herrer i sin beste alder, med de rette alderstilleggene, som later som de rigger, iført sorte «crew»-t-skjorter og sorte skjorts, mens ei røys med unge damer gjør den egentlige riggejobben. Og sola viser seg slik den skal her i byen når det drar seg mot festival. Så vi får nyte den så lenge vi kan. For det skal visstnok komme et væromslag om noen dager!
Åpningsdagen da festivalpulsen burde melde seg
Festivalen starter hvert år med street parade med Jazzlogen, den prominente festivalåpneren, festivalsjefen, i år med «nye», Linda Melsom, som aldri tidligere har vært på Moldejazz, og som på denne åpningsdagen, etter all sannsynlighet, fikk seg et sjokk over hva som plutselig endret denne litt kjedelige byen på Nordvestlandet til et inferno i lyder, farger og sirkus, før det hele ender med musikk, taler og formaliteter under den sedvanlige åpningen i Alexandraparken. I år var det litt bruduljer rundt at helseminister Jan Christian Vestre, skulle åpne festivalen. Han har i den senere tiden hatt noen utspill om å sentralisere ambulansetjenesten, slik at noen av øyene utenfor Molde vil miste ambulansetjenesten. Og dette ville lokale politikere demonstrere mot, ved å vende ryggen til helseministeren under street paraden. En relativt vennlig og snill demo, spør du meg (jeg observerte kun en plakat). Det har vært heftigere demoer her tidligere, for eksempel da nynazisten Eric Blücher meldte sin ankomst, da justisminister Andreas Cappelen var her, og da den israelske statsministeren Ariel Sharon var på besøk. I år tenker jeg mest at hvor Blitz og gamle Lillevolden er når man trenger dem mest?
Etter formalitetene startet jeg mandagen med Festivalakademiet ledet med sikker hånd av jazznytt-redaktør Audun Vinger, som jeg synes virkelig har fått «swing» på disse musikersamtalene de seneste årene. Her samtalte han med to av de mest spennende artistene på årets festival, den Sør-Afrikanske pianisten Nduduzo Makhathini, som vi skal høre på formiddagskonsert i dag, og den amerikanske saksofonisten Isaiah Collier, som «veltet» Storyville sent, i går. Men mer om ham senere.
Lokal konsertstart
Jeg valgte å starte konsertserien på Moldejazz i år i den fine klubben Storyville, hvor den lokale jazzklubben har fått perfekte lokaler for sine konserter, som (nesten) alltid er av høg kvalitet.
Her fikk vi møte «arvtageren» etter sjølvaste Fiolinisten fra «distriktet» (med stor F), Ola Kvernberg, den enda mer lokale Tuva Halse, på duo sammen med pianisten Arne Torvik. Begge er vokst opp i «Andeby», og har spilt sammen med jevne og ujevne mellomrom siden 2014.
I disse dager jobber de med å ferdigstille sitt duoalbum, Sleeping Music, som kommer en gang over jul. Med et prosjekt med navnet Sleeping Music, kan man gjerne få følelsen av at dette er musikk for sene kvelder og som kan erstatte Ole Lukkøye på den tiden hvor gjespingen tar overhånd. Men slik er det ikke med musikken de fremfører. Halse kjenner vi som en utmerket fiolinist, som passer inn i de fleste sammenhenger, mens Torvik, i alle fall på plate, fremstår som en lyrisk pianist i den skandinaviske skolen. Men sammen leverer de musikk som man nesten kan høre kommer fra «distriktet». Jeg fikk en følelse av noe Henning Sommerro kunne ha laget, med innslag av landsdelens folkemusikk, koblet sammen med litt klassisk inspirasjon, men hele vegen med jazzen klart i førersetet.
Dette er to musikere som tar oss med på en slags reise i naturen på Nord-Vestlandet. Det er vind i kasta, det regner, tåka kommer drivende inn Moldefjorden, men det er lys og varme dager og netter i vente. De kommuniserer på en utmerket måte, og resultatet blir fin musikk som vil passe perfekt på de fleste jazzklubber, ikke bare her oppe, men også i store deler av landet og resten av Skandinavia. En fin start på festivalen, og langt fra musikk man kunne sovne til.
Fotball, kreftsaken og pengemakta som rår
Hedersmannen, fotballspilleren og treneren Åge Hareide, var en sann venn av Molde. Selv om han var sunnmøring, så var han elsket av hele denne byen, noe som er sjeldent for en sunnmøring. Den 18. desember i fjor, forlot han denne verden, etter en periode hvor han hadde kjempet mot kreften og tapt. Da var det rett og rimelig at Molde og Molde fotballklubb (MFK) ville lage en fotballkamp til ære for denne viktige personen for fotballmiljøet og byen.
Sterke krefter i byen satte i gang en kampanje for å få arrangert en slik kamp, med musikalske innslag fra blant annet Åge Aleksandersen, Jo Nesbø, Ane Brun og flere med tilknytning til Hareide eller byen. Og denne begivenheten ble bestemt å skulle gå av stabelen på «Røkke-løkka» (Aker stadion), på åpningsdagen av Moldejazz – samtidig med åpningskonserten i nabolokalet i Bjørnsonhuset. Da jeg passerte på veg til åpningskonserten, var Jo Nesbø i ferd med å fremføre De Derres låt «Erik Vea», om skøyteløperen som sprakk solid, og som ingen visste om egentlig fullførte løpet eller bare gikk hjem.
Og jeg spør: Hva tenker de egentlig på i MFK? I byen har man en laaaaang tradisjon med Moldejazz i uke 29. Og så skal man, på åpningsdagen, «presse inn» dette arrangementet som er et ytterst konkurrerende arrangement med 10 000 publikummere på «läktaren» i en by som pr 1. januar 2026 hadde 33 291 innbyggere med stort og smått.
Alle vet at Moldejazz vrir alt de har av hoder og krefter på å gi byen og regionen ei fin uke med jazz og mer eller mindre beslektede musikkformer. Å drive med jazz er, i utgangspunktet, en aktivitet hvor sitter igjen med positive tall i regnskapet. Og da behøver man ikke store, konkurrerende arrangementer!
At arrangørene av dette stadionarrangementet påstår at de trekker et annet publikum enn årets Artist in Residence, esperanza spalding, spiller ingen rolle. Det er prinsippet og sammarbeidet som er poenget her. I en såpass liten by, riktignok med noen tilreisende på besøk i tillegg, skal arrangører av festivaler, fotballkamper, bridgeturneringer, øl- eller vinsmakinger, yogafestivaler og annet, samarbeide. De skal ikke «gå i vegen for hverandre», uansett om man trekker et annet publikum.
Det er viktig med slike arrangementer, hvor man samler inn penger til kreftsaken og hedrer en hedersmann som Åge Hareide. Men året består av 365 dager, og da er det utrolig umusikalsk å konkurrere om oppmerksomhet og presseomtale ved å legge et såpass stort arrangement på åpningsdagen av Moldejazz. Det viser at denne byen er delt (minst) i to deler. Kulturen og pengemakta. Og i denne byen er det alltid pengemakta som rår. Det må det bli en slutt på!
Jeg har vært en tilhenger av MFK i kampen om både serie- og cuptitler. Men det er det slutt på nå! Men om MFK mister en tilhenger fra en annen del av landet, bryr de seg garantert ikke stort om. Men MFK skal vite at jeg ikke er alene. I denne byen, som i Walt Disneys Andeby, er det penga som rår, og i den senere tiden har meningsforskjellene i befolkningen blitt ytterst tydelige – både med den planlagte utbyggingen av Retiroskogen, på veg innover mot flyplassen, som skal gi plass til nye trengingsfasiliteter for MFK på bekostning av et viktig rekreasjonsområde, og nå, arrangementet på «Røkke-løkka».
La byen donere millioner til kreftsaken. Men skaff ikke disse pengene på bekostning av de hardt arbeidende jazzfestivalmedarbeiderne og publikum. Jeg sier som komikeren fra Drammen: TA DERE SAMMEN!
En litt snodig og rar åpning med AIR
I år er det den amerikanske bassisten og vokalisten esperanza spalding som er Artist in Residence på Moldejazz (hvorfor navnet skal skrives kun med minuskler, må være et PR-stunt fra managementet). Hun skal gjøre fire konserter denne uka, og i går kveld startet hun med en litt snodig forestilling i Bjørnsonhuset.
Her skulle vi få et slags tilbakeblikk til spaldings tipp-tipp-tipp oldemor, eller hva det nå var, som skal ha utvandret fra Norge til det forjettede land «over there». På relativt kort varsel hentet hun inn vokalisten Charlotte Dos Santos, perkusjonisten Sidiki Camara, vokalisten og resitøren Sara Camille, Ester Thunander på hardingfele, bassisten Sverre Sæbø, og danserne Ornilia Ubisse og Jeffrey Young, pluss Terrence Goodchild på gjennomgående god lyd.
Det hele startet med at et kaffebord ble dekket, før musikerne kom på scenen og slo seg ned rundt bordet. Thunander startet på en slått på hardingfele, som de andre kom inn på med vokal. Spalding beveget seg etter hvert over scenen til bassen, og satte i gang en bassgang som de andre, etter hvert, hang seg på. Vi fikk tekster/dikt, og tar jeg ikke altfor mye feil, så dukket det også opp en tekst av Olav H. Hauge. Vi fikk flerstemt vokal, i nærheten av hva vokalisten, fiolinisten og banjoisten Rhiannon Giddens gjorde med den utmerkede vokalgruppen Our Native Daughters på den utmerkede utgivelsen Songs of Our Native Daughters fra 2019. Sæbø spilte bass mens spalding satte seg ved pianoet, og det hele ble en forestilling mer enn en ren konsert. Jeg følte det fortonet seg mest som et bestillingsverk, som kunne vært det tradisjonelle «Tingingsverket» på Vossa Jazz. For det forekom meg relativt klart, at dette kunne vært bearbeidet og jobbet mer med enn den korte tiden de hadde hatt til rådighet. Men hardingfelespillet til svenske Ester Thunander var et høydepunkt, og spalding spiller alltid fint bass!
Karoline Wallace går Tronhjæmsvejn
Vokalisten Karoline Wallace ble under Moldejazz 2025 kåret til den 19. vinneren av Norges største musikkstipend: SpareBank 1 SMN’s JazZtipendiat 2025/2026. Prisen deles ut av Midtnorsk Jazzsenter, Moldejazz, Talent Norge og SpareBank 1 SMN, og «gir årlig en fremtidsrettet og ambisiøs kunstner muligheten til å skape et nytt verk i samarbeid med Trondheim Jazzorkester», som det sies i programteksten.
Helt siden Moldejazz i fjor, har Wallace hatt dette verket i bakhodet, samtidig som hun har jobbet med andre, spennende prosjekter, blant annet et spennende samarbeid med den franske pianisten Sébastien Palin og fiolinisten og vokalisten Inger Hannisdal (som i januar hadde sin debut på Voss jazzklubb!) I den trioen er uttrykket neddempet og vakkert, så jeg var spent på hvordan Wallace sine låtskriveregenskaper ville fungere med det relativt store Trondheim jazzorkester, i en relativt ung versjon.
I besetningen fant vi altsaksofonisten Signe Emmeluth, tenorsaksofonisten Åsne Fossmark, trompeteren Eivind Lønning, trombonisten Guro Kvåle, tubaisten Heida Mobeck, fiolinisten Eira Bjørnstad Foss, cellisten Joel Ring, Håvard Aufles på synthesizer og piano (som rett før konserten, fikk det ærefulle oppdraget å være JazZtipendiat for neste år – og vi gratulerer!), gitaristen Karl Bjorå, bassisten Nicolas Leirtrø og trommeslageren Veslemøy Narvesen (som også trakterte sag), og helt ute på høyre flanke – Karoline Wallace på vocal og elektronikk. Og som alltid hadde Tor Breivik ansvaret for utmerket lydproduksjon og Phillip Isaksen hadde ansvaret for lysdesign.
Verket hadde Wallace kalt Samtaler. Og her dreide det seg ikke kun om menneskelige samtaler som barn som snakker med julenissen og ektefellers krangler, men også samtaler mellom sjiraffer, blomster, trær og mellom det meste som, på en eller annen måte kan kommunisere.
Musikalsk fikk jeg en følelse av frihet i dette verket. Og en musiker som dukket opp i bakhodet var Carla Bley, og hennes kreative galskap. Wallace skrive «åpen» musikk, på den måten at arrangementene og komposisjonene er «skrudd sammen» slik at alle instrumentene kan høres hele tiden. Dette må også på mange måter tilskrives lydmann Breivik, som er en mester med å «ratte» dette ensemblet. Vi fikk utmerkede solistbidrag fra de fleste musikerne, og jeg la spesielt merke til Aufles sitt utmerkede synthesizer og pianospill, Kvåles tøffe trombonespill, Lønnings, alltid deilige trompetspill, Mobecks utmerkede tubaspill i fint tospann med Leirtrø sin kontrabass og Wallace sin utmerkede ledelse av bandet og ytterst sjarmerende vokal og «prat» mellom låtene. Men mest imponert ble jeg over Narvesens heftige og råtøffe trommespill, som passet perfekt til dette verket.
En utmerket konsert fra en relativt ung versjon av Trondheim jazzorkester, og jeg gleder meg til å høre verket igjen, for eksempel på Umeå Jazz Festival i oktober. Gratulerer, Karoline!
Nærmere Coltrane kommer man ikke
Så avsluttet jeg denne første kvelden på Moldejazz 2026, med den amerikanske tenor- og sopransaksofonisten Isaiah Collier (hovedbildet), som skulle tolke John Coltrane sin musikk. Jeg må bryte sammen og tilstå at jeg aldri har hørt denne Chicago-saksofonisten tidligere – før jeg hørte han i går formiddag under åpningen i Alexandraparken. Det han leverte der, i løpet av fem minutter, var såpass heftig at det burde stått kø fra døren til langt ut i Fræna. For dette var heftig Coltrane-musikk av aller beste merke, som alle burde få med seg.
Han kom til Molde sammen med pianisten Davis Whitfield, bassisten Conway Campbell og trommeslageren Tim Regis. Og fra første tone var det (nesten) som å høre John Coltranes kvartett med McCoy Tyner (piano), Jimmy Garrison (bass) og Elvin Jones (trommer).
Vi fikk et knippe låter som vi forbinder med Coltrane, blant annet «India», «Chim-Chim-Cheri» med flere, og da de avsluttet med «My Favorite Things» var undertegnedes hode så overfylt av heftige musikkutladninger, at jeg måtte komme meg ut før et eventuelt ekstranummer. Når jeg sammenligner med den «klassiske» Coltrane-kvartetten, var det ikke en kopi eller noen form for plagiat. Riktignok hadde pianisten et erketypisk, hardt anslag med venstrehånda, slik Mc Coy Tyner hadde, og trommespillet til Regis kunne, tidvis oppfattes like knallhardt som det Elvin Jones serverte.
Men den største forskjellen var det Collier som sto for. Han har klare røtter i den relativt «rå» tonen til Coltrane (og flere av etterkommerne), i begge horn. Men han tar, på mange måter, Coltranes musikk videre inn i vår tid, med teknisk fullkomment spill, kreative vendinger og en energi som, nesten, ble i meste laget for skribenten. Men det holdt akkurat. Og jeg nærmest sjanglet ut med hodet overfylt av utrolig flott og energisk musikk.
Og dette var bare første dag av festivalen! Skal de neste dagene toppe dagens program, så kan dette bli en av de virkelig heftige og gode festivalene i denne lille, merkelige byen.
Tekst og foto: Jan Granlie
Reise og opphold i Molde er betalt av det lokale eventmagasinet Moldepuls.com
Tuva Halse
Arne Thorvik
esperanza spalding
Karoline Wallace
Karoline Wallace og Trondheim jazzorkester
Isaiah Collier
