Konserter

Fra Muppet Show til himmelen

MANDAGSKLUBBEN, 5E, KØBENHAVN, 7. OKTOBER 2019: Så var det tid for en ny kveld i Mandagsklubben på 5e i Kødbyen i København. Denne bydelen som huser to av de showeste klubbene for jazz- og improvisasjonsmusikk i byen, og som hver uke satser massivt på å presentere så mange band som mulig.

I kveld var det en helt spesiell kveld på Mandagsklubben. Klubbens primus motor, Kresten Osgood hadde, via sitt internasjonale nettverk, hentet inn det legendariske bandet Idris Ackamoor ☥ The Pyramids (hovedbildet). Et band som har holdt det gående i bortimot 50 år, og som har vært et kultfenomen i det intergalaktiske musikklandskapet hvor man finner folk som Sun Ra og Fela Kuti.

Men vi skulle varmes godt opp før vi kom dit.

Jeg vet ikke om du kan tenke deg følelsen av å være på sykehuset og skal MR-scannes i en sånn diger trommellignende sak for å sjekkegrundig en eller annen kroppsdel tre-dimensjonalt. Jeg har, opptil flere ganger (det er jo grenser hva man kan forlange av en lege å skulle kunne sjekke utenpå en kraftig skrått som min). Når man har fått på seg hørselvern og blir sendt inn i trommelen med ordre om å ligge helt i ro, og man får en slags støy der inne som alle operatører av trommelen i etterkant spør om var ubehagelig, og jeg hver gang svarer at, nei da, dette var slik musikk jeg hører på til daglig Og innimellom i det første settet denne kvelden, hvor vi møtte Florian Walter på noe som var en kombinasjon av saksofon, pockettrompet og slidetrompet med tre skjalstykker, Torben Sbekkestad på sin helt egne trompet med saksofonmunnstykke og Gianluca Elia på elektronikk. Selvsagt ble man fascinert av hvordan Walter trakterte sitt helt egenartede instrument, men det var Elia som i stor grad la premissene for denne timen. Og en time ble faktisk i lengste laget for denne lytteren.

Jo da, det skjedde mye spennende innimellom, særlig fra Snekkestad, som av og til brøt monotomien og «klinte til» med noen kraftige utspill. Men hvorfor Walter brukte et såpass avandert og originalt instrument var jeg mer usikker på, for han låt ikke annerledes enn om han hadde spilt trompet med saksofonmunnstykke.

Deretter fikk jeg mitt første møte med denne månedens «Artist in Residence», electronica-spilleren Herman Müntzing, sammen med keyboardisten Anders Filipsen og trommeslageren Håkon Berre. De kaller trioen for Teeth, og her fikk vi virkelig høre og se hvordan electronica og jazz kan gå opp i en felles enhet, som ikke kun er interessant for utøverne, men også for oss som lyttere. Müntzig har holdt på med å utvikle sin bruk av elektronikk siden sent 80-tall, og funnet sin egen måte å gjøre det på som er fascinerende. Og sammen med Filipsens svært lyttende og pågående keyboards og Berres fine trommespill, ble dette en strålende avdeling.

Så kom kveldens «rosin i pølsa», eller det som må karrakteriseres som en stjernebooking av Osgood, og som fylte opp 5e.

Inn på scenen kom en broket forsamling av eldre musikere og unge, litt uerfarne musikere som jeg har en mistanke om at var hentet inn for denne turneen. I front, saksofonisten, keyboardisten og vokalisten Idris Ackamoor, i kledd en drakt som kunne tatt han rett inn i bandet til Sun Ra eller Fela Kuti, fløytisten Margaux Simmons, som har vært med i bandet siden starten, og som kunne gått rett inn i en rolle i den britiske fjernsynsserien «Eastenders», fiolinisten Sandra Poindexter, som var litt yngre, og som stilte i sandaler inne i iskalde 5e, og gitaristen Bobby Cobb. Dette var den eldre garde i bandet, mens bassisten Ruben Ramos Medina og trommeslageren Gioele Pagliaccia nok var de med kortest fartstid i bandet, noe ivrige instruksjoner fra «sjefen sjøl» gjennom hele settet tydet på.

Og det startet svært tvilsomt, og jeg trodde nesten vi var midt inne i en episode av Muppet Show. Det var morsomt på en litt ubehjelpelig måte, og Ackamoor slet med å få det hele til å henge sammen. Men de hadde publikum i sin hule hånd, bandet ble sikrere og sikrere på hva de skulle gjøre, og det gikk seg fint til etter hvert. Ackamoor er hverken verdens beste keyboardist, saksofonist eller vokalist, men han er en dyktig bandleder, og i det verste partiene fikk jeg en solid flashback til en musiker som Jr. Walker som holdt på på 60-tallet og som utga en haug med skikkelig dårlige soulplater. Men etter en kort stund fikk både Poindexter og Simmons tildelt solier, og da smalt det til i veggene i 5e. For her fikk vi to musikere som virkelig kunne sine instrumenter. Simmons er en strålende fløytist som passer perfekt inn i musikken som har sterk inspirasjon fra Vest-Afrika, samtidig som hun har kraft og energi i spillet. Og Poindexter leverte en perlerad av strålende solier på fiolinene. Da andre musikerne var nok egentlig med for å fylle ut bandet, men de spilte fint ensemblespill, men jeg synes kanskje ikke soliene var altfor overbevisende. Og i front pisket Ackamoor musikerne framover til det hele satt akkurat slik vi hadde håpet. Sun Ras univers koblet sammen med Fela Kutis afrikanske og litt frittgående ideer. Og da de avsluttet med tittelsporet fra sin kommende innspilling, «Shaman» var det fullstappede lokalet mer enn fornøyd.

Etter en omriggingspause, var det tid for dansk jazz på sitt beste. Altsaksofonisten Jesper Zeuthen har lenge vært en favoritt innenfor den nyere, danske jazzen. Han var på plass med sitt band Store Claus, som består av tenorsaksofonisten og vokalisten Nana Pi Aabo Larsen, barytonsaksofonisten Henrik Pultz Melbye, gitaristen Rasmus Oppenhagen Krogh (den opprinnelige gitaristen, Erik Palmes bedre halvdel hadde termin denne dagen, noe som må regnes som gyldig fraværsgrunn), bassistene Roberto Bordiga og Tomo Jacobson og trommeslageren Thomas Præstegaard. I tillegg inngår vanligvis også tubaisten Kristian Tangvik i bandet, men han var i Sør-Korea med Horse Orchestra, og hadde gyldig grunn for ikke å møte.

Her fikk vi Zeuthens musikk i større ensemble, med tre saksofonister, som nesten var som saksofonrekka i et moderne og litt utagerende storband, to hardtarbeidende bassister, en strålende gitarist og en trommeslager som var helt framme på tuppa der det trengtes og akkurat passe tilbakelent når det var behov for det. Og de tre saksofonistene i front fungerte perfekt sammen. Zeuthen med sin særegne vibrato i altsaksofonen, Pi Aabo Larsen med nydelig tenorsaksofonspill og Pultz Melbye som den dype og pådrivende.

Vi fikk komposisjoner som fungerte perfekt for denne gjengen, i et litt afrikansk landskap, som virkelig fant sin plass i den nest siste låta, som jeg tror het «Til den tid», hvis jeg leste rett på Pultz Melbyes settliste. Dette var en låt som kunne gått rett inn i Chris McGregors settliste den gangen han hadde sin beste versjon av bandet Brotherhood of Breath, med alle de emigrerte Sør-Afrikanske musikerne som var med på å berike den britiske jazzscenen i mange år under Sør-Afrikas apartheid-regime.

Dette er et band som ikke må bli en engangsforetredelse. Dette er et band som bør rundt på klubber og festivaler i hele Norden og Europa, for dette var sesongens største overraskelse, og en himmelsk konsert! Hverken mer eller mindre!

På dette tidspunktet hadde salt-peanuts* utskremte planer om å bevege seg hjem gjennom Vesterbronatta. Men siden det nest siste bandet på programmet var norske Billy Meier, så ga jeg dem noen minutter før jeg «tok hjem». Men jeg fikk ikke hørt nok av dette bandet som stiller i sølvbukser, sorte, høyhalsede gensere, halsbånd i beste hallik-stil, solbriller og sølvskimrende hjelmer, til at jeg kan si noe fornuftig om det, men det låt ungdommelig og hipt.

Det som sitter igjen som den gedigne overraskelsen denne kvelden, var Jesper Zeuthens utsøkte møte med Store Claus (hentet fra H.C. Andersen), og en morsom og stigende avdeling med Idris Ackamoor ☥ The Pyramids. I tillegg kommer jeg nok til å møte opp for å høre mer av denne månedens «Artist in Residence», Herman Müntzing, hvis ikke københavnkulden tar knekken på meg i kalde 5e.

Tekst og foto: Jan Granlie


Florian Walter, Gianluca Elia og Troben Snekkestad


Florian Walter med sin noe utradisjonelle «trompet»


Herman Müntzing, Håkon Berre og Anders Filipsen i TEETH


Månedens Artist in Residence, Hermen Müntzing


Idris Ackamoor


Margaux Simmons


Sandra Poindexter


Jesper Zeuthen Store Claus