Konserter

Franske steiner og ekte New York jazz

MOLDEJAZZ, DAG 5, 21. JULI 2017: Nå merkes det bådepå kropp og sjel, at man har vært på jazzfestival i litt for lang tid. Men vi gir oss ikke riktig ennå. I går satte vi av god til til to konserter; den franske pianisten, komponisten og orkesterlederen Eve Risser og hennes White Desert Orchestra, og Vijay Iyer Sextet, som gjorde sin første konsert under deres turné i Molde.

Den franske pianisten og orkesterlederen Eve Risser, oppdaget vi første gang for noen år siden i duoen Donkey Monkey, sammen med den japanske trommeslageren Yuko Oshima på den flotte 12 Point-festivalen.

Risser har senere gjort flere strålende solokonserter, blant annet på Avanthagen på Kongsberg-festivalen, hvor Fireflatenestor, Johan Hauknes etterpå erklærte at Eve skulle spille solo i hans begravelse! Hun har spilt med Orchestre National de Jazz, og nå er hun i Molde med sitt White Desert Orchestra, et band som har gjort suksess med platen «Les deux versants se regardent» på selskapet Clean Feed.

Dette er et halvstort ensemble som per i dag består av Risser på piano, Silke Eberhard på altsaksofon, klarinett og bassklarinett, Benjamin Dousteussier på tenor og baritonsaksofon, Sophie Bernado på fagott, Eivind Lønning på trompet, Fidel Fourneyron på trombone, Julien Desprez på gitar, Luc Ex på bass og Yuko Oshima på trommer.

Å drive et såpass stort band som White Desert Orchestra, krever at man på kort varsel kan skifte ut musikere, omtrent som de mange, forskjellige prosjektene til Trondheim Jazzorkester. Derfor kan det forekomme flere «vikarer» på konserten i dag. Jeg vet at dette er andre konserten hvor Silke Eberhard er med, og tredje gang Yuko Oshima spiller med bandet.

Bandet spiller utelukkende komposisjoner av Risser, og la det være sagt med en gang – dette er definitivt ikke lett tilgjengelig musikk for «plebsen»! Rissers komposisjoner er nøye nedtegnet, men gir åpninger for fri improvisasjon innenfor gitte rammer. Det gjør at musikken blir mye mer enn Rissers komposisjoner, og hver musiker får bidra med sitt eget «fingeravtrykk».

De åpner med Yukos gong-gonger, før Eivind Lønnings umiskjennelige og svært «norske» trompetspill kommer inn. Deretter følger resten av ensemblet på, og herfra og ut var dette en fest nesten ut av en annen verden.

Jeg føler at mye av musikken bygger mye rundt Lønnings trompetspill, og han har fått en mye mer sentral rolle i ensemblet enn tidligere. Vi får en heftig gitarsolo, og det litt sarte lydbildet fra starten endres dramatisk. Hele ensemblet «køler» på, og det koker, før de igjen tar det helt ned. Men de forblir ikke så lenge i balladeland. Etterhvert får tenor- og baritonsaksofonist Benjamin Dousteussier vist seg fram med en drivende solo, og jeg tenkte på George Adams i salige Alexandrakjelleren i 1980. Rått, brutalt og veldig tøft! Luc Ex hiver seg frampå med sitt særpregede og nærmest spastiske bass-spill før trombonist Fidel Fourneyron gjør en oppdatert versjon av «Humlens flukt».

Det låter plutselig big band, slik jeg mener et big band skal låte, langt unna Glen Miller og Neal Hefti-arrangementer. Vi får et parti hvor ensemblet viser kontrastene mellom de rå blåserne og det heftige kompet mot vakkert fløytespill, før vi får en god dose minimalisme a la Phillip Glass under Lønnings piccollotrompetsolo.

Risser sjarmerte stort med morsomme introduksjoner, og forteller at all musikken har med steiner og fjell å gjøre.

Så runder de etter hvert av med en sart og vakker ballade, som går over i en av de heftigste avslutningslåtene jeg har hørt på lenge, hvor Silke Eberhard virkelig får «blåst ut». Hun leverer en fantastisk solo med energi og trøkk herfra til månen, og de andre musikerne følger på og vi får en utrolig tøff avslutning.

Jeg tror både Sun Ra, Albert Ayler, Misha Mengelberg og Lester Bowie satt oppe på skyen sin og smilte gjennom hele denne fantastiske konserten!

Nest siste oppgave for årets Artist in Residence, Vijay Iyer, var konsert med sin egen sekstett i klubblokalet Storyville. De har en ny CD på ECM på trappene, «Far From Over», som er ute om seks uker.

I bandet finner vi trompeteren Graham Haynes, en litt hemmelig, men ytterst spennende musiker, som har holdt seg litt under radaren de senere årene. På altsaksofon finner vi Steve Lehman, en musiker som har markert seg på plateselskapet Pi Recordings, ogsom har lært av «platesjef» Henry Threadgill, og på tenorsaksofon Mark Shim, et ukjent navn for meg, men som kommer fra Kingston i Canada, men som flyttet over grensa til Sambandstatene, hvor han har spilt med Hamiett Bluiett i Harlem, Elvin Jones, Mose Allison, Betty Carter, Greg Osby og Mingus Big Band. Han debuterte med egen plate på Blue Note i 1998, og i 2000 kom det to nye plater med han.

På bass finner vi nok en musiker som har vært litt under radaren, Stephan Crump, som har deltatt på en rekke plater og band, og som snart er ute med ny plate i eget navn. Og på trommer fant vi Tyshawn Sorey, den nye trommehelten fra USA.

Det startet med en kort intro, hvor jeg en uggen følelse om at dette ble en helt vanlig ECM-inadvendt konsert, men etter kort tid brøt det løs!

Fremst blant blåserne var hele veien Shim med kraftfullt saksofonspill I starten syntes jeg hans tone i saksofonen var litt kjedelig og uspennende. Men etter hvert klinte han til, og kunne minne litt om George Adams (har vi ikke sammenlignet andre med han tidligere i dag?). Altsaksofonist Lehman har en litt anonym tone i hornet, eller var det bare at han var lavt mikset?, og var ikke den som stakk seg fram mest. Men bak regjerte bassist Crump og trommefenomenet Sorey med heftige spark til de andre. Kanskje var Sorey litt høy i miksen, slik at hans distinkte trommespill tok vel mye plass, men han er en mesterlig trommeslager som man bare må følge med på.

Musikken var, etter hva jeg kan bedømme, en slags moderne tapning av neobop, og etter hvert beveget de seg et godt stykke unna ECM-tradisjonen, og det swingte upåklagelig.

Før jeg måtte forlate konserten, etter en drøy time, skiftet Iyer over på elpiano, fikk vi en nydelig, funky sak hvor Iyer la an en fin groove på elpianoet, og de andre heiv seg på på en fortreffelig måte. Og jeg bestemte meg for at det var rett tid å forlate åstedet.

Tekst og foto: Jan Granlie