Konserter

Fjernt dog nærfra høres

MAIJAZZ, FREDAG 12. MAI 2017: «… en sang, melodisk skjønn. Den til hjertet føres …» fortsetter Sigbjørn Obstfelder videre i humoresken «Heimskringlam», historien om Studenterhjemmet, mens han bodde der som student i Oslo.

Dette nevnt fordi det er en humoristisk side av dikteren Obstfelder, som jo ellers framstilles – for å uttrykke det på godt norsk – som et hengehue, en depressiv særing som høres ut som om han bor i rommet ved siden av Fjodor Dostojevskis kjellermenneske. Dette kjellermennesket som får presentere seg til fulle i «Opptegnelser fra kjellerdypet». Men Sigbjørn fra Kongsgata i Stavanger viser oss også en lettere side – i det minste innimellom – slik dette verket viser.

«Heimskringlam» er «edidit et emendavit» av en som presenterer seg i høytravende latinisert form som Sigbjørnus, professor literarum et historiarum Sollandarum universitatis Christiani I Roegeviciæ. Obstfelder drar jo her en «Holbergsk» Erasmus Montanus, ved å gjøre narr av overdrevent akademisk språkføring. Med en letthet som er vanskelig å øyne i hans dikt «Navnløs»:

«Mørkets tåke senker seg over trær, over plener, / bladene har ingen farver, gresset har intet grønt. / … / Jeg hoster. Min hosten lyder som spøkelseharken. / Jeg går. Mine skritt er som spøkelseskritt.»

Fra dette samme stedet kommer også desperasjonen jeg kjenner så godt, og som jeg hører i Obstfelders posthume verk «En prests dagbok», «… jeg må se de skoge, der er viet døden, jeg må høre tordenen rulle fra fjell til fjell, se Jupiters lyn i skyen, kysse den våte muld der, hvor fotspor aldri sank ned». Det er jo mitt eget mørke som gjør at Obstfelder snakker så klart til meg, hver gang jeg besøker hans egen by.

For å komme ut av dette mitt mørke, det mørket som gjør at jeg kjenner meg igjen i min venns verden, derfor styrer jeg mine skritt nok en gang i retning av Lars Oftedals Bethania – med et lønnlig håp om å se lyset igjen.

Da slår det meg – plutselig – der jeg vandrer i bakken overfor Breiavatnet. I denne bakken der bare Jesus viste veien for hundre år siden. Kan noen virkelig tro det er en tilfeldighet at det lokalet jeg er på vei til – fortsatt – i dag har et navn som framstår som en skjult beskjed fra Lars Oftedals fortidige kaniner? Kanskje endog fra Oftedal selv?

Navnet som Oftedals Bethania ble gitt – gjenfødt som scene for humor og annen forlystelse – er jo et åpenbart perfekt anagram for Satan-vegren. Og det mens det som skjer på scenen, så til de grader ville friste Oftedals kaniner til å falle for djevelsens verk? Tilfeldig? Neppe! På vegne av vanvittig mange …

Med lys og lykte – og noe varme
Frist meg, vis meg lyset i musikken! For som Nietsche sa det, «uten musikk ville livet vært en misforståelse». Men det er med visse bange anelser vi går konserten med Brad Mehldau Trio i møte denne ettermiddagen.

Og joda, jeg anerkjenner Mehldau som en av de fremste nyskaperne av moderne pianojazz de siste to tiårene. Det er ingen tvil om at han igjen og igjen har levert stor musikk fra scenen og på plate. Men i sin iver etter å være revolusjonens mester – etter å skape et nytt musikalsk språk som knyttet sammen Johannes Brahms og Bill Evans – opplevde jeg det som om han hev noe av musikkens sjel ut med badevannet. Paradoksalt nok opplevde jeg at hans musikk med det han gjorde mistet det romantiske grunnlaget som jo var selve fundamentet for Brahms musikk.

Hans musikk var – og er – fascinerende og mangesidig. Spesielt gjelder det samspillet mellom hans høyre og venstre hånd, et samspill som til tider er fuge-aktig i sin kontrapunktiske vekselvirkning. Men kanskje mer fascinerende er hans rytmiske frihet – og dekoplingen av venstre og høyre hånd.

Men gjennom Mehldaus åpenbare fascinasjon med en europeisk – kanskje først og fremst klassisk romantisk tysk – estetikk, har jeg opplevd musikken hans som for hodestyrt, som med for lite hjerte. Hans soli opplever jeg til tider som ekstremt kliniske, som en laboratorieforsker som nitidig dekonstruerer sitt forskningsobjekt til minste detalj – og som deretter setter det sammen igjen – rekonstruerer det – på en ny måte. Og paradokset ligger derfor i hvordan en strategi som har sitt utgangspunkt i en slik romantisk attityd kan medføre musikk som oppleves så kjølig?

For i min verden er dette en strategi som riktignok kan gi forskeren klare svar på hva det er hun studerer, men ikke på hvorfor det er det det er! Jeg innser selvfølgelig at det kan være meg og mine ører. Musikologisk og i forhold til musikkens framdrift hører jeg jo at det er brilliant,og jeg kan nyte denne delen av det. Men som et maleri av Salvador Dali, det holder ikke å vite hvilke kjemikalier pigmenter og bindemiddel oljefargene består av, det er jo motivet historie som er det essensielle.

At hodeplagget på figuren i sentrum av Dalis kjente bildet «Gåten Wilhelm Tell» – som forøvrig henger på Moderna Museet i Stockholm – er mørkegrå er greit å vite, men det er først når en ser at denne figuren har klare likheter med Vladimir Lenin at maleriet begynner å fortelle en emosjonell historie.

Så hvorfor ble jeg da sittende, nesten som fjetret i det meste av den drøye halvannen time konserten med Mehldaus trio, med Brad Mehldau på klaver, Larry Grenadier på bass og Jeff Ballard på trommer? Fristet han oss, kaninene? Og det her – i det gamle bedehusets sal. Var det jeg som var blitt Høymoralens tilsyn? Rettroenhetens forsvarer, om ikke annet så i hvert fall i ord!

Jo, for første gang opplevde jeg ikke bare at Brad Mehldau spilte for oss – for kaninene. Men også at han snakket vårt eget språk, ikke som en fru Johnsen en gang i et annet bedehus, men som en veltalende prediker av det gode budskap. Budskapet om musikkens nødvendighet, og om gledens musikk. Om at det er lov å ha det gøy, å senke skuldrene og ikke ta ting alt for alvorlig.

Bakgrunnen for trioens turne denne våren er utgivelsen av plata «Blues and ballads», ei plate vi dessverre ikke har fått anmelde på salt peanuts*. For nå opplevde jeg en varme i trioens musikk – en varme som ga liv og lys til en sliten og mørk sjel. «We started out with a blues», sier Mehldau etterhvert, en blues hvor referansene til bl.a. Thelonious Monk fløy lavt over benkeradene som Herrens budbringere med det gode budskap.

Men det er ikke bare gjennom slike referanser at varmen kryper inn i Mehldaus musikk. De velkjente verktøyene til Mehldau er fortsatt der – det polyrytmiske og kontrapunktiske samspillet mellom venstre og høyre hånd, samt den harmoniske tvetydigheten som ligger i hans forming av akkordene.

Denne gangen opplever jeg ikke bare en klinisk gransking av musikkens «tekniske» DNA, men like mye en studie i et mer fenotypisk  orientert emosjonelt DNA. Da slår det meg, det er en sterkere fusjons-orientering i musikken i dag enn jeg har hørt tidligere. Gjennom en større åpenhet og «løshet» frigjør også trioens spill Larry Grenadiers basspill og Ballards trommespill.

Disse tos friere og åpnere rytmiske framføring lar Mehldau stå fram klarere og tydeligere som kontrast i musikken. Dermed åpnes det tydeligere for at ny detaljer i musikken trer fram. Og hør hvordan Jeff Ballard endrer retning på groovet og tvinger de to andre til å endre fil, stil eller hva du vil.

For det er mye mer en samspillende trio vi får høre her, enn  Brad over bass og trommer. En trio som slapper av og har det gøy sammen – og sammen med oss. Derfor blir det varme i musikken.

Fra Stavangeren går vi ned bakken mot Breiavatnet og over til Spor 5 igjen, for å få med oss siste delen av konserten til Torun Eriksen med Jørn Øien på tangenter, Kjetil Dalland på el-bass og Andreas Bye på trommer. Vi merket oss at lokalet var smekkfullt, og fyllt med et svært takknemlig publikum. Selv opplevde vi for lite av musikken til å gi noen samlet vurdering av den, men vi merket oss noen «tøffe» samspill mellom Bye og Øien, og av det mer «vakre» slaget mellom Eriksen og Øien.

Værmelding på norsk
For i denne kveldens program var det først og fremst siste post i Spor 5 vi hadde merket av på forhånd. Nemlig konsertdebuten til et band som kalte seg The Knitting Club. Med Tor Yttredal på saksofoner, Jørn Øien (hovedbildet) på son andre jobb på rappen, med et stack av tangentinstrumenter som ville gjort salige Josef «Joe» Zawinul misunnelig, Stein Inge Brækhus på trommer og Mattis Kleppen på akustisk bassgitar.

Og for en debut det ble. To timer med nyskrevet musikk sterkt influert av Weather Reports store periode fra 1976 til 1980, perioden som ga oss album som «Black Market», «Heavy Weather» og «8:30». Dette er perioden med Jaco Pastorius på bass, ved siden av Wayne Shorter og Joe Zawinul. På trommer var det i mesteparten av tiden Peter Erskine som satt på stolen.

Og selv om referansene i strikkeklubbens musikk er åpenbare – som når Øien drar i gang med Vocoder-basert sang mot Yttredals saksofoner – er det sterke norske musikalske referanser i musikken. Musikk som i hovedsak er skrevet av Øien og Yttredal.

Folkemusikken fra Telemark ligger nær når «Jaco» drar i gang – jeg måtte si det til Mattis Kleppen etterpå, at ikke visste jeg at Pastorius var fra Telemark! Folkemusikken er integrert totalt, men allikevel er illusjonen av Jaco Pastorius’ bass-sound og linjeføringer så lett gjenkjennelige at assosiasjonen er åpenbar.

Da Tor Yttredal introduserte ei låt med tittel jeg oppfattet som «Pedal» – et navn med en åpenbar musikalsk referanse – dro de i gang med noe som medførte at jeg raskt i mine notater rablet ned: Ny tittel «ei folketone i frå Peddal i Telemark». Stedsnavnet Peddal skal uttales med trykk på første stavelse og tjukk l, jfr. dalføra Heddal og Tuddal i Øst-Telemark.

NRK var på plass og tok opp konserten, så «stay tuned» på nett eller DAB, for å høre utdrag fra den to timer lange konserten.

Tekst og foto: Johan Hauknes