Konserter

Fra Shifa til Erra og hjem igjen

BLOW OUT! FESTIVAL, DEICHMANSKE BILBIOTEK GRÜNERLØKKA, OSLO, LØRDAG 17. AUGUST 2019: Shifa kan høres ut som navnet på en planet i Billy Meiers forskrudde univers av utenomjordiske mennesker fra bortenfor Pleiadene. Et univers vi skal komme tilbake til seinere i denne rapporten. Men nei, vi skal holde oss på vår egen jord, og ikke 4-500 lysår unna.

Shifa er et arabisk ord som kan oversettes med ‘å bli hel/frisk igjen’, ‘å heles’, ‘å komme seg igjen’. De som husker tilbake til den brutale offensiven fra Israel mot Gaza i 2008-09, husker kanskje to norske leger, Mads Gilbert og Erik Fosse, som heltemodig bisto palestinske helsearbeidere med operasjoner og forsøk på å lindre ofre for Israels bombing av sivile arealer.

Noen få husker kanskje også navnet på det sykehuset som var Gilberts og Fosses base, der de rapporterte til internasjonal presse om situasjonen i det totalt avstengte Gaza-området. Sykehuset het Mushtashfa dar al-Shifa – eller ‘Hospitalet Huset for heling’.

I det jeg stiger av trikken fra Oslo sentrum på Schous Plass, er jeg på vei mot et annet Hus for heling, mot boktemplet som politikeren Fernanda Nissen drømte om og som arkitekten August Nielsen designet. Euterpe står nå ved døra og vinker meg raskt inn til rommet der hun og hennes søstre i likhet med oss har gledet seg disse siste tre dagene.

I dag er det siste kveld med Blow Out! Festival 2019, seinere i kveld vil den tiende festivalen være historie. Men først skal vi glede oss med dagens fire konserter, og aller først ut er trioen Shifa.

La det være sagt: Vi har tenorsaksofonisten Rachel Mussons eget ord på at trioens navn kommer fra arabisk. Ved siden av henne består denne trioen av Pat Thomas (hovedbildet) piano og Mark Sanders på trommer. Begge er veletablerte navn på den britiske scenen for uregjerlig musikk. Rachel Musson hørte jeg sist for bare noen uker siden, på Kongsbergjazz, der hun spilte med en kvartett satt sammen spesielt for årets Særingfest. Du kan lese om denne konserten her.

Men nå var hun på Blow Out! med en toneangivende del av London-avdelingen av SAU – Særinger Anonymous United. Trioen Shifa har vel Café Oto mer eller mindre som sin hjemmescene. Og nå er Café Oto på Grünerløkka i Oslo.

De starter kollektivt ut som rush-trafikken i London en fredags ettermiddag rundt klokken 6. Litt rykk og napp, litt  retningskonflikter, men snart faller alt på plass og det glir målrettet ut av byens sentrum. I det vi har kommet til ringveien M25, flyter det lettere og bandet farer avgårde i retning nordover langs motorveien M1.

Hvor skal de? Kanskje helt til Leeds? Et stykke ut fra London farer en lysegrå Cecil Taylor forbi på Mussons høyre side. Musson fanger den opp, gir litt gass og kaster den tilbake i en Coltraneifisert form dit den kom fra.

Trafikken glir lett nå, med kjappe sideforflytninger når det er formålstjenlig. Vi kjenner igjen mange av de trafikantene som passerer oss, enten vi tar de igjen, eller de tar igjen oss. Det er en kommunikasjon mellom trioens tre deler som er vidunderlig vakkert å se – og ikke minst lytte til.

Et stort følge av trafikanter som har tydelige inspirasjoner fra Thelonious Monks karakteristiske spillestil og linjeføring følger med oss en stund før de forsvinner inn i bakgrunnen igjen.

Hvor endte vi? Ikke veit jeg, men det veit jeg at det er ikke hvor vi kom til slutt som er poenget. Om vi avsluttet allerede i Watford eller Luton, eller om vi kjørte helt til Leeds kan være totalt likegyldig. Kanskje vi tok en sidevei til Cambridge, men selv ikke det spiller noen rolle.

Det som er det vesentlige er å oppleve reisen, å se fargevariasjonene, samspillet, merke hvordan bilen flyter gjennom terrenget rundt oss. Hvordan bilen nesten friksjonsfritt leverer framdrift. Høre etter hvordan motoren maler når turtallet blir høyt nok.

Vi sitter litt småsvimle tilbake etter førti minutter med en veltrimmet trio, Shifa. Dette ordet som også – i amerikansk slang – kan brukes til å betegne en kvinne som ikke bare er usedvanlig vakker, men også skarp og intelligent – ‘she’s got both the looks and the brain’! Denne trioen er virkelig shifa!

For meg kan gjerne trioen også omdøpes fra arabisk til sanskrit – ved kun å endre en bokstav i den latiniserte transkripsjonen. Sammen med Brahma og Vishnu fullfører Shiva – lykkebringeren og ødeleggeren – trioen av store hinduistiske gudene. Shiva er sammensatt, fylt av mange motsetninger, men han er også den som skaper og forandrer universet, den som vokter over det og beskytter det. Shifa er Shiva!

Neste punkt på programmet er en for-anledningen-skapt kvartett – eller er det en dobbel-duo? På scenen kommer duoen Vilde&Inga, bestående av Vilde Sandve Alnæs på fiolin og Inga Margrete Aas på kontrabass, samt ringrevene Mette Rasmussen på altsaksofon, og Sofia Jernberg på vokal.

Umiddelbart opplever jeg meg selv plassert i en tropisk skog, ved middagstider, etter at sola har passert sitt høyeste punkt på himmelen nesten i zenit. Det er et yrende fugle- og dyreliv i gang nå når temperaturen har sunket litt. Marekattene roper til hverandre, «… snakkast, snakkast …». Eller er det saksaduene? Vi kommer etter hvert fram til en lysning i skogen, mens solen går ned. Færre fugler skriker, fløyter, synger ut i skogen nå. Det blir færre og færre, helt til det er bare den ene igjen.

Mørket faller på, og også den tier. Men det tar ikke lang tid før froskene og andre amfibier begynner sitt spill. Etter hvert kommer også de nattaktive fugleen med … og se, der, der ute til venstre, der er jammen leirgjøken! Den er sjelden å se her ute.

Utover på morgensiden kommer raphalsen med sine karakteristiske lyder. Prataduen utstøter sine lange rop fra trekronene, mens nede i jordbunnen hører vi den totalt usynlige matamata i det den løper mellom alt det døde avfallet som det grønne taket over oss har kastet ned.

Åh, … se der, mens sola kommer opp, der stikker jamen snusmumrikken hodet ut av sitt nattlige gjemmested og snuser mot sollyset. Vi vandrer ut av regnskogen og er snart ute på savannen. Mens sola stiger på himmelen er hyenene på evig vandring etter åtsler og annet de kan stjele fra de store jegerne. Det yrende fugle- og dyrelivet utover morgensiden, stilner langsomt ned mot den perioden på dagen det er som varmest.

Og med det avslutter dobbeltduoen sin konsert. Vi synker mette ned i stolene igjen, og ser utover landskapet foran oss. Igjen er vi tilbake i Deichmanske, dette tempel for musene, dette museion. I motsetning til den britiske dronning Victoria, så kan vi definitivt si: «We are a-mused!». Slike naturopplevelser er vel både Thalias og Uranias domene, tenker jeg. I hvertfall hører leg en liten spøkefull latter fra en av dem.

Dagens tredje konsert er en duo. Et par musikere som vi har hørt i mange sammenhenger. Kasper Værnes på saksofoner og Andreas Wildhagen på trommer. Wildhagen hørte vi sist på Kongsbergjazz, tidlig i juli, med Jonas Cambien Trio, mens Værnes er det noe lengre siden vi har hørt.

Uansett er dette en duo der de to kjenner hverandre godt og som rett før siste årsskifte ga ut plata «Troposgrafien». Denne plata er selvfølgelig anmeldt på salt peanuts*, les den her.

Vi får et Sturm-und-Drang sett fra de to som virkelig viser ekspressiviteten i denne musikken. Det er et tett og intenst samspill mellom de to som kan likne på en av de bordtennismatchene som skjer på bordene utenfor.

Men ballvekslingen er så kjapp og hurtig at det er umulig å følge dem alle, vi må konsentrere oss om bevegelsene og gestene til de to spillerne og innbille oss resten. Ballen går så fort at den er helt usynlig, jeg lurer til og med på om den ikke er langt over lydhastigheten.

Ettersom det roer seg ned mot sluttet, kommer da også som forventet det soniske smellet når de to passerer lydhastigheten på vei nedover. Dette samspillet gleder vi oss til å høre igjen, om det nå er som duo eller som del av andre ensembler, som Paal Nilssen-Loves Large Unit.

Siste konsert på den tiende Blow Out!-festivalen. Tradisjonen tro ryddes det så til dansegulv foran scenen, for nå er det fest. Og de som skal åpne festen er bandet Billy Meier, for anledningen som kvartett. Med Henriette Eilertsen på fløyte, synth og vokal, Martin Morland på el-bass, Sander Eriksen Nordahl på el-gitar og Ivar Myrset Asheim på trommer og elektronikk.

Vi hørte det som kvintett, med Hans Kjorstad på fiolin, først som del av den norske JazzINTRO-finalen i 2018. Et konseptband i beste spacemusikk-tradisjon. Det er lett å tenke på Sun Ra når man ser og hører bandet, selv om det er mange viktige forskjeller både i bakgrunnshistorien og i musikken. Det musikalske tar vi en annen gang.

Sun Ra er selv en del av de som kommer til jorda, fra Saturn, for å redde menneskene ved å spre et budskap om kjærlighet, samhold og åndelig vekkelse. Det problematiseres vel aldri hvorvidt Saturnianerne er mennesker eller ikke, men ut fra Sun Ra og den øvrige staben på hans romskip – the Astro-Solar Infinity Intergalactic Myth Science Research Arkestra — selv å dømme, er de definitivt meget humanoide, om ikke humane.

Bandet Billy Meier er oppkalt etter den selvoppnevnte «ufolog» sveitseren Billy Meier, som hevder han første gangen kom i kontakt med utenomjordiske mennesker da han var fem år gammel. Fra det har han utviklet et helt univers og gode og onde folkeslag, med det felles at hele den galaktiske menneskeheten har et felles opphav i en parallell eksistens for mange milliarder år siden om jeg har skjønt det riktig.

For denne fantasien og alle de rare teoriene om menneskets opphav og forsøk på «rasjonalisering» av menneskets hang til religion som et kollektiv minne om en gloriøs fortid med besøk til Jorden av mytiske, avanserte sivilisasjoner bruker jeg ikke mye tid på. Det framstår for meg som Erich von Däniken – om noen husker ham – sine teorier, men på speed.

Så får det være at Meier — såvidt det jeg har plukket opp — plasserer stjernen Vega – en av den nordlige halvkules lyssterkeste stjerner – den variable stjernen Beta Lyrae (som egentlig er fem stjerner) og ringtåken M57, alle i stjernetegnet Lyren, i nærheten av hverandre. De ligger riktignok innenfor en liten vinkel på stjernehimmelen, men avstandene fra oss er hhv. 25, 950 og 2500 lysår.

Men i dette området skal altså menneskeheten ha oppstått. Tilhengerne av teoriene til Meier kaller da disse folkene Lyrianere og Veganere(!). Men etter en ødeleggende borgerkrig etablerte så vidt jeg har skjønt noen av disse et nytt samfunn i systemet Plejares, på den andre siden av Pleiadene. Disse samfunnene skal altså ligge i nærheten – på andre siden – av den åpne stjernehopen Pleiadene. De bor altså mellom 450 og 500 lysår unna vårt solsystem.

Mange kjenner kanskje Pleiadene bedre med dets alternative navn, Syvstjernene. Du ser den lett – særlig nå utover høsten, på kvelden i sør og vest — like ved den karakteristiske V-en til stjernetegnet Tyren. Og like i nærheten mot øst, jegeren Orion som jakter på denne oksen.

Hjemmet til disse Pleiarianerne befinner seg i en stjernehop der det er minst ti planeter som er beboelige. Minst tre av disse planetene er i solsystemet Plejares i denne hopen. En av disse planetene heter altså Erra. Billy Meier – ufologen – har vært der. Alle de han er i kontakt med her på Jorden er herfra.

Selv om jeg ikke vil bruke mye tid på spekulasjonene og fantasiene til ufologen Billy Meier, er jeg selvfølgelig villig til å være med på bandet Billy Meier sin lek med dette. Og gimmicken med hjelmer dekorert som diskokuler, solbriller og vide gullbukser fungerer … delvis.

Bandet Billy Meiers andre plate, «Sounds From Erra», er en beskrivelse av et besøk til planeten Erra, et utopia i stjernene. Plata er anmeldt salt peanuts* her.

Konserten i kveld er om jeg skjønner det riktig musikken fra denne skiva. Jeg har ikke fått hørt denne plata, og har derfor ikke det nødvendige sammenligningsgrunnlaget. Jeg skal vel derfor også være forsiktig å felle noen dom over prosjektet som helhet.

Jeg har altså sett den første historien – som ble fortalt av bandet i JazzINTRO-konsertene – og nå har jeg sett den videreførte fortellingen i denne siste konserten. La meg innledningsvis si at det blir for meg noe forstyrrende med de små grønne, oppblåste plastikkmennene med store baby-øyne. Denne designen av «aliens», av slike utenomjordiske vesener som besøker oss her på Jorden, hører hjemme i et helt annet UFO-univers enn Billy Meiers.

Disse har sitt opphav i det universet som er fabulert fram av konspirasjonsteoretikere rundt den påståtte UFO-krasjlandingen i 1947 i Roswell, New Mexico. Restene, inkludert av slike humanoide vesen, ble tatt hånd om, påstås det, og oppbevares i det militære forskningssentret som er kjent som Area 51. Men jeg stiller nok alt for spesifikke konsistenskrav her.

Et opptak av en kvinnestemme som beskriver Erra – Terra minus T – dominerer lydbildet! Skal det være Meiers kontakt Semjase som disse ordene legges i munnen på? Rundt dette legges kvartettens instrumentale musikk, samt Henriettte Eilertsens vokal. Det er svevende og mystisk, det er innsmigrende formidlet, det antyder fint og vakkert en utopisk, drømmende og vidunderlig verden. Det er passende «spaced» — eller «speisa» som vi sa for lenge siden.

Det er strålende instrumentale og vokale prestasjoner av bandet, det er ikke det. Det er hele universet og atmosfæren i historien som jeg ikke greier å komme på innsiden av. Jeg blir stående på utsiden som en observatør som kan le av de komiske elementene, men som altså ikke selv blir en del av historien. Og jeg undrer, hvor skal de ta denne historien etter dette? Skal de innom alle de ti befolkede planetene i stjernehopen bortenfor Pleiadene et sted?

Tradisjonen tro kommer Blow Out!-festivalens to førende figurer, Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen-Love opp på scenen som ekstra perkusjonister mot slutten.

Og mens musikken toner ut, avslutter vi årets – og dermed den tiende – Blow Out! Festival. I år uten det store familieselskapet til slutt, men tiden har kanskje løpt fra dette?

Vi sier: Vel blåst! Og ses igjen til neste år!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Lars Jönsson

 


Rachel Musson

 


Kasper Værnes og Andreas Wildhagen

 


Mette Rasmussen og Sofia Jernberg

 


Vilde Alnæs og Inga-Margrete Aas

 


Billy Meier