Konserter

Full frihet i København

FREEDOM FESTIVAL, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, DAG 2, 29. AUGUST 2018: Så var det tid for nok en festival i København. Det kan nesten se ut som om man gå tørrskodd fra festival til festival i denne byen fra sen vår til nesten opp mot jul.

Freedom Fesival, og festivalens drivkarft, den polske bassisten Tomo Jacobson, må være de danske innvandringsmyndigheters store plage. For han er en svært aktiv musiker og han setter i gang positive prosjekter som dette, og må vel regnes som en av de virkelig driftige innvandrerne til landet (i følge enkelte onde tunger blant politikerne, finnes jo omtrent ikke slike).

Det er fjerde gang han og hans frivillige medhjelpere, inviterer til Freedon Festival, og festivalen startet i går, tirsdag, men da var salt-peanuts.eus utsendte dessverre forhindret fra å delta. Men i dag, på dag to av festivalen, var man på plass i den fine Koncertkirken på Blågaards Plass på Nørrebro, hvor mye bra musikk blir presentert gjennom hele året.

I kveld startet det hele med en trio bestående av to østerrikere og en svenske. Det vil si pianisten Katharina Klement og Michael Pinter på elektronikk og trommeslageren Michala Østergaard-Nielsen. Jeg vet ikke om disse tre har spilt sammen tidligere, men musikken ble ganske «vid» i sitt uttrykk, noe som både var fascinerende og var litt frustrerende. Klement er en pianist som, i alle fall denne kvelden, dyrket det ytterst melankolske. Med relativt minimalistisk spill, både utenpå og inni flygelet, ble hennes spill litt stillestående. Men med Østergaard-Nielsens trommespill, som var pågående og som på mange måter inviterte Klement med i «gleden», ble hun konsertens mest positive bidrag. Pinters elektronikk var også fascinerende. Han har en evne til å markere seg uten å gjøre så mye ut av det. Når han bidro, gjorde han det på en ytterst smakfull og fin måte, som i hovedsak, understøttet Østergaard-Nielsens trommespill. Og på grunn av trommespillet, måtte også Klement bidra mer, og det hele utviklet seg til et fint sett, hvor alle fant hverandre til slutt.

Deretter fulgte et sett med den Østerriske pianisten Heimo Puchnigg, sammen med de to danskene, trombonisten Maria Bertel og trommeslageren Kresten Osgood. Også her følte jeg at pianospillet ble veldig melankolsk og minimalistisk (det er vel kanskje «in» i Østerrike om dagen?), mens Bertels trombonespill var spennende og kreativt, selv om det finnes flere trombonister i jazzhistorien med bedre utviklet teknikk enn henne. Men spillet fungerer fint, og hun var dette settets mest interessante. Hun spiller ytterst fritt, og hennes improvisasjoner er spennende, selv om hun denne gangen, i motsetning til sist gang jeg hørte henne under årets Moldejazz, ikke benyttet seg av elektroniske effekter. Trommeslageren Kresten Osgood kjenner vi som en svært kreativ sjel, som nesten kan gjøre hva som helst på en scene og komme fra det med æren i behold. Denne kvelden Hadde han pådratt seg en kraftig forkjølelse, noe som spilte en stor rolle i det han leverte. Jeg syntes rett og slett det ble altfor slapt (han skulle kanskje ha holdt sengen i stedet, for vi vet at Osgood er i stand til å gjøre et slikt band til en strålende sammensetning når han er i form.

Kvelden ble avsluttet med ca. 40 musikere vandrende rundt omkring i Koncertkirken, med et totalt fritt improvisert sett, selvsagt under ledelse av organisatoren Osgood, med en rekke musikere jeg ikke aner hvem er, men med kjente fjes innimellom, som klarinettisten Morten Carlsen (hovedbildet)(som vi kjenner best fra Pierre Dørge New Jungle Orchestra), saksofonisten og klarinettisten Carolyn Goodwin (tror jeg det var, som vi har skrevet positivt om fra Mandagsklubben på 5e tidligere), den allestedsnærværende saksofonisten Lotte Anker, den norske trompeteren Erik Kimestad, trommeslageren Michela Østergaard-Nielsen, bassisten Tomo Jacobson og pianisten Jeppe Zeeberg.

Første «låt», som ble startet med Jacobsons bass, utviklet seg til den reneste «Escalator Over the Hill» eller andre ting gjort av Jazz Composers Orchestra, og involverte alle musikerne i fri flyt. Oppe på galleriet fant man en del av blåserne i starten, før de kom vandrende ned til oss «dødelige», hvor de slentret rundt mellom bordene, og serverte strålende, frittgående musikk. «Låta» fikk fin dynamikk, og de ca. 40 musikerne lyttet godt til hverandre, slik at dette ble adskillig mer enn en musikalsk kaos. Og hele kirken nærmest skalv i grunnvollene av den heftige musikken. Musikerne søkte hverandre, og samarbeidet med riff og gjensidig forståelse om hvor man ville i musikken, og det hele var en sann fryd for ørene.

Men det som ofte skjer i slike sammenhenger, skjedde også her. Det er alltid noen musikere som ikke vet når nok er nok og man bør stoppe når man har oppnådd det man kanskje kom for. Så det ble et strekk i tillegg, hvor mye ble overlatt til trommer og bassene, og hvor det ikke skjedde altfor mye utvikling, selv om flere av blåserne forsøkte seg innimellom. Men bare å være tilstede i en slik kreativ prosess er spennende, og det var mange smil å se blant publikum mens musikken smøg seg mellom oss, angrep bakfra og dro oss med inn i improvisasjonens innerste sjeleliv.

Dette var dag to av Freedon Festival, og resten av uken blir det masse god og frittgående musikk i Koncertkirken. I morgen flytter man derimot hele festivalen til Cinemateket, hvor man viser to jazzfilmer («Imagine of Sound» fra 1981 og «Milford Graves Full Mantis», som tidligere ble vist på en liten intimkino i byen) + at det blir konsert mellom de to filmfremvisningene. Så er du i «kongens by», er det ingenting som burde fortelle deg at du IKKE bør gå på Cinemateket i Gothersgade denne kvelden.
Men fredag er man igjen på plass på Blågaards plass, med «Artist Talks» og konserter.

Tekst og foto: Jan Granlie


Katharina Klement


Michela Østergaard-Nielsen


Michael Pinter


Heimo Puchnigg, Maria Bertel og Kresten Osgood


Kresten Osgood forsøker å avslutte den kollektive improvisasjonen