VINTERJAZZ (DK), 19. FEBRUAR 2016: Så ble denne fredagen en dag med så vidt forskjellige jazzopplevelser som overhodet mulig. Og enda er det mer enn en uke igjen av denne fantastiske Vinterjazzen, som har samlet det beste danske, sammen med en rekke strålende internasjonale band og konserter inntil nå i februar.
Og fredag den 19 ble ikke noe dårligere enn de andre dagene vi har vært gjennom. Heller tvert imot.
Det startet på JazzCup ed Dorando & Amati Schmitt. Og vi fikk sigøynerjazz av beste merke fra start til mål. Riktignok mer publikumsfrieri enn på platen, men så lenge det fullstappede JazzCup elsket det, så var alle fornøyde. Dorado Schmitt er en legendarisk gitarist, og at han tilbringer ti dager i Danmark med sitt band, må nesten regnes som en sensasjon. Han er en strålende gitarist i Django Reinhardt-skolen, og med sønnen, Amati i bandet, så satt dette som det skulle. En fantastisk bra konsert på ettermiddagen.
Etter å ha fått i seg noe næringsrik kost, så bar det videre til Jazzhouse, hvor kvelden bød på to band. Først en duo med trompetist og saksofonist Joe McPhee og trommeslageren Chris Corsano, og deretter den svenske trioen FIRE!
Det ble en av tidenes kvelder på Jazzhouse. Trommeslageren Chris Corsano har bl.a. spilt med Björk, men han har også brukt tid på å spille med folk som Evan Parker, Thurston Mopore, Nels Cline, Jim O’Rouke, C. Spencer Yeh og Mette Rasmussen, før han reiste på turne med Joe McPhee (bildet). Han kjenner vi som en av de ledende musikerne innenfor den fritt improviserte musikken, og i kveld, i samarbeid med Corsano, var det som om vi gjenopplevde John Cotrane og Rashid Ali på konsert.
McPhees saksofonlyd og improvisasjoner ligger tett opp til Coltrane de siste årene han var her på jorden. Han tilegnet mye av konserten til Ornette Coleman, og gjorde en fantastisk vakker versjon av «Lonely Woman» som ble konsertens desiderte høydepunkt. Men hele veien var det en energi og en vitalitet som var Coltrane (og Coleman) verdig. Et strålende sett! Og det beste jeg har hørt fra McPhee noen gang, inkludert hans gedigne solosett under Blow Out-festivalen i Oslo i fjor.
Chris Corsano, som vi tidligere bare har hørt på plate med Mette Rasmussen, viste seg å være en av de friskeste trommeslagerne i alle fall jeg har hørt på Jazzhouse. Han har et trøkk og en oppfinnsomhet som ligger over Paal Nilssen-Love, og hans ører må være verdens største, for uansett hva McPhee fant på, så var han umiddelbart på plass med innspill og kommentarer. Strålende!
Etter en kort pause var det duket for svenskenes friskeste band ever! FIRE!, som er utgangspunktet for Fire! Orchestra! er en trio bestående av bassisten Johan Berthling, trommeslageren Andreas Werlin og saksofonisten Mats Gustafsson. De har nettopp utgitt en ny plate, «she sleeps, she sleeps», som vi i omtalen sammenliugnet litt med ett av Gustafssons andre band, The Thing. (les anmeldelse her: https://salt-peanuts.eu/record/fire/). Og live ligner det mer på The Thing enn på plate. Gustafsson er den samme, men trommeslageren Werlin og, ikke minst, bassist Berthling, er noe helt annet enn Håker Flaten og Nilssen-Love i The Thing.
I FIRE! er det Johan Berthling som føles som hovedpersonen. Han legger riff på riff, som de to andre leker seg over og rundt, som blir så suggerende og tøft, at det nesten går over styr. Innimellom, da låtene høres ut som de er i ferd med å slutte, bare kjører Berthling videre, og vi får noen ekstrarunder som gjør denne musikken helt vanvittig tøff.
Gustafsson kjenner jo de fleste fra før. Og et helt sett med han på vanvittig tøft barytonsaksofonspill, blir nesten for mye til at man klarer å sitte stille. Og har han en ørliten pause, så er det å skifte flis på saksofonen. Jeg telte ikke mindre enn seks flisskift i løpet av dette settet, noe som betyr at her tas det ingen hensyn. Her er det å kjøre på med å følge opp Berthlings riff til det svir i veggene.
Og på høyre flanke (for oss i salen) kjører trommeslageren Andreas Werlin (fra Wildbirds & Peacedrums) et vanvittig driv. Er det rock? Er det jazz? Det spiller ingen rolle. Werlin er helt på hugget gjennom hele settet å gir musikken et helt eget trøkk og energi.
På blokka mi står det: Berthling for President!, noe jeg tror burde bli en realitet, hvis svenskene valgte å gå over til republikk. Han er sjefen i denne trioen, og med hvilken overbevisning og styrke gjør han det? Strålende.
Fra å ha startet pent med gipsyjazz på JazzCup og avslutte med knallharde riff fra FIRE! med fantastiske Joe McPhee og Chris Corsano i mellom, kan ikke karrakteriseres som noe annet enn en kjempedag! La oss få flere slike, og i morgen blir det Kresten Osgoods spesielprosjekt Sølvtøyet på Jazzhouse, med bl.a. Jesper Thilo, Lotte Anker og to poeter. Jeg gleder meg som en unge på julaften. Og jeg tenker, hvor skal dette ende? Det er enda en uke igjen av Vinterjazz…
Tekst og foto: Jan Granlie
